Bli medlem

Forfatter: April Flage

Kosmorama: «Bird» – Frihet, flukt og magisk realisme 

Ønsket om frihet og trangen til å flykte fra en vanskelig livssituasjon er bare noe av det som rommer tittelen til filmen Bird . Vi følger tolv år gamle Bailey (Nykiya Adams), som bor i Nord-Kent, England, sammen med sin halvbror Hunter og faren Bug (Barry Keoghan). Hverdagen preges av fattigdom og røffe omgivelser, og Bailey blir ofte overlatt til seg selv, ettersom faren er fraværende og opptatt med sitt. En dag møter hun en mystisk person ved navn Bird (Franz Rogowski), som leter etter foreldrene sine. De to danner raskt et sterkt bånd – noe som passer godt, ettersom filmen er en del av Kosmoramas «Mennesker imellom»-serie. Bird er en herlig blanding av både ulike sjangere, miljøer og stemninger. Den kombinerer det røffe gettomiljøet Bailey er vokst opp i – preget av narkotika, fattigdom og kriminalitet – med stemningsfulle skildringer av naturen, som gir kontrast til den harde virkeligheten. Sammen danner disse elementene et unikt filmlandskap preget av en type magisk realisme. Filmen er full av symboler som kanskje ikke er like lett å forstå ved første øyekast. For eksempel er betydningen av Bird-karakteren noe man blir sittende og gruble over etter at filmen er ferdig. Hvem er denne karakteren egentlig, og hva skal den symbolisere? Dette er spørsmål som åpner for tolkning og gir filmen en ekstra dybde, der små detaljer og gjentatte motiv kan avsløre nye lag ved fortellingen. Magisk realisme, blandet med temaer som oppvekst, familierelasjoner, identitet og sosiale strukturer, skaper en unik og underholdende filmopplevelse. Selv om filmen i bunn og grunn er en coming-of-age-historie, gir denne blandingen filmen en originalitet som både fascinerer og engasjerer. For enkelte kan filmen virke treg til tider, da den er preget av lange, sakte scener med lite dialog. Likevel klarte filmen å skape en sterk stemning, og den var visuelt imponerende å se på. Den ble filmet med 16mm film, noe som ga sterke kontraster og teksturer som forsterket både realismen og den visuelle dybden. Bird er en film som fascinerer på flere plan, og selv om den ikke lykkes med alt, treffer den med mye av det den prøver på. Med sin symbolikk og dype temaer etterlater filmen seeren med noe å tenke på, og engasjerer på en subtil, men effektiv måte. «Bird» regissert av Andrea Arnold. Med: Nykiya Adams, Barry Keoghan og Franz Rogowski. Spilletid: 1 timer og 59 minutter. Land: England. Aldersgrense: 15 år.

Kosmorama: «Memoir of a Snail» – Stop-motion som varmer

Memoir of a Snail er en av filmene utvalgt i hovedserien Skråblikk, som er filmer med elementer av det surrealistiske, absurde eller konseptuelle. Gjennom Memoir of a Snail følger vi historien og livet til Grace Puddel, som voices av Sarah Snook. Grace sitt liv kan neppe beskrives som enkelt, og som barn ble hun adskilt fra sin tvillingbror Gilbert – et tap hun aldri helt kom over. Filmen er regissert av Adam Elliot, som i 2009 slo an med stop-motion-filmen Mary og Max, en rørende fortelling om et uventet vennskap. Memoir of a Snail viderefører Elliots karakteristiske stil, både i tematikk og visuelle utforming. Også denne filmen er laget i stop-motion og tok hele åtte år å ferdigstille – noe som virkelig gjenspeiles i den detaljerte animasjonen. Selv om fargepaletten kanskje ikke er den mest livlige, har filmskaperne skapt teksturer og former som gir filmen og karakterene en særegen, innlevd kvalitet. Hver minste bevegelse føles nøye planlagt, og det er tydelig at det ligger mye kjærlighet og presisjon bak hvert eneste bilde. Resultatet er en film som både føles håndlaget og dypt personlig. Selv om stop-motion og animasjonsfilm ofte forbindes med barnefilmer, inneholder Memoir of a Snail flere temaer som kanskje ikke egner seg for de aller yngste. Filmen tar opp flere tunge temaer som ensomhet, tap og livets uforutsigbare utfordringer, og skildrer hvordan hovedkarakteren stadig møter nye utfordringer som gjør livet hennes mer komplisert. Det kan være både tøft og rørende å følge Grace sin historie, men samtidig fronter filmen en oppløftende moral om motstandskraft,håp og lys i enden av tunellen. Den har også mye humor, særlig av den mørke sorten, noe som passer godt til filmens tragikomiske tone og gjør de tyngre øyeblikkene lettere å fordøye. Til tross for de alvorlige temaene føles filmen aldri overveldende dyster, men balanserer fint mellom melankoli og varme. Memoir of a Snail er en rørende film om livet og hva det kan innebære på godt og vondt – en unik opplevelse som både berører og underholder. Absolutt verdt å se! «Memoir of a snail» regissert av Adam Elliot. Med: Sarah Snook. Spilletid: 1 timer og 30 minutter. Land: Australia. Aldersgrense: 12 år. Kommer på kino 20. juni.

Kosmorama: «Happyend» – Om vennskap og hva som er viktig

Yuta og Kou er bestevenner og klassekamerater. En dag bestemmer de seg for å ha det litt gøy på rektorens bekostning – en spøk som senere får konsekvenser ikke bare for dem, men for hele skolen. Happyend er regissør Neo Soras spillefilmdebut og vises på Kosmorama som en del av serien «New Directors». For å få en plass i denne kategorien må regissørene vise at de har noe ekstra som historiefortellere og/eller filmskapere – noe Soras absolutt viser med denne filmen. Filmens handling foregår i Japan i en nær fremtid, hvor teknologien har fått en enda mer sentral rolle i samfunnet, og jordskjelvvarsler har blitt en vanlig, men urovekkende del av hverdagen. Med denne filmen har Sora klart å lage en smart og engasjerende historie om mellommenneskelige relasjoner og samfunnets potensielle utfordringer, samtidig som den adresserer en mulig dystopisk fremtid. Midt oppi alt finner vi flere humoristiske øyeblikk som bidrar til å løfte stemningen og gir en fin balanse til filmens ellers seriøse temaer. Filmen prøver å formidle mye om viktige temaer, og til tider skulle jeg ønske de hadde gått mer i dybden på enkelte av dem, ettersom filmen har mye interessant å si. Den får ikke alltid tid til å utforske disse temaene grundig, ettersom det er mye som skal tas opp, men ellers er den både engasjerende og tankevekkende. Filmens kinematografi er estetisk vakker og er med på å skildre Japan som en rolig, ren og harmonisk by, noe som skiller seg fra den typiske fremstillingen av japanske storbyer i film – ofte fulle av blinkende neonskilt, travle gater og kaotisk energi. Her får vi i stedet en mer dempet og fredelig atmosfære som gir byen en nesten drømmende kvalitet, noe som står i kontrast til den stille uroen jordskjelvtrusselen bringer med seg. I likhet med hvordan filmens ulike temaer smelter sammen, er musikken også en god blanding som bidrar til å styrke filmens stemning. En sammensetning av klassisk musikk med strykere og piano, sammen med synth og techno, er med på å forsterke de emosjonelle øyeblikkene og gir filmen en moderne tone. Sora har klart å skape en nyskapende og viktig film som jeg tror mange vil sette pris på, enten for den hjertevarmende vennskapshistorien og coming-of-age-fortellingen om samhold, eller for det den prøver å si om den politiske tilstanden i verden. Happyend er en svært imponerende spillefilmdebut, og jeg ser frem til å se hva mer Sora har å by på i fremtiden. «Happyend» regissert av Neo Sora. Med: Hayato Kurihara og Yukito Hidaka. Spilletid: 1 timer og 53 minutter. Land: Japan. Aldergrense: 9 år.