Joel og Ethan Coen har sidan midten av åttitalet laga eit drøss med spelefilmar der ein kan kjenne igjen ei raud tråd, i trass med at dei er alle veldig ulike. Brørne har leika seg med nesten alle sjangarane tilgjengeleg for ein Hollywoodfilm, og dei ser ikkje ut til å vere ferdige enno. Frå kultfavorittar som “Den store Lebowski”, til moderne meisterverk som “No Country for Old Men” kan filmane deira karakteriserast av vittig og hurteg dialog, eit fast skodespelarfølgje og, vel, valdeleg vald. Over deira nesten 40 år lange karriere har brørne skapa godt over tjue filmar, og her er fem av dei!
The Man Who Wasn’t There (2001)
Svart-hvitt, godt stødig skuespill, korrekt og effektiv bruk av fortellerstemme, og et selvsagt sjangersikkert manus betyr at Coen-brødrene gjør denne filmen til en klassik film-noir.
Kanskje en av de mindre kjente Coen-filmene, men for meg er det en de bedre. En rimelig sjanger tro film så det kommer nok an på om du liker Noir eller ikke, men Coen-kjennetegn finner du nok også.
1949: California. Ed, en lakonisk barberer (Billy Bob Thornton) mistenker at kona hans (Frances McDormand) har en affære med sjefen hennes (James Gandolfini). En dag får han et forslag fra en businessmann (Jon Polito) om å investere i det neste «store»: nemlig renseri, så Ed legger en plan…
Med en nesten alltid tilstedeværende fortellerstemme komplett blottet for meta henvisninger eller publikumshumor slik fortellerstemma har en tendens til å bli brukt i nyere filmer gir Ed en dybde han ellers ville hatt vansker med å få frem. Ved å sette handlingen til 1949 og bruken av svart-hvitt gir filmen et filmatisk utrykk som gir filmen troverdighet. For meg er plottet og cinematografien noe som definivt ville ha mistet veldig mye hadde det blitt filmet i farger. Nesten så du kunne trodd denne filmen var filmet på 40-tallet.
Hva kan man si? Stødig på alle fronter og er man en Coen-fan har du nok allerede sett den, men hvis du synes Coen-brødrenes verker er interessante, kan du gjøre mye verre enn å gi “The Man who wasn’t there” en sjanse.
O Brother, Where Art Thou? (2000)
I “O Brother, Where Art Thou?” følger vi Ulysses Evrett (George Clooney) når han sammen med Delmar ODonnell (Tim Blake Nelson) og Pete Hogwallop (John Turturro) rømmer fengsel. Sammen setter de ut for å finne begravde skatter og Ulysses´ kone Penny (Holly Hunter). Deres reise tar dem til nye bekjente, fiender og utfordringer. Guttene starter opp sitt eget country band, samt som de setter seg selv i kinkige situasjoner med loven.
Coen brødrene tar oss med til sørstatene på 1930-tallet. En periode med dårlig økonomi og enda dårligere menneskesyn. Coen sammen med kunstneren Roger Deakins skaper den perfekte feelingen av denne tidsperioden, en blir lett dratt med i settingen. Noen ganger mens jeg så på føltes det ut som det var meg kledd opp med cowboyhatt og tommy-gun som jagde George Clooney.
Brødrene gjør også en veldig god jobb med å fortelle historien. Rundt hvert hjørne venter det en ny episode, ofte enda heftigere enn den forrige. Uforutsigbarheten er høy og spenningen følger etter. Filmen er visst fram ved første øyenkast som relativt lett og lystig, med god humor og gøyale karakterer, men det er lett å la seg lure, for O Brother, Where Art Thou? Er en film som raskt går fra spøk til revolver. Den har sine mørkere sider og de blir lagt frem godt.
Det kanskje mest imponerende med filmen var at musikken gjorde det nesten bedre enn filmen selv. Albumet og sangene fra filmen solgte utrolig bra. I oktober 2019 hadde albumet nådd over 8 millioner solgte kopier. Det nådde også Billboard første plass på deres Country liste samt som det vant en rekke med Grammys!
O Brother, Where Art Thou? er en gøyal, spennede film som er lett å like. Den gir veldig mye samt som den kan nytes for alle. Coen-brødrene har gjort en veldig bra jobb i fange settingens essens og man faller fint in i fortellingen. Det er noe her for de fleste filmentusiaster.
av Truls Hustad
Inside Llewyn Davis (2013)
“Inside Llewyn Davis” er Coen brødrenes sekstende spillefilm og foregår en kald vinter i New York på starten av 60-tallet. Vi møter Llewyn Davis (Oscar Isaac), en musiker i som sliter med å holde hodet over vannet.
Filmen følger han gjennom en uke mens han leter etter steder å sove, neste inntektskilde, og samtidig prøver å passe på en katt. Vi ser hvordan Davis forholder seg til motgang både i privatlivet, men også i musikkbransjen. Dette er Oscar Isaacs store gjennombrudd. Selv om han er smålig, og tidvis kjip mot de rundt seg kan man ikke for å synes synd på han. Musikken er fremført live, og Isaac selger at Davis er en unektelig talentfull musiker på tross av sine mangler i andre deler av livet. Andre roller i filmen spilles av Carey Mulligan, Justin Timberlake, Adam Driver og John Goodman for å nevne noen.
Inside Llewyn Davis er full av elementer man kjenner igjen fra andre filmer av Coen brødrene; det rike persongalleriet, den mørke humoren, vittig dialog, men det føles noe nedtonet i forhold til filmer som for eksempel “Fargo” og “Den store Lebowski“.
Min favorittfilm fra Coen-brødrene, Inside Llewyn Davis er nydelig filmet av Bruno Delbonnel, morsom og historien flyter godt. Men under overflaten er det en sår historie om en som ikke klarer å bryte ut av sitt eget destruktive mønster, og som ser drømmen bli fjernere dag for dag.
Millers Crossing (1990)
Då sjefen hans vart truga av ein mindre men veksande gangster tek Tom Reagan (Gabriel Byrne) på seg oppdraget å hindre at det bryt ut ein krig mellom undergrunnsgjengane i byen. Reagan spelar rolla som ein film-noir etterforskar, berre i dette tilfellet er han ganske openbart ein del av det kriminelle miljø, medan han svinsar og svansar mellom eit rollegalleri som berre Coen-brørne kunne ha uttenkt.
Frå ein italienar med eit napoleonskompleks (Jon Polito), til ein impotent ire (Albert Finney), over til ein jødisk lurendreiar (John Turtorro) eller ein danske med psykopatiske tendenar: denne filmen har alt. Det er dei ytst originale rollefigurane som bles liv i denne krimskildringa, og for eit liv det er. “Millers Crossing” er ein av dei mest underhaldande spelefilmane eg har sett i heile år, frå opningsscena er det ingen tid å tape, her er det ein historie som skal forteljast, og dette manuset ventar ikkje på sinker.
Gabriel Byrne vart filmens store overrasking for min del- eg visste han var ein skodespelar som kan dukke opp å gjere ei solid opptreden, men det at han ofte stjel sjovet ovanfor Turtorro og Polito er nesten sjokkerande. Spesielt når hans rollefigur eigentleg skal vere ein pastisj av ein film-noir detektiv. Men, han osar karisma og dominerar nesten ei kvar scene han er med i med sine rolege natur.
Det er vanskeleg å skape ein film der du endar opp med å miste bitar av handlinga på grunn av dei hysteriske tinga som skjer endar opp med å få deg le ukontrollerbart. Dette meistrar Coen-brørne her, i deira tredje spelefilm. Om dei hadde haldt seg til komedie oftare kunne dei vore blant meistrane, men eg tykkjer likevel at dei ikkje er langt unna.
av Jonas Mæland
Burn After Reading (2008)
“Burn After Reading” har så mange forskjellige karakterer som krysser stiene til hverandre gjennom filmen at et bedre navn på filmen kunne vært ‘Kontrollert kaos’, for det er akkurat det denne filmen er.
Jeg bruker navnet på skuespillerne for bedre forståelse. På den ene stien har vi Brad Pitt og Frances McDormand som driver med blackmail på John Malkovich for å tjene opp penger til plastisk kirurgi. På den andre stien har vi John Malkovich som mister en disk med CIA informasjon og prøver å få den tilbake, mens hans kone Tilda Swinton er utro med George Clooney, som også i løpet av filmen har en greie med Frances McDormand som Richard Jenkins også er interessert i. Og de som følger med på alle disse stiene er J.K Simmons og David Rasche som jobber i CIA og ikke vil at hemmelig informasjon skal lekkes gjennom disken til John Malkovich… Herregud.
Coen-brødrene er kanskje de eneste regissørene som klarer å holde kontroll på alt dette kaoset og fortsatt lage 96 minutter med stjernepakka underholdning. Selv om det ikke er ukjent for dem å ha en stjernepakka rollebesetning og noenlunde kaotisk struktur, så er dette kanskje litt i det ekstreme laget. Underholdning er det ihvertfall. Et innovativt og originalt manus, med helt absurde og fantastisk morsomme karakterer. Brad Pitt sin karakter dominerer filmen, og han alene gjør filmen verdt og sjekkes ut.
Jeg vil absolutt ikke si at dette er en av Coen-brødrene sine beste filmer ettersom de har laget flere mesterverk. Men dette er en film som skiller seg ut fra de andre, med fantastisk dialog, mange twister og gode latterkramper. Eneste måten å forklare denne filmen blir gjort gjennom dialogen til J.K. Simmons. “Report back to me when it makes sense” og “Jesus, what a clusterfuck”.
