Ramaskrik: Zombiefilmens brede potensiale

Ramaskrik viser i år flere zombiefilmer som har utforsket en av skrekkfilmens mest gjenkjente monstre på vilt ulike måter. We Bury the Dead og Trizombie er to nye innslag som setter hver sin egne vri på hvordan menneskeheten takler en zombieapokalypse. De gir innblikk inn i hvordan klassiske horror-tropes kan bli brukt for både lett moro og kompleks vemodighet.

Ramaskrik: «Dooba Dooba» – barnevaktyrkets skjulte farer

Found footage filmen med det tullete navnet overrasker og setter nervene i spenn. Med et oppsett av overvåkningskameraer plassert over hele huset, blir vi introdusert til en merkelig familie på tre som vår hovedperson Amna skal sitte barnevakt for. Vi blir lokket inn i en trygghetsfølelse når vi møter på de eksentriske foreldrene, og nyter de flaue samtalene før vi blir etterlatt med Amna og et stille hus.

Ramaskrik retrospektiv: Underjordisk klassiker og obskur slasher

Ramaskrik er hovedsakelig en mulighet for å oppdage nye skrekkfilmer, men de byr også på tilbakeblikk med både kjente og snåle filmer fra fortiden. I år inkluderte dette blant annet The Descent og Wrong Turn 2: Dead End. La oss ta en pause fra de rykende ferske filmene, og i stedet ta en tur tilbake i tid, hvis du tør! 

Kosmorama: «Bird» – Frihet, flukt og magisk realisme 

Ønsket om frihet og trangen til å flykte fra en vanskelig livssituasjon er bare noe av det som rommer tittelen til filmen Bird . Vi følger tolv år gamle Bailey (Nykiya Adams), som bor i Nord-Kent, England, sammen med sin halvbror Hunter og faren Bug (Barry Keoghan). Hverdagen preges av fattigdom og røffe omgivelser, og Bailey blir ofte overlatt til seg selv, ettersom faren er fraværende og opptatt med sitt. En dag møter hun en mystisk person ved navn Bird (Franz Rogowski), som leter etter foreldrene sine. De to danner raskt et sterkt bånd – noe som passer godt, ettersom filmen er en del av Kosmoramas «Mennesker imellom»-serie. Bird er en herlig blanding av både ulike sjangere, miljøer og stemninger. Den kombinerer det røffe gettomiljøet Bailey er vokst opp i – preget av narkotika, fattigdom og kriminalitet – med stemningsfulle skildringer av naturen, som gir kontrast til den harde virkeligheten. Sammen danner disse elementene et unikt filmlandskap preget av en type magisk realisme. Filmen er full av symboler som kanskje ikke er like lett å forstå ved første øyekast. For eksempel er betydningen av Bird-karakteren noe man blir sittende og gruble over etter at filmen er ferdig. Hvem er denne karakteren egentlig, og hva skal den symbolisere? Dette er spørsmål som åpner for tolkning og gir filmen en ekstra dybde, der små detaljer og gjentatte motiv kan avsløre nye lag ved fortellingen. Magisk realisme, blandet med temaer som oppvekst, familierelasjoner, identitet og sosiale strukturer, skaper en unik og underholdende filmopplevelse. Selv om filmen i bunn og grunn er en coming-of-age-historie, gir denne blandingen filmen en originalitet som både fascinerer og engasjerer. For enkelte kan filmen virke treg til tider, da den er preget av lange, sakte scener med lite dialog. Likevel klarte filmen å skape en sterk stemning, og den var visuelt imponerende å se på. Den ble filmet med 16mm film, noe som ga sterke kontraster og teksturer som forsterket både realismen og den visuelle dybden. Bird er en film som fascinerer på flere plan, og selv om den ikke lykkes med alt, treffer den med mye av det den prøver på. Med sin symbolikk og dype temaer etterlater filmen seeren med noe å tenke på, og engasjerer på en subtil, men effektiv måte. «Bird» regissert av Andrea Arnold. Med: Nykiya Adams, Barry Keoghan og Franz Rogowski. Spilletid: 1 timer og 59 minutter. Land: England. Aldersgrense: 15 år.

Kosmorama: «Memoir of a Snail» – Stop-motion som varmer

Memoir of a Snail er en av filmene utvalgt i hovedserien Skråblikk, som er filmer med elementer av det surrealistiske, absurde eller konseptuelle. Gjennom Memoir of a Snail følger vi historien og livet til Grace Puddel, som voices av Sarah Snook. Grace sitt liv kan neppe beskrives som enkelt, og som barn ble hun adskilt fra sin tvillingbror Gilbert – et tap hun aldri helt kom over. Filmen er regissert av Adam Elliot, som i 2009 slo an med stop-motion-filmen Mary og Max, en rørende fortelling om et uventet vennskap. Memoir of a Snail viderefører Elliots karakteristiske stil, både i tematikk og visuelle utforming. Også denne filmen er laget i stop-motion og tok hele åtte år å ferdigstille – noe som virkelig gjenspeiles i den detaljerte animasjonen. Selv om fargepaletten kanskje ikke er den mest livlige, har filmskaperne skapt teksturer og former som gir filmen og karakterene en særegen, innlevd kvalitet. Hver minste bevegelse føles nøye planlagt, og det er tydelig at det ligger mye kjærlighet og presisjon bak hvert eneste bilde. Resultatet er en film som både føles håndlaget og dypt personlig. Selv om stop-motion og animasjonsfilm ofte forbindes med barnefilmer, inneholder Memoir of a Snail flere temaer som kanskje ikke egner seg for de aller yngste. Filmen tar opp flere tunge temaer som ensomhet, tap og livets uforutsigbare utfordringer, og skildrer hvordan hovedkarakteren stadig møter nye utfordringer som gjør livet hennes mer komplisert. Det kan være både tøft og rørende å følge Grace sin historie, men samtidig fronter filmen en oppløftende moral om motstandskraft,håp og lys i enden av tunellen. Den har også mye humor, særlig av den mørke sorten, noe som passer godt til filmens tragikomiske tone og gjør de tyngre øyeblikkene lettere å fordøye. Til tross for de alvorlige temaene føles filmen aldri overveldende dyster, men balanserer fint mellom melankoli og varme. Memoir of a Snail er en rørende film om livet og hva det kan innebære på godt og vondt – en unik opplevelse som både berører og underholder. Absolutt verdt å se! «Memoir of a snail» regissert av Adam Elliot. Med: Sarah Snook. Spilletid: 1 timer og 30 minutter. Land: Australia. Aldersgrense: 12 år. Kommer på kino 20. juni.

Kosmorama: «Sister Midnight» – En original og livlig mørk komedie

Sister Midnight er en lite typisk indisk film som går inn under årets «Skråblikk». Vi følger Uma som nylig har giftet seg med en så og si fremmed mann. Ekteskapet starter svakt med Uma som ikke greier å navigere den nye rollen sin og Gopal som holder seg passiv og lukket. Hun er desperat etter å få noe mer ut av livet, og får mer enn hun kanskje ber om. Vi i publikum blir like rådløse som Uma under visningen, der problemene hennes baller seg mer og mer på og ingen av oss helt vet hvordan man skal forberede seg på eller takle dem. De underlige tonene og hendelsene i den mørke komedien gir den en plass under programmet som innebærer filmer som mildt sagt er litt snodige. Selv om filmen er satt i India med kjente skuespillere som Radhika Apte i hovedrollen, er det tydelig fra start at den ikke bærer et stort preg av indisk film når det kommer til filmskaper-delen. Jeg fikk sitte litt etter visningen og høre filmens fotograf Sverre Sørdal sine tanker og refleksjoner rundt prosjektet. Både han og regissøren kommer fra en mer europeisk tradisjon som sitter tydelig i filmen. Som Sørdal selv sa så er dette en film der filmskaperen er veldig synlig i bildet, og 35mm-filmen kombinert med komposisjonen gir et levende og fargerikt nesten ekspresjonistisk uttrykk. Humoren kommer ut ifra karakterer, klipping og hendelser, og personlighet er noe denne filmen er rik på. Det som virkelig satte tonen for min del var spesialeffektene med innslag av stop motion animasjon i bildet, som bidro til følelsen i salen av forvirring og latter. Filmen føles ekte ut samtidig som absurd, i stor grad takket være den gode balansen i scenene. Vi får holdt på de stille øyeblikkene der man føler man kommer mer intimt inn på karakteren (også takket være 35 millimetern) i starten av filmen der de mer verdslige og dølle delene kommer til spille. Levende farger og travle gater kontrasterer med mørke scener på natta og Umas tilsynelatende håpløse fremtid. Mye av cinematografien er også konsentrert med tette bilder som fremhever den kvelende følelsen av både hvordan nabolaget og hjemmet oppleves og hvordan fremtiden til hovedpersonen ser ut. Sister Midnight viser et livsløp ingen selv har begitt seg på (håper jeg), men reflekterer en reise som alle nok vil kjenne seg igjen i; Om det er i perioder eller hele livet man blir kastet rundt i roller man ikke er klar for vil de største endringene være utenfor vår kontroll. «Sister midnight» regissert av Karan Kandhari. Med: Radhika Apte, Ashok Pathak og Chhaya Kadam. Spilletid: 1 time og 50 minutter. Land: Storbritannia, India, Sverige.

Kosmorama: «Noise» – passe underveldende, men gøyal

Den sør-koreanske grøsseren Noise er ett av innslagene i programmet «Ramaskrik» som tar for seg alt skrekk. Handlingen foregår rundt hovedpersonen Joo-Yeong og hennes leting etter sin forsvunnede lillesøster. Hun etterforsker leiligheten til lillesøstera, der hun etter hvert begynner å høre merkelige lyder og andre fenomener. Filmen tar for seg en god dose med både ekle naboer og gjenferd, lagt over grøsserklassikeren – tragiske bakhistorier. Konseptet er interessant, men Noise slår ikke helt an. Det største problemet tror jeg ligger i at den er passe uoriginal når det kommer til handlingen – er man kjent med skrekkfilmer fra før av (som jeg vil tro de fleste i publikum vil være), kommer mange av mysteriene til å være nokså åpenbare fra starten av. Det virket som om filmen hadde noe spennende å si med deler av fortellingen, men utdypet ikke disse noe særlig. Lyddesignet, som er en sentral del av denne filmen var greit nok, men siden mye av opplevelsen støtter seg på den hadde jeg forventet noe mer kreative løsninger på grøsserfaktoren. Plutselig forhøyet volum eller bråe instrumentale innslag der filmskaperne vil at vi skal skvette er ikke nok til å selge slike opplevelser lenger. Til tross for at jeg savnet noe mer fra Noise, var den gøyal å følge med på og ble mer og mer tullete etter hvert, noe jeg håper mange kan sette pris på i slike filmer. Mye ved cinematografien er veldig fint og moderne, den reddet store deler av filmen fra å bli kjedelig. En tanke som også slo meg ganske tidlig i visningen er at den hadde passet seg veldig bra som et videospill. Både handlingen og formatet hadde slått veldig godt an i et medie som er mer interaktivt. Atmosfæren er bra, men både den og lyddesignet hadde nok blitt enda mer satt pris på om det tok plass i et spill. Det virker som «Ramaskrik»-programmet viser et bredt utvalg med skrekkfilmer og jeg ser veldig frem til det andre de har å by på. Jeg tror det største problemet jeg til syvende og sist hadde med den, er at det var en gammel fortelling pakket inn i et mer moderne format – det satte forventningene mine til at den skulle levere noe utover at det du ser er det du får. «Noise» regissert av Kim Soo Jin. Med: Lee Sun Bin, Han Soo Ah og Jeon Ik Ryeong. Spilletid: 1 timer og 35 minutter. Land: Sør-Korea.

Kosmorama: «Happyend» – Om vennskap og hva som er viktig

Yuta og Kou er bestevenner og klassekamerater. En dag bestemmer de seg for å ha det litt gøy på rektorens bekostning – en spøk som senere får konsekvenser ikke bare for dem, men for hele skolen. Happyend er regissør Neo Soras spillefilmdebut og vises på Kosmorama som en del av serien «New Directors». For å få en plass i denne kategorien må regissørene vise at de har noe ekstra som historiefortellere og/eller filmskapere – noe Soras absolutt viser med denne filmen. Filmens handling foregår i Japan i en nær fremtid, hvor teknologien har fått en enda mer sentral rolle i samfunnet, og jordskjelvvarsler har blitt en vanlig, men urovekkende del av hverdagen. Med denne filmen har Sora klart å lage en smart og engasjerende historie om mellommenneskelige relasjoner og samfunnets potensielle utfordringer, samtidig som den adresserer en mulig dystopisk fremtid. Midt oppi alt finner vi flere humoristiske øyeblikk som bidrar til å løfte stemningen og gir en fin balanse til filmens ellers seriøse temaer. Filmen prøver å formidle mye om viktige temaer, og til tider skulle jeg ønske de hadde gått mer i dybden på enkelte av dem, ettersom filmen har mye interessant å si. Den får ikke alltid tid til å utforske disse temaene grundig, ettersom det er mye som skal tas opp, men ellers er den både engasjerende og tankevekkende. Filmens kinematografi er estetisk vakker og er med på å skildre Japan som en rolig, ren og harmonisk by, noe som skiller seg fra den typiske fremstillingen av japanske storbyer i film – ofte fulle av blinkende neonskilt, travle gater og kaotisk energi. Her får vi i stedet en mer dempet og fredelig atmosfære som gir byen en nesten drømmende kvalitet, noe som står i kontrast til den stille uroen jordskjelvtrusselen bringer med seg. I likhet med hvordan filmens ulike temaer smelter sammen, er musikken også en god blanding som bidrar til å styrke filmens stemning. En sammensetning av klassisk musikk med strykere og piano, sammen med synth og techno, er med på å forsterke de emosjonelle øyeblikkene og gir filmen en moderne tone. Sora har klart å skape en nyskapende og viktig film som jeg tror mange vil sette pris på, enten for den hjertevarmende vennskapshistorien og coming-of-age-fortellingen om samhold, eller for det den prøver å si om den politiske tilstanden i verden. Happyend er en svært imponerende spillefilmdebut, og jeg ser frem til å se hva mer Sora har å by på i fremtiden. «Happyend» regissert av Neo Sora. Med: Hayato Kurihara og Yukito Hidaka. Spilletid: 1 timer og 53 minutter. Land: Japan. Aldergrense: 9 år.