Steven Spielberg er en av mine favorittregissører, og jeg har kun sett to filmer av han jeg vil anse som dårlige (The Lost World: Jurassic Park og Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull hvis dere lurte). Utover disse så er filmene hans fra bra, til helt fantastiske. Å velge en favoritt er vanskelig. Jeg hadde aldri forventet at Bridge of Spies skulle være oppe der med klassikere som Raiders of the Lost Ark, Jaws, E.T og Close Encounters of the Third Kind. Men jeg hadde virkelig håpet at den i det minste skulle være på høyde med Catch Me If You Can, etter min mening hans siste virkelig gode film. Den er dessverre ikke like bra, men det er ikke langt unna.
Spielberg og Tom Hanks samarbeider her for fjerde gang. Hanks spiller advokaten James B. Donovan. Han får i oppgave å forsvare den sovjetiske spionen Rudolf Abel (Mark Rylance). Donovan er fast bestemt på at denne saken skal foregå på rettferdig vis, dette gjør at han blir svært upopulær, ord som landsforræder blir brukt. Samtidig som denne saken utspiller seg i USA blir den amerikanske spionflypiloten Francis Gary Powers skutt ned over Sovjetunionen. Dette endrer situasjonen helt for Donovan. Han blir sendt til Berlin for å forhandle frem en byttehandel. Alt dette skjer på slutten av 1950-tallet, da den kalde krigen var på sitt mest anspente. Noe som gjør dette til en spennende thriller. Verden er tross alt på randen av atomkrig.
Kun et svakt manus kan ødelegge en Speilberg-film. Han er en mesterregissør, og hver eneste scene er gjennomført med enorm presisjon. Bridge of Spies’ manus er skrevet av Coen-brødrene (et tidlig utkast er skrevet av Matt Charman), og det er et godt et. Coen-brøderenes bidrag er ikke veldig åpenbart, deres noe sære stil ligger nå veldig i bakgrunnen. Men de greier å bringe litt humor til filmen, noe jeg synes er viktig når en film er dyster, de mer emosjonelle scenene får da enda mer vekt til seg. Dette i kombinasjon med Tom Hanks gjør at filmen, til tider, er jævla koselig. Hanks bærer også i veldig stor grad filmen. Han gir veldig mye menneskelighet, og scenene hans med Mark Rylance, som også spiller veldig bra, er ekstremt gode.
Et av de mer interessante aspektene med filmen er strukturen. Her har vi ikke den typiske lineære treaktstrukturen. I stede får vi noe som ligner mer på to filmer i en – eller i alle fall en og en halv. Første del av filmen handler om Abel, og Donovan sitt forsvar av han. Det er et «courtroom» drama, og historiens tematiske fokus ligger mer på hvordan man skal behandle en fiende i en rettsak. Skal den være rettferdig, og skal tiltalte ha de samme rettighetene som en amerikaner ville ha fått? Eller skal loven bøyes til USAs fordel slik at de kan henrette ham? Donovan er villig til å gjøre hva som helst for at denne rettssaken skal går riktig for, noe som gjør han svært upopulær, amerikanerene har blod på tann. Etter at denne saken er å anse som løst blir Donovan sendt til Berlin for forhandle frem byttehandelen. Vi beveger oss nå vekk fra et «courtroom» drama og vi beveger oss mot noe som ligner på en spionthriller. Donovan må inn i Sovjetkontrollerte Øst-Berlin, noe som er risikabelt for han; selv om han har de rette papirene så betyr ikke det at han slipper inn igjen i Vest-Berlin, Sovjet og USA er ikke akkurat gode venner. Donovans ønske om å gjøre det rette er fortsatt tilstede. Rett før han ankommer Berlin får han vite at den amerikanske studenten, Frederic L. Pryor, sitter fanget i Øst-Berlin siden han ikke kommer seg over til vestsiden før muren ble satt opp. Donovans oppdrag er å få ut Powers, han sitter på statlige hemmeligheter, og det er i amerikanernes interesse å få han tilbake før han deler disse med Sovjet. Men Donovan mener at det er helt feil at det kun er politikk som skal avgjøre hvem de faktisk redder. Pryor har tross alt ikke gjort noe galt. Donovan vil tilføye menneskelighet i en situasjon der det ikke er noen.
Jeg synes denne strukturen og stilskifte fungerte ganske godt, det er alltid interessant med filmer som tester ut nye ting, spesielt når det faktisk fungerer.
Bride of Spies er den første Spielberg-filmen siden The Color Purple fra 1985 som ikke har musikk av John Williams. Han har er blitt erstattet av Thomas Newman; det funker, men det er ikke veldig minneverdig, mye av grunnen til dette er nok fordi musikken tar baksetet her. Det er nesten litt rart å se en Spielberg-film som ikke avsluttes med et stort sentimentalt stykke musikk av Williams. Spielbergs faste fotograf, Janusz Kaminski, er også med (dette er deres fjortende samarbeid). Samarbeidet mellom de to er fortsatt fantastisk. Filmen er vakkert skutt, og Spielbergs subtile bravado er som vanlig en fryd og se på.
Bridge of Spies er en god og spennende spionthriller. Både Tom Hanks og Steven Spielberg er i storform, og det er en av de sterkeste Spielberg-filmene på lenge. Hadde den vært litt mer kompakt hadde den vært en svært realistisk kandidat til «Best Picture». Men uansett: Oscar-sesongen har startet.
Bridge of Spies – Regissert av Steven Spielberg; skrevet av Matt Charman og Ethan Coen & Joel Coen; med Tom Hanks, Mark Rylance. Spilletid: 2 t. 21 m. Land: USA. Premiere: 27. november 2015. Aldersgrense: 12 år.
