Denne dristige vrien på det klassiske eventyret er et karnival av blod og innvoller, og en type film vi sjeldent ser bli laget i Norge.
«Too much brains, not enough guts», lød det i David Cronenbergs første spillefilm Shivers i 1975. Replikken er på mange måter selve tesen for den enormt innflytelsesrike filmskaperens karriere, som er synonym med sjangeren han da pionerte. I samtalen etter førpremieren på Den Stygge Stesøsteren snakket regissør og manusforfatter Emilie Blichfeldt om body horror, eller kroppsskrekk som man kan kalle det på norsk, og dens feministiske konnotasjoner, noe som det finnes tydelige spor av i filmen.
Den Stygge Stesøsteren snur det klassiske eventyret om Askepott på hodet, og fortelles fra synspunktet til stesøsteren. Vi møter den 18 år gamle Elvira (Lea Myren) som er fast bestemt på å gifte seg med Prins Julian (Isac Calmroth), koste hva det koste vil. Selvsagt er det en vakker, blond stesøster (Thea Sofie Loch Næss) inne i bildet som kompliserer saken ytterligere, utenom de drastiske tiltakene som må til for å møte samfunnets skjønnhetsidealer.
Til tross for at filmen ikke er satt til et moderne univers, er det uten tvil en tematikk som ikke bare er moderne, men tidløs. Det er sjelden det blir laget «period pieces» som fokuserer på kroppspress og hvordan samfunnet betinger unge kvinner til å passe inn i en bestemt rolle. Stesøstrene til Askepott har stort sett blitt sett på som stygge, slemme og grådige minions til Askepotts onde stemor, men sjansen er stor for at de var ofre for urealistiske skjønnhetsidealer som var umulige for dem å oppnå naturlig, herav kroppsmutileringen.
Det er ingen tvil om at filmen er på sitt beste når det involveres blod, kjøtt og bein. Enkelte scener er så ekle at man knapt klarer å se på, og motbydeligheten skrus opp mer og mer og mer gjennom filmens spilletid, til det når et stygt, men tilfredsstillende klimaks. Lea Myrens opptreden i de særs viscerale scenene er ufattelig underholdende, og viser til en skuespiller som er uredd å ikke se sitt beste ut til fordel for en uforglemmelig opptreden.
De campy elementene som de rosa prinsesse-drømmesekvensene, den elektroniske musikken og den slaskete personligheten til prinsen er det som gjør at filmen føles som et produkt av vår tid. Det sikrer at estetikken ikke blir for gammeldags og kjedelig, samtidig som 1800-tallssettingen gjør tematikken mer forfriskende. Det er imidlertid også mulig at filmer lider litt av det samme The Substance lider av, for oss som mener at samfunnskritikk treffer bedre under dekke av subtilitet.
Den Stygge Stesøsteren tar dristige valg i en vri på Askepott-eventyret som alt i alt resulterer i en gøyal filmopplevelse, og er en imponerende spillefilmdebut av Emilie Blichfeldt. Det må kunne sies å være en milepæl for kroppsskrekk i norsk film, noe som forhåpentligvis kan øke undersjangerens popularitet her til lands.
"Den Stygge Stesøsteren" regissert av Emilie Blichfeldt. Med: Lea Myren, Thea Sofie Loch Næss, Ane Dahl Torp, Flo Fagerli, Isac Calmroth. Spilletid: 1 time og 45 minutter. Land: Norge. Aldergrense: 15 år. På kino: 7. mars
