«El Planeta» – Hold maska
Maria (Ale Ulman) og datteren Leonor (Amalie Ulman) bor i Gijón nord i Spania. Ikke bare er selve byen preget av Spanias nylige finanskrise, med nedslitte og tomme butikklokaler på omtrent annethvert gatehjørne, men mor og datter-paret kjenner selv på de økomiske vanskleighetene etter at deres tidligere luksusliv har blitt erstattet med en trang liten leilighet og arbeidsløshet. Utkastelse er kun noen måneder unna, så de to benytter dagene til å holde den gamle velstående fasaden oppe. De stjeler noen småting og mat de trenger fra butikker, handler billig designerklær for senere å returnere de rett før fristen går ut, og gjør egentlig det de kan for å holde fast med det imaget de ikke bare er vant til, men som de også syns de fortjener. Amalie Ulman har regissert seg selv og sin mor med humoristisk blikk på Spanias finanssituasjon. Damene spiser tørre kjeks på et trangt kjøkken og går ut i Prada. Leonor vurderer prostitusjon i filmens åpningscene, men innser at det kanskje ikke er verdt de 20 euroene hun hadde fått, noe som så vidt holder til en bok hun har lyst på. Senere får hun et tilbud om et flott jobboppdrag i New York, men etter hun forstår at flybilletter ikke er inkludert i avtalen forklarer hun at hun er nødt til å sjekke timeplanen for å se om hun har tid. Ulman ser humoren i kvinnenes nesten tåpelige forsøk på å holde omverden uvitende om deres økonomiske problemer, men filmen er heller ikke helt uten alvor. Blant de komiske situasjonene og sjamerende scenene i hjemmet ligger et uhyggelig, men altfor ekte alvor. Hjemløshet er faktisk like rundt hjørnet, og straffeforfølgelse er en reell risiko som følge av tyveriene. Amalie Ulman har selv regissert, skrevet og produsert filmen, som også er hennes første, og satt filmen til byen hun selv vokste opp i. Ulmans debut sjarmerer. Ikke bare gjennom sitt sentrale kvinnepar og deres utflukter og samhold, men også gjennom Ulmans filmspråk. Med tydelig inspirasjon fra livlig nybølgeestetikk leker filmen seg i svart-hvit palett med iøynefallende overganger og plutselige nærbilder i total stillhet. Å se for langt vekk fra en vondt virkelighet er nok aldri et klokt valg, men Ulmans valg med å se den spanske finanskrisen gjennom en sjarmfull, komisk linse fungerer (kanskje overaskende) veldig godt. El Planeta. 2021. Regissert av Amalie Ulman med Amalie Ulman, og Ale Ulman. Spilletid: 81 minutter.
«Paris: En kjærlighetshistorie» – Sex og sjalusi
I filmen Paris: en Kjærlighetshistorie (originaltittel les Olympiades) møter vi en unge Émilie (Lucie Zhang) som bor i Paris sin 13. bydel. Hun trenger en ny romkamerat og når hun blir kontaktet av Camille (Makita Zamba), som hun får veldig god kjemi med da de først blir kjent. Senere møter vi Nora (Noémie Merlant), en 33 år gammel eiendomsmegler som har flyttet til Paris for å studere juss, men som greier å havne i en ubehagelig sitasjon på en studie-fest. Videre følger vi karakterene og deres relasjoner til hverandre. Filmen er regissert av Jacques Audiard og er filmet i svart-hvitt. Et dristig valg som fungerer utrolig godt om en får det til. Kinematograf PaulGuilhaume mestrer det absolutt i denne filmen. På flere områder brukes det ukonvensjonelle måter å formidle på som gjør at den visuelt sett er ganske spennende. Skuespillerpresentasjonene er også veldig gode, og det var særlig gøy å se Noémie Merlant i en litt klein rolle. Noe som gjør filmen litt vanskelig for meg er derimot at alle tre karakterene er litt vanskelig å like. Vi får en litt sakte introduksjon til hver karakter, men etterhvert som en blir kjent med særlig Nora og Camille, føles det fortsatt bare ut som om en kun har sett overflaten. Karakterene har i tillegg personligheter som er litt vanskelig å like, så man ender opp med å ikke heie på noen. Det blir også lite interessant når store deler av handlingen sentreres rundt Camille og hvordan de to jentene blir sjalu over hans skiftende sexpartnere. Men det er viktig å nevne at Nora sin karakter får et langt mer spennende handlingsløp. Selv om den norske oversettelsen av tittelen sier det er en historie om kjærlighet, vil jeg påstå at filmen i større grad bygger på sex og sjalusi. Temaene er absolutt spennende, men det kan føles litt vel overfladisk når man da ikke har greid å bli godt kjent med karakterene. verken Nora, Émilie eller Camille faller inn i kjente troper, som gjør det vanskelig å skulle forvente hva som blir det neste som skjer. Filmen er alt i alt en interessant og underholdende, og særlig god på det visuelle. Verdt å nevne er et par ganske heite franske sex-scener, som absolutt gjør den verdt å få med seg. Det eneste som kan sies å mangle er følelsene til karakterene, men om alle er like lite likandes er det vel greit nok at de fortjener hverandre! Paris: En kjærlighetshistorie. 2021. Regissert av Jacques Audiard. Med: Lucie Zhang, Makita Zamba og Noémie Merlant. 104 minutter.