Sicario er den nye filmen fra den fremadstormende canadiske regissøren Dennis Villeneuve. Han har i løpet av et par år kommet med filmer som Prisoners (2013) og Enemy (2013), som begge har høstet inn god kritikk. Så langt ser denne filmen ut til å møte samme skjebne.
Sicario er et Latin-Amerikansk begrep som er nærmest beslektet ordet “leiemorder” i sin betydning, og i denne filmen er det mange mulige kandidater. Selv om én utmerker seg noe, så har Villeneuve nok en gang vært en skikkelig luring. Det er ingen ting man kan være helt sikker på, og det er i hvert fall ingen man kan stole noe særlig på.
Man blir med en gang sugd inn i denne pulserende suggesjonen, hvor rett og galt ikke lenger har noe med moral og humanisme å gjøre. Lydsporet – som ligger i bakgrunn som et tungpustet vesen med et gigantisk dunkende hjerte – fyller de rolige kamerakjøringene med uutholdelighet. Vi blir trukket sakte inn i det grusomme og morbide, vi tvinges inn i haugene av lik uten å få lov til å se oss tilbake. Dette fyldige vesenet vi er en del av – med fortiden, nåtiden og fremtiden full av traumer og undertrykte minner – biter tennene sammen så det knaker og presser seg inn i hjertet av det groteske med oss på slep.
I dypet av dette pesende beistet kan man høre skaperne bak True Detective skrike i desperasjon. De har blitt slukt, og vil om kort tid bli fordøyd og glemt. I skyggen av denne mastodonten av en film blir lille Nic Pizzolatto en syerske med boksehansker. Dennis Villeneuve er, i motsetning til Pizzolatto, både fingernem og sylskarp i sin bruk av de virkemidlene Pizzolatto og gjengen ikke fikk helt til. Ved å se denne filmen kan jeg endelig se hvorfor jeg ikke syns True Detective nådde helt frem. Det gjorde nemlig Sicario.
Rolige helikopterkjøringer over enorme landskap, akkompagnert av mørke buldrende basstoner. Som om vi er med på noe større, uten å helt vite hva. All denne oppbygningen er utrolig godt gjennomført, men jeg må dessverre si at dette hva-et man venter på, ikke veier like tungt som forventningene og oppbygningen. Første halvdel er helt fantastisk, det er en helt egen opplevelse av spenning som stikker dypt inn i margen. Som om vi bæres av dette beistet som etter hvert skal avsløres og ødelegge verden. Dette beistet ender opp med å klore skikkelig tak og riste løs, men noen verdensødeleggelse blir det ikke.
Alt i alt så syns jeg filmen var skikkelig god, og jeg gir lydsporet ti av ti. Selv om jeg skulle ønske vi fikk se beistet i sin skjønneste ødeleggelse, er jeg godt fornøyd. Jeg vil absolutt anbefale denne filmen, helst i en eller annen kinosal med sjukt lydanlegg. Det buldrende soundtracket med alle disse rolige dramatiske kamerakjøringene er i seg selv noe svært og fantastisk.
Sicario vises også på Bergen internasjonale filmfestival; les våre anmeldelser derfra her.
Sicario – Regissert av Dennis Villeneuve; skrevet av Taylor Sheridan; med Emily Blunt, Josh Brolin, Benicio Del Toro og Jon Bernthal. Spilletid: 2 t. 1 m. Land: USA. Premiere: 25. september 2015. Aldersgrense: 15 år.
