[usr 3,5]
Året er 1917, og visekorporaler Tom Blake (Dean-Charles Chapman) og Will Schofield (George MacKay) får et umulig oppdrag. De er alene nødt til å nå et regiment som planlegger et feilslått angrep. For å nå dem må de ta seg igjennom ingenmannsland og inn i områder fremdeles okkupert av tyske soldater. Hvis de ikke kommer frem i tide, vil 1600 menn løpe ut i døden, i blant dem Blake sin egen bror.
1917 er en nydelig film, estetisk sett. Roger Deakins sin kinematografi er like mesterfull som alltid, og filmens simulerte enkelttagning er teknisk imponerende. Det er likevel som jeg fryktet mer spetakkel enn substans, som alltid er tilfelle med Sam Mendes sine filmer. Det kan sås liten tvil om Mendes sine evner som en teknisk og estetisk regissør, og 1917 inneholder noen av de flotteste bildene og komposisjonene jeg har noensinne sett i en krigsfilm. Men filmen utforsker ingenting under overflaten, og forblir en armlengde unna karakterene sine, som er mer rekvisitter enn mennesker.
Den simulerte enkelttagningen fungerer fra et underholdningsperspektiv. Man kan lett se sømmene i redigeringen, men det er ingen tvil om at filmen fenger. Til tider tar 1917 pusten fra en med både spenning og komposisjon, fra et utrolig skyggespill i en forlatt og ruinert by, til en desperat kamp mot klokka igjennom milevis med trange skyttergraver. Men første verdenskrig var ikke først og fremst et actionspetakkel i konstant bevegelse. Det var menn som gravde graver de levde og døde i. Det var føtter som råtnet av levende soldater. Det var piggtråd, lik og gjørme; håpløst og stillestående. Det var en krig som hadde kledd en film mer fokusert på det menneskelige og mindre på det spenningsfylte. Et halvhjertet forsøk ser Schofield i en kjeller med en fransk jente og en baby, i skjul fra tyske soldater. Hva som kunne vært et mektig og emosjonelt pust i bakken går ingensteds, det er bare et bittelite alenestående kapittel i et godstog av en historie. Klaustrofobien og tempoet i skyttergravene på starten er, om ikke de peneste scenene, så utvilsomt de beste. Om bare filmen kunne ha forblitt der.
Filmens virkemidler kunne fungert om de var bygget opp på en bedre historiefortelling. En film som Birdman kler enkelttagning-strukturen fordi filmen omhandler hovedpersonens forvrengte psyke, samt hans stressende profesjonelle og familiære situasjon. Det er ikke bare et virkemiddel, men tjener også historien og karakterutviklingen. Også det å avpersonifisere en krig kan fungere, slik som Dunkirk gjorde det. Men der er fokuset igjen på håpløsheten, og det fundamentalt menneskelige: egoistiske handlinger satt opp mot utrolig tapperhet og selvofring. Det er også et eksempel på utrolig kinematografi, men ikke nødvendigvis på bekostning av filmens budskap.
Skuespillet er glimrende og man skulle så gjerne fått mer fra karakterene. George MacKay fremviser den intense “keep calm and carry on” mentaliteten hos en 1900-talls engelskmann, og er troverdig i sin absolutte dedikasjon til å nå sitt mål i tide. Smerte og utslitthet, frykt og traume, alt presses vekk med sammenbitte tenner og stålfokus. Dean-Charles Chapman spiller på mye av den samme sårheten han fremviste i Game of Thrones, her også med en god dose bitterhet. Han dytter seg selv frem og fram for sin bror, men er også soldaten som tar med seg ethvert traume på veien. Å se han spille ut frykt og smerte var spesielt imponerende. Utenom de to hovedpersonene, er alle andre satt i bakgrunnen. Colin Firth, Mark Strong og Benedict Cumberbatch er ikke med i filmen for sine enorme skuespillertalent, de er bare med fordi de er formidable og øyeblikkelig gjenkjennelige britiske skuespillere. Sånn sett hadde nok filmen tjent på en mer obskur rollebesetning, menn med tidsriktig utseende som hadde økt filmens troverdighet.
1917 kommer ikke med noen ”basert på en sann historie”-påstand, og det er forfriskende. Filmen er i stedet basert på historier som Sam Mendes ble fortalt av sin bestefar, en veteran av første verdenskrig. Kanskje det var bestefar Mendes som skulle vært hovedpersonen her. Kanskje da hadde regissøren klart å grave litt dypere.
1917 er en kinematisk opplevelse, spesielt på kino. Detaljrikt kostymedesign og storslagne filmsett gjenskaper første verdenskrigs utseende og følelse bedre enn noensinne før, på nivå med Peter Jackson sin They Shall Not Grow Old. Lyddesignet er, om noe klisjé, så også altomfattende og henrivende. Skuespillet er plettfritt. Så misforstå meg rett, dette er på ingen måte en dårlig film. Den er bare ikke spektakulær. Og det er synd, for det lå et potensiale for noe uforglemmelig her.
1917 – Regissert av Sam Mendes; med George MacKay, Dean-Charles Chapman, Mark Strong, Colin Firth, Benedict Cumberbatch, m.fl. Spilletid: 1t 59m. Land: Storbritannia / USA. Premiere: 24.01.20. Aldersgrense: 15 år.
