Naturfotografen Vincent Munier og skribenten Sylvain Tesson ligger i gresset og titter ut over fjelllandskapet i Tibet. de har ligget og speidet i 2 dager og prater om hvilke tanker som kommer opp når man ligger i teltet på fjellet og alt man kan gjøre er å tenke. De er nemlig på jakt etter alt de kan se og dokumentere av ville dyr i fjellene.
Snøleoparden (La Panthére Des Neiges) handler om disse to mennene, med Marie Amiguet bak kameraet, som utforsker relasjonene mellom mennesker og villdyr på en sprø jakt etter det utrolige sjeldne synet av snøleoparden. Filmen gir oss utrolig vakre naturbilder av dyrelivet i de tibetanske fjellene, nok til å ta pusten fra deg. Samtidig får vi høre tankene og se blikkene til Munier og Tesson som observerer livet som omringer dem. Vi hører deres tanker om mennesket og tilværelsen – og veien mot menneskers ødeleggelse av naturen.
Den franske forkjærligheten for poesi og store ord kan til tider bli litt klisjefylt, men fungerer til slutt som en form for ode til denne naturen vi er så distansert fra. Jeg vil særlig nevne Amiguet og Munier sine bilder, med en renhet og egenhet som virkelig fanget meg. Soundtracket fra Nick Cave og Warren Ellis fanger godt følelsene rundt å se noe så storslått og farlig, på en måte hvor man blir påminnet om respekten disse dyrene ikke bare fortjener, men selv krever at du gir dem.
Med poesi og skildringer greier filmen å fortelle en historie om dyrene, menneskene og verden vi lever i. Jeg ble fascinert og rørt av filmingen, og fanget av poesien Tesson leverte. Inspirerende og tankevekkende som den er, vil jeg anbefale den for de som ønsker å la seg overraske.
Snøleoparden: Frankrike, 2022. Regissert av Marie Amiguet, med Vincent Munier og Sylvain Tesson. 1t 32m. Premiere 1.4.22
