The Balconettes (2024) – regi av Noémi Merlant
Det er hetebølgerekorder i Marseille, tre venninner blir invitert på fest hos den kjekke naboen på andre siden av gaten, og dagen etter dukker spøkelsene opp…
The Balconettes er kanskje ikke den mest konvensjonelle Ramaskrik filmen, men er muligens den beste. Den er spennende, artig, vakker, men mest av alt utrolig viktig. I motsetning til mange andre skrekkfilmer der kvinner ikke er mer enn “eye candy”, enkle mordobjekter eller kjærlighetsinteresser har filmen i fokus å representere de kvinnelige hovedpersonene gjennom “the female gaze” og å normalisere kvinnekroppen, noe den klarer strålende.
Tematikken rundt kvinnelig selvstendighet og samhold var utrolig godt fortalt gjennom hovedpersonene, som alle var høyst engasjerende og underholdende. Kontrasten filmen adresserer mellom venninnenes relasjon, mellom hverandre og de mannlige karakterene var svært godt gjort. De var alltid trygge og avslappede sammen, men rundt menn mister de plutselig all identitet og bare er der for å slukke tørsten til mannen, fortalt mest direkte gjennom ektemannen til en av hovedpersonene.
De overnaturlige elementene virker nesten unødvendig når resten av filmen forteller en så god og engasjerende historie, men det var en lur måte å forsterke tematikken og utforske perspektivet til døde menn som har begått vold mot kvinner på, men ser ikke selv hva de har gjort feil, og på grunn av det hjemsøker en av hovedpersonene, siden hun er den eneste som kan se dem.
Filmen er visuelt strålende, og klarer virkelig å fange opp den uutholdne, men også merkelig nok behagelige, varme sydenfølelsen, gjennom de varme fargene og den konstante skinnende sola. Kostymedesignet var svært iøynefallende, med rett og slett veldig kule og kreative klesvalg, som igjen forsterker poenget om “the female gaze”, der de går med det de vil, og ikke bare for å tilfredsstille menn.
The Balconettes er rett og slett en utrolig gøy og underholdende feministisk skrekkkomedie, som ikke er like opptatt av å være skummel, som å fortelle en god historie og viktig tematikk noe den definitivt klarte å oppnå, forsterket av svært engasjerende og sympatiske karakterer, og en nydelig fremstilling av vakre og varme Marseille.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes
Above the Knee (2024) – regi av Viljar Bøe
Apotemnofili er kanskje ikke et begrep de fleste vet om, men du kommer til å være grufullt klar over det etter å ha sett denne nye norske “body horror”-filmen.
Amir, spilt av Freddy Singh, virker som en helt alminnelig mann for alle rundt seg, men holder på en stor og skummel hemmelighet, nemlig at han har en ekstrem trang til å skjære av seg venstrebenet. Etter han ser noen på tv med samme tanker og ønske, bare når det gjelder øynene sine, med en diagnose som kalles BID eller Body Integrity Dysmorphia, blir han enda mer inspirert og helt besatt av å bli kvitt foten.
Det virker så snålt at det er nesten vanskelig å henge seg på med en gang, men tematikken den tar opp rundt tvangstanker, psykiske lidelser, vrangforestillinger og kroppsnormer gjør dette svært fascinerende.
Måten filmen fremstiller Amir sine tvangstanker, besettelse og syn på foten sin og diagnosen var utrolig godt gjennomført. Selv om foten hans er helt normal ser han selv på den som en svart, råtten og ekkel ting han bare vil bli kvitt, og setter deg effektivt i hans sko (no pun intended). Redigeringen var et utrolig godt verktøy til dette også, gjennom konstante, repeterende og påtrengende klipp av sager, steiner, fjell og blod; får den fram hvordan det eneste han klarer å tenke på er hvordan han skal få fjernet foten, og filmen lar deg aldri glemme det.
Dessverre faller filmen litt fra hverandre i skuespill og manus departementet. Selv om Singh får fram Amirs lidelse godt, leverer både han og de andre skuespillerne ganske svake prestasjoner, der det føles aldri ut som de gjør noe annet enn å si linjene de har pugget fra manus. De legger heller ikke til noe særlig innlevelse eller personlighet. Det hjelper ikke at dialogen ikke er særlig troverdig heller, spesielt hvordan noen av karakterene, spesielt en dame som også lider av BID som vil bli blind plutselig blir en svært tåpelig antagonist, og mye av filmen ble utilsiktet morsom av den grunn.
Selv om den er langt fra perfekt, skal ikke problemene mine med filmen overskygge at filmen fortsatt er en veldig imponerende prestasjon, spesielt med tanke på mikrobudsjettet. Den tar for seg “body horror” på en utrolig unik og fascinerende måte, og redigeringen spesielt, forsterket og fremstilte det hele på en ekstremt effektiv og foruroligende måte.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes
Terrifier 3 (2024) – regi av Damien Leone
Etter å ha nylig sett de to første Terrifier-filmene for første gang, gledet jeg meg til å se hva den storslåtte tredje filmen hadde å by på under årets festival, og den skuffet ikke.
De to første filmene har blitt berømt for hvor hypervoldelige, blodige, kvalmende og sadistiske de er, såpass så at den andre filmen sin markedsføring baserte seg på at folk spydde av den. Terrifier 3 er, skummelt nok, enda verre.
Art the Clown er tilbake 5 år etter hendelsene i forrige film, og skal nok en gang terrorisere Sienna, men nå angriper han ikke på Halloween som i de to første filmene, nå er det nemlig jul! Julesettingen var en utrolig underholdende forandring fra de to første, og skapte en komisk morbid og dyster kontrast mellom de festlige fargene og uskyldige stemningen, med noe av den mest grusomt kreative volden som noen gang har blitt vist på kinolerretet.
Art er like morsom som alltid, og det var både gøy og dystert å se han kledd ut som julenissen. David Howard Thornton er fortsatt fabelaktig i rollen, og er imponerende uttrykksfull selv om han aldri snakker. Hans stille latter, erting og håning mens han lemlester alle som kommer i veien for ham er like artig som det er dypt foruroligende. Det som gjør Art så skummel er hvor uforutsigbar og nådeløs han er, der ingen er trygg uansett alder. Treeren er intet unntak, og er virkelig sjokkerende i hvor mye den faktisk viser og hvor langt den faktisk går.
Filmen klarer utrolig nok å toppe de to første filmene når det kommer til mengden gørr, innvoller og blod, men jeg var ikke forberedt på hvor rystende de siste 30 minuttene skulle bli. Lengdene Art går til og måten han torturerer på når et punkt der jeg knapt klarer å prosessere det, og sitter bare måpende og klarer ikke å tro det som skjer foran mine egne øyne. Om det er en positiv eller negativ ting er helt opp til egen tolking.
Hvis man er fan av de to første Terrifier-filmene kommer nummer 3 til å levere mer av det man allerede liker, og bøttevis av det! Men hvis de to første ikke var noe for deg, bør du holde deg langt unna.
Skrever av Johan Kalseth Hernes
