Regissør i fokus

Regissør i fokus: Steven Spielberg

Redaksjonen fremhever tidenes største Regissør Steven Spielberg

Regissør i Fokus: Ingmar Bergman

Ingmar Bergman er nok nordens mest kjende regissør internasjonalt. Filmane han skapa har vore hylla kring verda, med god grunn. Regissøren skapa godt over seksti spele- og dokumentarfilmar i gjennom karrieren, og næra seg i sin mest produktive år, tre filmar i gjennomsnitt årleg. Naturlegvis er ikkje alle filmane hans alle kjennar til, så her er fem av dei, nokre kjende og mindre kjende!

Regissør i Fokus: David Lynch

David Lynch er eit kjært og nært namn blant alle oss filmstudentar, og det er ikkje vanskeleg å fatte kvifor. Med ein variert – men samanbunden – karriere har Lynch skapa ei rekkje med filmar som for mange er litt vond kost. Samstundes er det noko veldig gøy med ein filmskapar som har ei så klår visjon for kva type film han ynskjer å skape, og som ein ekte auteur er dette tydeleg i samtlege av filmane hans. Her er 5 av dei! The Straight Story (1999) The Straight Story (1999) som tittelen indikerer er en av Lynch sine mest enkle filmer sammenlignet med hans mer surrealistiske, sammenvevde og billedlige verk vi ofte gjenkjenner han for. Filmen er basert på en sann historie om amerikaneren Alvin Straights, en gammel veteran som får nyhetene om at broren han ikke har hatt kontakt med på årevis har fått et hjerneslag. Med begrenset bevegelsesevne, mangel på førerkort og mye tomrom i lommeboka, bestemmer Alvin seg for å reise hele veien fra Laurens, Iowa til Mount Zion i Wisconsin med en tilhenger hektet på sin kjørbare gressklipper. Hvis dette ikke hørtes forbløffende nok ut har den en topphastighet på 8 km/t og distansen tilsvarer 390 km. Som sagt er filmen ganske enkel og rett fram, men det er helt klart en sjarm som tillater publikum å føle mer på små intime øyeblikk i dype samtaler, spontane møter med fremmede og de vakre omgivelsene på reisen. Dette, kombinert med et nydelig lydspor av fele og akustisk gitar resulterer i en nokså terapeutisk opplevelse om du har tålmodighet nok. Dette er en svært emosjonelt drevet film, og det avhenger mye av det sterke og ektefølte skuespillet til Richard Farnsworth som døde bare ett år etter filmens utgivelse. Han fikk dog nøye seg med en velfortjent Oscar-nominasjon. Filmen tar for seg flere temaer om anger, traumer, alkohol og fattigdom. Dette kommer som regel fram gjennom hans gjentatte møter på veien, og det er gjennom disse øyeblikkene filmen stråler. Det er nemlig ikke så mye som skjer, og dette kan være en deal-breaker for mange. Jeg også fant meg selv distrahert og rastløs på enkelte punkter, men om du tidligere har vært borte i filmer som «Nomadland», eller «Paris, Texas» vet du hva jeg snakker om. For de som liker den type rolige «reise over landet» filmer tenker jeg denne er absolutt verdt å sjekke ut. av Håkon Munthe-Kaas Lost Highway (1997) I denne hjerneskribbleren av en film møter vi Fred Maidson (Bill Pullman). Fred er musiker og lever det gode liv i sitt LA hus. En morgen ringer en melding på hans Intercom: “Dick Laurent is Dead”. Videofilmer av han og hans kone, ligger på trappen og en rekke rare hendelser slår inn. Uten stor forklaring ender Fred opp i fengsel der han venter på sin henrettelse. Fred forsvinner og i hans plass står Pete Deyton (Balthazar Getty). Pete er en ung bilmekaniker og han begynner raskt igjen å jobbe på verksted etter hans løslatelse. Hele hendelsen kommer med mysterier og Pete blir etterfulgt av agenter som prøver å forstå seg på det hele. Etter det hele kommer en eksplosjon av en slutt som er like forvirrende som den er spennende. Jeg kan starte litt med å snakke manus. David Lynch skrev denne filmen ved side av Barry Gifford og sammen disket de opp en historie som er vill. Personlig liker jeg godt manus som dette, det er noe med å ikke bli gitt alle svarene som er så veldig gøy. «Lost Highway» deler ut veldig få svar som gjør at filmen fremstår som et uferdig puslespill der du må trylle frem de siste bitene. Forvirrende og mørkt er nøkkelordene i et manus der Lynch sin inspirasjon stammer fra litt personlige opplevelser og fra O.J .Simpson rettsaken (noe han ikke forstod før etter filmen var ferdig). Lynch har også filmet denne filmen på en måte som bygger på manusets mantra om å forvirre. Der mange filmskapere deler ut hint som hjelper oss forstå historien gjør Lynch det motsatte. Det er mange elementer og sekvenser som ikke gjør noe annet enn å forvirre. Disse sekvensene sender filmen i alle mulige retninger. Noen av scenene i denne filmer virker normale helt til de ikke gjør det, etter det blir de sendt inn i den dystre ‘mindfuck’-vibben som Lynch elsker. Filmen føles ut som en rar feberdrøm, eller et febermareritt Lost Highway ble ikke en box-office suksess og den er ikke en av David Lynch sine mest populære filmer, men den er uansett en ufattelig sterk 90-talls thriller. Mørkere en natten selv og forvirrende på en deilig måte. Den kan til tider være frustrerende å se på, men det ville ikke vært David Lynch om ikke. Lost Highway er en ufattelig morsom film og nå som kveldene har blitt litt lengre passer den ekstra godt på skjermen. av Truls Hustad Wild at Heart (1990) I dag fredag 12. november 2021 meldes det fint vær i Trondheim, solen kommer frem og gradene bikker 5, med en mild vind fra sør. Det ser ut som vi kommer til å oppleve nydelig blå himmel med gylden solskinn hele veien! Wild At Heart er en klassisk roadside dramafilm, på et vis hvor jeg tror Lynch fant opp sjangeren selv. Filmen er basert på boken ved samme navn (Barry Gifford, 1990), og med denne som utgangspunkt lagde han en film hvor like mye av budsjettet ble brukt på produksjonen som promotering. Filmen ble utgitt i 1990 og fikk en heldig amerikansk «R-rating» for eksplisitt innhold, som vil si at alle med en verge over 18 kan se den, ‘as it should be!‘ I filmen møter vi det bråkmakeren Sailor (Nicolas Cage) og en supersexy Lula (Laura Dern). De to er et ungt og forelsket par, til Lulas mor Marietta sin store fortvilelse. Alt de vil ha er hverandre, som Marietta ikke tillater. De må derfor stikke av, og hiver seg i Sailors 1965 Ford Thunderbird og setter ut på et eventyr uten penger eller

Regissør i Fokus: Claire Denis

Sidan slutten av 1990-talet har Claire Denis vore eit stamnamn ved dei store filmfestivalane for hennar utforskingar av rase, seksualitet og kjøn. Regissøren var sist aktuell med High Life, som også var hennar fyrste engelskspråklege film. Hennar filmar har gjort det stort båe i- og utanføre Frankrike, og spesielt Beau Travail er i dag hylla som ein av dei viktigaste filmane frå 90-talet. Her er 5 av filmane hennar som oss i redaksjonen har sett! Beau Travail (1999) I franske filmen Beau Travail, som oversatt norsk til betyr “bra jobba”, møter vi den tidligere sersjanten Galoup (Denis Lavant). Han forteller om livet sitt i sin storhetstid, om da han var lagfører i den franske Fremmedlegionen i Djibouti. Da den nye rekrutten Sentain (Grégoire Colin) ankom leiren, ble Galoups harmoniske tilværelse av disiplin og rutiner erstattet med sjalusi for Sentain og hans evner. Claire Denis skildrer maskulinitet på sitt mest giftige, og konsekvensene av å la sjalusi og egoisme overta fornuft og medmenneskelighet. Denis lar Lavants karakter kjempe en musestille kamp mot seg selv og sin seksualitet og maskulinitet, uten å egentlig påpeke det. På mange måter føltes filmen som et dikt, men som man ikke trenger å dypt analysere for å finne en mening i. Diktet bare skjer foran øynene dine. Kinematografien viser oss et paradis av omgivelsene de befinner seg i, med nydelige farger og utsnitt, og en rytme som gir deg et nytt nivå av hvilepuls. Samtidig kler den av menn og deres maskulinitet og viser oss hva som finnes i beinmargen deres. Mannekroppene i denne filmen ser ut som porselen, harde og sterke, men samtidig skjøre, som jeg synes fungerer som en fantastisk analogi for hva maskulinitet er. Filmen er basert på romanen Billy Budd av Herman Melville, og noe av filmmusikken er fra operaen basert på samme romanen. Operamusikken i samspill med den underdrevne dramaturgien og skuespillet gjorde at selv den enkleste scene fikk et kraftig uttrykkene og betydning gjennom hele filmen. Det er verdt å nevne at jeg aldri har vært så skremt og forvirra, men likevel rørt og glad som da filmens slutt slo meg i ansiktet med «The Rythm of the Night» av Corona. *chef´s kiss*. Jeg er litt tom for ord, men fy søren Denis, «beau travail» – hehe. av Helle Hartløv Chocolat (2000) I Chocolat reiser France (Mireille Perrier) i voksen alder tilbake til sitt barndomshjem i Kamerun, og vekker opp minner fra sine yngre år. Hun memorerer gjennom handlingen over sitt vennskap med hustjener, Protée (Isaach De Bankolé). Protée fremstilles også som et seksuelt under i Aimée (Giulia Boschi), Frances mor, sine øyne, og det er her mye av historien ligger. Et følelsesladd forhold mellom to mennesker som ikke kan dele av hverandre. Filmen omhandler om å føle fremfor å oppdage og avsløre. Opplevelsen handler om å sette en stemning for å bringe frem følelser som trekker seg inn under huden. Det er ikke mye som skjer, men mye antydes. Handlingen er implisitt, og det utveksles blikk fremfor ord for å formidle. Filmens handling er underbygget av den forbudte lysten mellom to mennesker med forskjellig hudtone. Denis skaper et spenningsladd trykk mellom de to karakterene som ikke kan få hverandre. Jo mer som avsløres, jo mindre får vi se. Det spilles på underbevisstheten og det impliserte i formen av bilder og usagte ord. Følelsene mellom de Aimée og Protée avdekker utspillet av datidens rasisme, som er like relevant nå som det var da. Det er tydelige linjer som utspilles mellom den svarte arbeiderklassen og de hvite høytstående. Det er et tydelig maktskille, og det seksuelle og politiske spiller mot hverandre i Chocolat. av Kristin Rydland High Life (2018) «High Life» følg Monte (Robert Pattinson) og hans unge dotter dei siste overlevande på eit romskip. Ein gjeng ungdommar dømd for alvorlege lovbrot får i denne verda valet mellom dødsstraff og å bli med på ein romekspedisjon der dei vil vere ein del av eit fertilitetseksperiment som skal vise seg å ikkje vere heilt som forklart. No må Monte og dottera hans lite på kvarandre då dei stadig bevegar seg nærare eit svart hol. High Life er ein veldig spesiell film. Eg gjekk blindt inn i den, og visste ingenting av kva som kom til å skje. Etter å ha sett den er eg framleis ikkje heilt sikker på kva som skjedde. Sjølv om filmen er langsam, og til tider litt for langsam, er det framleis mykje ein må prosessere som sjåar. Produktet Denis har laga her kan ved første augnekast sjå ut som ein vanleg Science Fiction film, men etter kvart som minutta gjekk, kjende iallfall eg at dette ikkje var som noko anna eg har sett. Konseptet med svarte hol og romferd er ting ein allereie er kjend med frå mange andre filmar, men eg har aldri opplevd det brukt på akkurat denne måten. Dette er rett og slett ein film ein må oppleve på eiga hand, då det er umogeleg å beskrive kva den er enn nettopp det Claire Denis har gjort sjølv. av Nathaniel Gjerde Hovland White Material (2009) Kanskje var det suksessen til Beau Travail fra 1999 som fikk Claire Denis til igjen å lage en film som utforsker franskmenns innflytelse i afrikanske land. Ti år senere regisserte hun nemlig White Material, en film som fester blikket på Maria Vial (Isabelle Hupert) som driver kaffeplantasje i et ubestemt fransktalende afrikansk land. Landet preges av rasekonflikt og væpnet konflikt, og sakte men sikkert står både plantasjen, hjemmet og Marias familie og arbeidere i fare. Heller enn å fokusere på selve konflikten i landet eller menneskene som deltar i den, holder filmen tett med Maria og hennes nesten blinde tro om at kaffeplantasjen fint kan fortsette som vanlig. Godtroende, om ikke likegyldig, fortsetter Maria å arbeide med kaffeproduksjonen selv etter flere arbeidere og venner enten fortlater området eller advarer mot å bli igjen. Gjennom filmens portrett av Maria belyses en rekke problemstillinger relatert til frankrikes kolonihistorie. I hvilken grad hører Maria hjemme der, finnes det skyld eller uskyld

Regissør i Fokus: Joel og Ethan Coen

Joel og Ethan Coen har sidan midten av åttitalet laga eit drøss med spelefilmar der ein kan kjenne igjen ei raud tråd, i trass med at dei er alle veldig ulike. Brørne har leika seg med nesten alle sjangarane tilgjengeleg for ein Hollywoodfilm, og dei ser ikkje ut til å vere ferdige enno. Frå kultfavorittar som «Den store Lebowski», til moderne meisterverk som «No Country for Old Men» kan filmane deira karakteriserast av vittig og hurteg dialog, eit fast skodespelarfølgje og, vel, valdeleg vald. Over deira nesten 40 år lange karriere har brørne skapa godt over tjue filmar, og her er fem av dei! The Man Who Wasn’t There (2001) Svart-hvitt, godt stødig skuespill, korrekt og effektiv bruk av fortellerstemme, og et selvsagt sjangersikkert manus betyr at Coen-brødrene gjør denne filmen til en klassik film-noir. Kanskje en av de mindre kjente Coen-filmene, men for meg er det en de bedre. En rimelig sjanger tro film så det kommer nok an på om du liker Noir eller ikke, men Coen-kjennetegn finner du nok også. 1949: California. Ed, en lakonisk barberer (Billy Bob Thornton) mistenker at kona hans (Frances McDormand) har en affære med sjefen hennes (James Gandolfini). En dag får han et forslag fra en businessmann (Jon Polito) om å investere i det neste «store»: nemlig renseri, så Ed legger en plan… Med en nesten alltid tilstedeværende fortellerstemme komplett blottet for meta henvisninger eller publikumshumor slik fortellerstemma har en tendens til å bli brukt i nyere filmer gir Ed en dybde han ellers ville hatt vansker med å få frem. Ved å sette handlingen til 1949 og bruken av svart-hvitt gir filmen et filmatisk utrykk som gir filmen troverdighet. For meg er plottet og cinematografien noe som definivt ville ha mistet veldig mye hadde det blitt filmet i farger. Nesten så du kunne trodd denne filmen var filmet på 40-tallet. Hva kan man si? Stødig på alle fronter og er man en Coen-fan har du nok allerede sett den, men hvis du synes Coen-brødrenes verker er interessante, kan du gjøre mye verre enn å gi «The Man who wasn’t there» en sjanse. av Julius Franke Wuttudal O Brother, Where Art Thou? (2000) I «O Brother, Where Art Thou?» følger vi Ulysses Evrett (George Clooney) når han sammen med Delmar ODonnell (Tim Blake Nelson) og Pete Hogwallop (John Turturro) rømmer fengsel. Sammen setter de ut for å finne begravde skatter og Ulysses´ kone Penny (Holly Hunter). Deres reise tar dem til nye bekjente, fiender og utfordringer. Guttene starter opp sitt eget country band, samt som de setter seg selv i kinkige situasjoner med loven. Coen brødrene tar oss med til sørstatene på 1930-tallet. En periode med dårlig økonomi og enda dårligere menneskesyn. Coen sammen med kunstneren Roger Deakins skaper den perfekte feelingen av denne tidsperioden, en blir lett dratt med i settingen. Noen ganger mens jeg så på føltes det ut som det var meg kledd opp med cowboyhatt og tommy-gun som jagde George Clooney. Brødrene gjør også en veldig god jobb med å fortelle historien. Rundt hvert hjørne venter det en ny episode, ofte enda heftigere enn den forrige. Uforutsigbarheten er høy og spenningen følger etter. Filmen er visst fram ved første øyenkast som relativt lett og lystig, med god humor og gøyale karakterer, men det er lett å la seg lure, for O Brother, Where Art Thou? Er en film som raskt går fra spøk til revolver. Den har sine mørkere sider og de blir lagt frem godt. Det kanskje mest imponerende med filmen var at musikken gjorde det nesten bedre enn filmen selv. Albumet og sangene fra filmen solgte utrolig bra. I oktober 2019 hadde albumet nådd over 8 millioner solgte kopier. Det nådde også Billboard første plass på deres Country liste samt som det vant en rekke med Grammys! O Brother, Where Art Thou? er en gøyal, spennede film som er lett å like. Den gir veldig mye samt som den kan nytes for alle. Coen-brødrene har gjort en veldig bra jobb i fange settingens essens og man faller fint in i fortellingen. Det er noe her for de fleste filmentusiaster. av Truls Hustad Inside Llewyn Davis (2013) «Inside Llewyn Davis» er Coen brødrenes sekstende spillefilm og foregår en kald vinter i New York på starten av 60-tallet. Vi møter Llewyn Davis (Oscar Isaac), en musiker i som sliter med å holde hodet over vannet. Filmen følger han gjennom en uke mens han leter etter steder å sove, neste inntektskilde, og samtidig prøver å passe på en katt. Vi ser hvordan Davis forholder seg til motgang både i privatlivet, men også i musikkbransjen. Dette er Oscar Isaacs store gjennombrudd. Selv om han er smålig, og tidvis kjip mot de rundt seg kan man ikke for å synes synd på han. Musikken er fremført live, og Isaac selger at Davis er en unektelig talentfull musiker på tross av sine mangler i andre deler av livet. Andre roller i filmen spilles av Carey Mulligan, Justin Timberlake, Adam Driver og John Goodman for å nevne noen. Inside Llewyn Davis er full av elementer man kjenner igjen fra andre filmer av Coen brødrene; det rike persongalleriet, den mørke humoren, vittig dialog, men det føles noe nedtonet i forhold til filmer som for eksempel «Fargo» og «Den store Lebowski«. Min favorittfilm fra Coen-brødrene, Inside Llewyn Davis er nydelig filmet av Bruno Delbonnel, morsom og historien flyter godt. Men under overflaten er det en sår historie om en som ikke klarer å bryte ut av sitt eget destruktive mønster, og som ser drømmen bli fjernere dag for dag. av Wilhelm Særvoll Millers Crossing (1990) Då sjefen hans vart truga av ein mindre men veksande gangster tek Tom Reagan (Gabriel Byrne) på seg oppdraget å hindre at det bryt ut ein krig mellom undergrunnsgjengane i byen. Reagan spelar rolla som ein film-noir etterforskar, berre i dette tilfellet er han ganske openbart ein del av det kriminelle miljø, medan han svinsar og svansar mellom eit rollegalleri som berre Coen-brørne kunne ha uttenkt. Frå ein italienar