«If it bleeds, it leads». Dette er setningen vi får høre om nyhetsbransjen, hvor de mest grufulle hendelsene får oppmerksomhet fra de kanskje mer viktigere nyhetene. En bransje hvor det gjelder å være først ute med de blodigste og grafiske bildene. En bransje der dette gir store pengesummer, da sjokk selger og seertall er alt. En bransje utforsket gjennom illevarslende Jake Gyllenhaal i Nightcrawler.
Louis Bloom (Jake Gyllenhaal) er en ung mann som desperat leter etter jobb, inntil en natt hvor han observerer en ulykke på motorveien, som gir ham ideen til å komme seg bak et kamera på de ferskeste åstedene for bilulykker, mord og annen kriminalitet. I gigantiske Los Angeles er det ikke nok kamerateam til å dekke alle katastrofer. Derfor må TV-stasjonene være avhengige av frilansere. Etter å ha anskaffet en politiradio og en medhjelper, starter Louis med såkalt «nightcrawling», hvor enhver sjanse til å få med seg et politioppdrag er en mulighet til å komme før alle andre kamerateam (ved å selvsagt bryte en del lover) med de aller beste, og moralsk tvilende, kameraopptakene.
Jake Gyllenhaal har bevist med et imponerende strekk med filmer den siste tida, og med Nightcrawler, treffer han blink. Hans klart beste rolle er som Louis, den skremmende, egoistiske og perfekte sosiopat, og Gyllenhaal viser en fryktinngytende side jeg aldri har sett ham prestere. Som å kombinere Patrick Bateman og sjåføren i Drive, får du denne interessante, smarte og skremmende hovedkarakteren. Han spiller inn alle nyhetssendingene han har filmet og arkiverer dem på computeren. Like manisk og ryddig, som seriemorderen Dexter (fra TV-serien med samme navn) tar vare på blodet til drapsofrene. Ved å droppe noen kilo, greier Gyllenhaal å leve seg 100% inn i en så lite sympatisk og menneskelig individ, som en sann seriemorder, at det blir veldig skremmende. Det er en stor kontrast til hans medhjelper Rick (Riz Ahmed), som er både utadvendt, engasjert, naiv og ikke like kalkulerende som Louis, men som bidrar til flotte dialoger utover filmen.
Med like stålkontroll som Louis har på sine oppgaver, har Dan Gilroy det samme for regien. Alt sitter spikret, med et oppbyggende og nervepirrende driv mot hvert eneste oppdrag, mens soundtracket er særdeles subtilt. Det brukes aldri fremtredende eller avbrytende, og fungerer like stemningsfylt som Trent Reznor og Atticus Ross’ soundtrack til de dystre filmene til David Fincher.
Det er et spennende blikk på bransjen, der media blir en parasitt og hvor seertall er gull. På denne måten oppnår Louis det han vil, slik som alle TV-kanaler også vil: Å oppnå kontroll over andre mennesker. Han fokuserer på hvite middelklassefamilier, for det er der seertallene ligger (spesielt når det er en skurk i bildet, gjerne fattig og av minoritetsbakgrunn) og med disse seertallene kommer pengesummene. Ved hvert åsted får ikke vi som seere hele bildet. Med politibiler og konstabler som blokkerer, vil vi (sammen med Louis) inn på åstedet for å kikke nærmere. Det sier kanskje mye mer om oss? Er vi også sultne etter blod, slik som TV-titterne i Los Angeles?
I tillegg til disse spørsmålene er Nightcrawler, som allerede sagt, en intens og kompromissløs karakterstudie. Vi dykker inn i et komplisert individ, slik som Travis Bickle (Robert DeNiro) i Taxi Driver, i et neo-noir Drive-aktig åsted, presenterer TV-bransjens American Psycho og har temaer tatt opp i Network, uten å gi meg noe som helst som tyder på å kopiere fra disse filmene. Tvert imot. Jeg følte meg like mye i skyggene, som medhjelperen Rick, og ble stadig overrasket over hvor denne mørke historien tok meg hen. Den kryper under huden din og forlater deg ikke.
Nightcrawler tar deg med ut på en neglebitende reise, gjennom en nydelig fargepalett av et kinematografi og et voldsomt driv, som gjør at du klamrer deg fast i stolen, gjennomsvett, og med få fingernegler igjen. Dan Gilroy bringer et dritkult, friskt og originalt verk, som vil definitivt holde meg våken i flere netter. Spesielt med Gyllenhaals demoniske blikk i tankene.
Nightcrawler – Skrevet og regissert av Dan Gilroy; med Jake Gyllenhaal, Rene Russo, Bill Paxton. Spilletid: 1 t. 57 m. Land: USA. Premiere: 30 januar 2015.
