Bli medlem

Forfatter: Julia Solie

Kosmorama: «Rains over Babel» – Dantes Inferno møter skeiv frigjøring

Rains Over Babel følger flere forskjellige handlinger gjennom en hard og livlig navnløs by mens de overkommer deres livs største vansker. I programmet til festivalen blir den beskrevet som en «psykedellisk nyfortelling av Dantes Inferno» og har med flere gjenkjennelige karakterer fra verket. Temaene omhandler kanskje mest det å finne seg selv og stå for sine sanne verdier og følelser. Fortellingene sentrerer seg mest rundt opplevelser om hvordan skeive mennesker internaliserer og opplever homofobi, og deres endelige oppgjør med forventninger som enten blir satt på eller de setter på seg selv. Ellers møter vi også på mennesker som må være tålmodige og standhaftige for å kjempe for deres mening med livet. Dette er regissøren Gala del Sol sin første spillefilm, som plasserer den i Kosmoramas «New Directors» program der de fremmer regissører de tror kommer til å ha en stor rolle i fremtidens filmkultur. Inspirasjonen fra fortellingen sitter etter min mening mest i overtonene; Den dypper tærne litt i å være en «metal»-film, med sterke farger og lys, detaljerte utenomjordiske karakterdesign og hard musikk. Allikevel virker det som den ikke helt våger å gå inn i en mørkere dybde som man kanskje skulle forventet, mest i henhold til mise en scéne men og i forhold til handlingen. Det er tydelig at det har gått mye arbeid inn i rekvisitter og setting og alt det estetiske, men allikevel sitter jeg igjen med en liten følelse av at noe mangler for å knytte det ordentlig sammen, kanskje i manusavdelingen. Cinematografien trekker på noen interessante og engasjerende teknikker som dekker litt over filmens mangler og jeg ser absolutt potensialet i regien. Det virker som om filmskaperne prøvde å pakke inn for mye av både fortellinger og sære trekk til at de skaper en god helhet. Det som opplever dette mest er nok tempoet som oppleves tregt i noen sekvenser. Starten har mye intrige, men den mangler noe som får seerne til å kunne hekte seg på minst en av fortellingene. Igjennom midtdelen drar filmen oss med på 3-4 forskjellige eventyr, som er både engasjerende i ulik grad og feiler i å komplementere hverandre. Den siste akten plukker heldigvis filmen opp igjen, der vi får en fin og ryddig slutt på alle hendelsene. Vekten noen av karakterene bærer med seg i forhold til problematikk blir også endelig lagt på en meningsfull, effektiv og rørende måte. Selv om jeg synes filmen var ganske midt på treet og det er lettere å avdekke hva den etter min mening kunne gjort bedre, er jeg ekstremt spent på å følge med på hva del Sol gjør videre. «Rains over Babel» regissert av Gala del Sol. Med: Jhon Narváez, Sofia Buenaventura, John Alex Castillo. Spilletid: 1 timer og 51 minutter. Land: Colombia, USA, Spania.

Kosmorama: «Sister Midnight» – En original og livlig mørk komedie

Sister Midnight er en lite typisk indisk film som går inn under årets «Skråblikk». Vi følger Uma som nylig har giftet seg med en så og si fremmed mann. Ekteskapet starter svakt med Uma som ikke greier å navigere den nye rollen sin og Gopal som holder seg passiv og lukket. Hun er desperat etter å få noe mer ut av livet, og får mer enn hun kanskje ber om. Vi i publikum blir like rådløse som Uma under visningen, der problemene hennes baller seg mer og mer på og ingen av oss helt vet hvordan man skal forberede seg på eller takle dem. De underlige tonene og hendelsene i den mørke komedien gir den en plass under programmet som innebærer filmer som mildt sagt er litt snodige. Selv om filmen er satt i India med kjente skuespillere som Radhika Apte i hovedrollen, er det tydelig fra start at den ikke bærer et stort preg av indisk film når det kommer til filmskaper-delen. Jeg fikk sitte litt etter visningen og høre filmens fotograf Sverre Sørdal sine tanker og refleksjoner rundt prosjektet. Både han og regissøren kommer fra en mer europeisk tradisjon som sitter tydelig i filmen. Som Sørdal selv sa så er dette en film der filmskaperen er veldig synlig i bildet, og 35mm-filmen kombinert med komposisjonen gir et levende og fargerikt nesten ekspresjonistisk uttrykk. Humoren kommer ut ifra karakterer, klipping og hendelser, og personlighet er noe denne filmen er rik på. Det som virkelig satte tonen for min del var spesialeffektene med innslag av stop motion animasjon i bildet, som bidro til følelsen i salen av forvirring og latter. Filmen føles ekte ut samtidig som absurd, i stor grad takket være den gode balansen i scenene. Vi får holdt på de stille øyeblikkene der man føler man kommer mer intimt inn på karakteren (også takket være 35 millimetern) i starten av filmen der de mer verdslige og dølle delene kommer til spille. Levende farger og travle gater kontrasterer med mørke scener på natta og Umas tilsynelatende håpløse fremtid. Mye av cinematografien er også konsentrert med tette bilder som fremhever den kvelende følelsen av både hvordan nabolaget og hjemmet oppleves og hvordan fremtiden til hovedpersonen ser ut. Sister Midnight viser et livsløp ingen selv har begitt seg på (håper jeg), men reflekterer en reise som alle nok vil kjenne seg igjen i; Om det er i perioder eller hele livet man blir kastet rundt i roller man ikke er klar for vil de største endringene være utenfor vår kontroll. «Sister midnight» regissert av Karan Kandhari. Med: Radhika Apte, Ashok Pathak og Chhaya Kadam. Spilletid: 1 time og 50 minutter. Land: Storbritannia, India, Sverige.

Kosmorama: «Noise» – passe underveldende, men gøyal

Den sør-koreanske grøsseren Noise er ett av innslagene i programmet «Ramaskrik» som tar for seg alt skrekk. Handlingen foregår rundt hovedpersonen Joo-Yeong og hennes leting etter sin forsvunnede lillesøster. Hun etterforsker leiligheten til lillesøstera, der hun etter hvert begynner å høre merkelige lyder og andre fenomener. Filmen tar for seg en god dose med både ekle naboer og gjenferd, lagt over grøsserklassikeren – tragiske bakhistorier. Konseptet er interessant, men Noise slår ikke helt an. Det største problemet tror jeg ligger i at den er passe uoriginal når det kommer til handlingen – er man kjent med skrekkfilmer fra før av (som jeg vil tro de fleste i publikum vil være), kommer mange av mysteriene til å være nokså åpenbare fra starten av. Det virket som om filmen hadde noe spennende å si med deler av fortellingen, men utdypet ikke disse noe særlig. Lyddesignet, som er en sentral del av denne filmen var greit nok, men siden mye av opplevelsen støtter seg på den hadde jeg forventet noe mer kreative løsninger på grøsserfaktoren. Plutselig forhøyet volum eller bråe instrumentale innslag der filmskaperne vil at vi skal skvette er ikke nok til å selge slike opplevelser lenger. Til tross for at jeg savnet noe mer fra Noise, var den gøyal å følge med på og ble mer og mer tullete etter hvert, noe jeg håper mange kan sette pris på i slike filmer. Mye ved cinematografien er veldig fint og moderne, den reddet store deler av filmen fra å bli kjedelig. En tanke som også slo meg ganske tidlig i visningen er at den hadde passet seg veldig bra som et videospill. Både handlingen og formatet hadde slått veldig godt an i et medie som er mer interaktivt. Atmosfæren er bra, men både den og lyddesignet hadde nok blitt enda mer satt pris på om det tok plass i et spill. Det virker som «Ramaskrik»-programmet viser et bredt utvalg med skrekkfilmer og jeg ser veldig frem til det andre de har å by på. Jeg tror det største problemet jeg til syvende og sist hadde med den, er at det var en gammel fortelling pakket inn i et mer moderne format – det satte forventningene mine til at den skulle levere noe utover at det du ser er det du får. «Noise» regissert av Kim Soo Jin. Med: Lee Sun Bin, Han Soo Ah og Jeon Ik Ryeong. Spilletid: 1 timer og 35 minutter. Land: Sør-Korea.