Topp 10 – Datefilmer!

Singellivets byrder er mange, men en av fordelene med å være aktiv på datingmarkedet er muligheten til å se filmer med din utvalgde. Oss i Jump Cut ser derfor et behov for å sette sammen en liste over våre favorittfilmer som egner seg til å sees på et stevnemøte!

Sesongfilmer: Ishmas

Hva er julen uten filmene? Å se ‘Askepott’, ‘Flåklypa’ og ‘Mikke Mus’ er tradisjonsrike begivenheter som er en soleklar del av julen for mange. Men det finnes jo også filmer som ikke nødvendigvis er julefilmer, men som er satt til juleperioden, og det er det oss i Jump Cut-redaksjonen vil vise til i denne lista! Brazil – Terry Gilliam (1985) Kva er vel jula utan ei god satirisk framstilling av eit byråkratisk samfunn utan avgrensingar? Terry Gilliam sin fantastiske ‘Brazil’ er ei tung og gjennomgåande gransking av kor absurd eit detaljstyrt samfunn kan ende opp. Juleaspektet kjem her i gjennom at filmen er satt til juletida. Me følg Sam Lowry (Jonathan Pryce), ein dyktig byråkrat som arbeidar i myndigheita si avdeling for krenkelseskrav. Sam er nøgd med tilværelsen der han bur i ein automatisert leilegheit og arbeidar kvar dag med dei same monotome arbeidsoppgåvene. Dette endrar seg då han vart hengd opp i ei kvinne han møtar på i gjennom ei rekkje tilfeldigheitar. Ho visar seg til å arbeide for motstandsrørsla, og dei to inngår ei førehald. Etter si oppvaking til at arbeidsgjevaren hans faktisk undertrykkjer innbyggjarane i byen bestemmer Sam seg for å gjere noko med det. Han vart ein agent for endring. Alle Gilliam sine styrker får moglegheit til å skine: dei sære setta og merkelege duppedittane, dei storslagne men absurde sekvensane og ikkje minst eit mangfaldig av «dutch-angles». Brazil er nærast ein opera, der den frå scene til scene høv å gå forbi toppen av spenningskurva. Å sloss for personleg fridom går då sjølvsagd ikkje som planlagd. Sam er ein ganske udugeleg spion, og sjølv om han endar opp med jenta så går ikkje motstandsarbeidet særleg bra. Klimakset førar med seg ei rekkje aukande absurde situasjonar som eksploderar i at anarko-røyrleggjaren Harry Tuttle (Robert DeNiro) reddar Sam frå myndigheita sine klør. Diverre for Sam visar dette seg å vere førstillingar som hjernen skapar for å skydde psyken hans mot torturen han er utsett for. Om dette ikkje bringar ut julestemning, då veit ikkje eg kva som gjer jobben. av Jonas Mæland Eyes Wide Shut – Stanley Kubrick (1999) Eyes Wide Shut skulle bli den siste spillefilmen vi fikk se fra Stanley Kubrick. Kanskje var hans siste film et forsøk på å eksponere overklassens mørke hemmeligheter. Uansett, den blir stående igjen med et ambivalent forhold hos publikum. I filmen møter vi det unge paret William (Tom Cruise) og Alice Hartford (Nicole Kidman). I et sofistikert og begjærlig New York miljø, blir parets tillit satt på en rekke prøvelser. William roter seg borti et herskapshus, der en kult utfører seksuelle ritualer ikledd masker. Forvirret, forsøker William å avdekke hva som foregår og hvem som står bak. På et rent teknisk nivå leverer filmen det vi kan forvente av en filmskaper som Kubrick. Her er nøkkelordet kontroll, og Kubrick viser det på bortimot alle områder. Dette ser vi eksempel på i den pompøse lyssettingen, som støtter historien godt. Slik som i de andre filmene til Kubrick, bærer Eyes Wide Shut et sterkt preg av kunst og visuelle detaljer. Kubricks søken etter perfeksjon er med andre ord ikke til å legge skjul på. Likevel, føler jeg filmen har sine mangler. Lengden på filmen indikerer mer enn nok plass til å utforske mer av den erotiske verdenen som Kubrick har skapt i Eyes Wide Shut. På den andre siden, er det filmens tvetydighet som fanget min interesse. Poenget mitt er vel at man kanskje ikke kan få alt man ber om. Kubrick sjonglerer flere interessante momenter i historien, der blant annet den interne og eksterne konflikten til hovedkarakteren blir satt opp mot hverandre. De moralske grensene strekkes og utfordres, og jeg ble som publikummer svært investert. Utvidede sexscener og erotisk tematikk, gjør Eyes Wide Shut til en flott film å se med familien i juletiden. I en mer seriøs sammenheng er filmen et fascinerende studie, som for Kubrick fans enten vil skape harmoni eller opphetet diskusjon. av Christoffer Bya Edvard Saksehånd – Tim Burton (1990) I min familie som i mange andre familier er juletiden en tid for hygge og kos. Spesielt nå som både jeg og min søster har flytta ut er det ekstra spesielt å komme hjem til muttern og fattern. Hver Jul er det tid for pepperkakehusbygging, pynting av juletre og baking av diverse julekaker på agendaen, alle fantastiske aktiviteter for å bringe familien sammen i ferien. Likevel er det kanskje en aktivitet som trumfer alle. For de siste har kanskje noe av det beste vært å slenge seg ned i sofaen med litt snop for å se en koselig film. Naturligvis kommer alltid spørsmålet opp om hva vi skal se, og som de fleste kan relatere til er ikke alltid det like lett å finne ut av. Én ting er i hvert fall sikkert, vi vil sjelden se en julefilm, men vi vil kanskje heller ikke sette lokk på julestemninga helt. Derfor faller vi som oftest ned på en «ishmas» film. Ja, hva er nå det? Det er en film som Edward Saksehånd. På en høyde utenfor en liten forstad bor en ufullstendig oppfinnelse av en mann i en falleferdig gammel herregård. Navnet hans er Edward og med sakser for fingre, likbleik hud og et kråkereir til hår er han på alle måter en karakter. Helt siden skaperen hans gikk bort har Edward bodd aleine. Det er ikke før Peg fra forstaden kommer innom for å selge kosmetikk at han får menneskelig kontakt igjen. Peg synes synd på stakkaren og tar han med hjem. Nede i forstaden er nok hverdagen relativt forutsigbar og alminnelig, så når Peg kommer med denne mystiske figuren blir tvert alle interessert. Edward blir straks godt likt og flere elsker hans talent for klipping og stelling, men det skal ikke mye til før saksene hans går fra å bli sett som verktøy til å bli sett på som våpen. I mine øyne er Edward Saksehånd det perfekte eksempelet på «ishmas». Filmen har en flott rammefortelling hvor en bestemor forteller om snøen som daler

Topp 10 – Trilogier

Alle gode ting er tre, slik som ordtaket går. Som alle gode lister har oss i redaksjonen gått saman og skapa ei variert liste med båe tematiske og narrative trilogier!

Sesongfilmer: Bartefilmer

November er her, og det tydar at alle unge menn mønstrar til demonstrasjon for dårleg skjeggvekst. Dette ikkje av egoistisk machoårsakar – men i ei anden av ei god sak, nemleg opplysing om menns psykiske helse samt prostatakreft.

Topp 10 – Dystopi

Etter eit år og litt med pandemiske tilstander er vel alle ekspertar med kva dystopi er, og om ein ser på film er det mange varierte tolkingar av kva dystopi innebærer. I månadens utgåve har me satt saman ei veldig variert liste med nokon overraskingar, så sjekk ut tekstane her!

Sesongfilmer: Rosa månad

Oktober er i gang, og i tillegg til å vere båe månaden for skrekk og gru samt tysk fylla, er det også eit viktigare prosjekt som føregår. I anledning Rosa Sløyfe-aksjonen har oss i redaksjonen gått saman og funne våre favorittfilmar med mykje rosa!

Topp 10 – Heist-filmer!

Redaksjonen er tilbake med atter ei topp ti liste, denne gongen har vi tatt for oss det vi meiner er ti av dei beste filmane som dreiar seg rundt eit eller fleire ran, og resultatet er ei godt variert liste med politi og røvarar i fleng.

Topp 10 – ‘Coming-of-age’-filmer!

Om det er å le av en dårlig film sammen, eller rett og slett å dele en god filmopplevelse sammen, så er det altså enkelte filmer som blir bedre om man ser dem i godt selskap. Dette er filmene du bare må se med vennegjengen!

Topp 10 – Filmkveldfilmer

Om det er å le av en dårlig film sammen, eller rett og slett å dele en god filmopplevelse sammen, så er det altså enkelte filmer som blir bedre om man ser dem i godt selskap. Dette er filmene du bare må se med vennegjengen!

Topp 10 – Original filmmusikk!

Kva hadde film vore utan musikk? Ei stadig rettesnor for å skildre kjenslar, både gode og vonde, filmmusikken er ein definerande del av uttrykket. Om det gjeld fjernsyn eller film, berre nokre få notar kan få lyttaren til å kjenne igjen heile filmatiske verdar.