Regissør i Fokus: Claire Denis
Sidan slutten av 1990-talet har Claire Denis vore eit stamnamn ved dei store filmfestivalane for hennar utforskingar av rase, seksualitet og kjøn. Regissøren var sist aktuell med High Life, som også var hennar fyrste engelskspråklege film. Hennar filmar har gjort det stort båe i- og utanføre Frankrike, og spesielt Beau Travail er i dag hylla som ein av dei viktigaste filmane frå 90-talet. Her er 5 av filmane hennar som oss i redaksjonen har sett! Beau Travail (1999) I franske filmen Beau Travail, som oversatt norsk til betyr “bra jobba”, møter vi den tidligere sersjanten Galoup (Denis Lavant). Han forteller om livet sitt i sin storhetstid, om da han var lagfører i den franske Fremmedlegionen i Djibouti. Da den nye rekrutten Sentain (Grégoire Colin) ankom leiren, ble Galoups harmoniske tilværelse av disiplin og rutiner erstattet med sjalusi for Sentain og hans evner. Claire Denis skildrer maskulinitet på sitt mest giftige, og konsekvensene av å la sjalusi og egoisme overta fornuft og medmenneskelighet. Denis lar Lavants karakter kjempe en musestille kamp mot seg selv og sin seksualitet og maskulinitet, uten å egentlig påpeke det. På mange måter føltes filmen som et dikt, men som man ikke trenger å dypt analysere for å finne en mening i. Diktet bare skjer foran øynene dine. Kinematografien viser oss et paradis av omgivelsene de befinner seg i, med nydelige farger og utsnitt, og en rytme som gir deg et nytt nivå av hvilepuls. Samtidig kler den av menn og deres maskulinitet og viser oss hva som finnes i beinmargen deres. Mannekroppene i denne filmen ser ut som porselen, harde og sterke, men samtidig skjøre, som jeg synes fungerer som en fantastisk analogi for hva maskulinitet er. Filmen er basert på romanen Billy Budd av Herman Melville, og noe av filmmusikken er fra operaen basert på samme romanen. Operamusikken i samspill med den underdrevne dramaturgien og skuespillet gjorde at selv den enkleste scene fikk et kraftig uttrykkene og betydning gjennom hele filmen. Det er verdt å nevne at jeg aldri har vært så skremt og forvirra, men likevel rørt og glad som da filmens slutt slo meg i ansiktet med «The Rythm of the Night» av Corona. *chef´s kiss*. Jeg er litt tom for ord, men fy søren Denis, «beau travail» – hehe. av Helle Hartløv Chocolat (2000) I Chocolat reiser France (Mireille Perrier) i voksen alder tilbake til sitt barndomshjem i Kamerun, og vekker opp minner fra sine yngre år. Hun memorerer gjennom handlingen over sitt vennskap med hustjener, Protée (Isaach De Bankolé). Protée fremstilles også som et seksuelt under i Aimée (Giulia Boschi), Frances mor, sine øyne, og det er her mye av historien ligger. Et følelsesladd forhold mellom to mennesker som ikke kan dele av hverandre. Filmen omhandler om å føle fremfor å oppdage og avsløre. Opplevelsen handler om å sette en stemning for å bringe frem følelser som trekker seg inn under huden. Det er ikke mye som skjer, men mye antydes. Handlingen er implisitt, og det utveksles blikk fremfor ord for å formidle. Filmens handling er underbygget av den forbudte lysten mellom to mennesker med forskjellig hudtone. Denis skaper et spenningsladd trykk mellom de to karakterene som ikke kan få hverandre. Jo mer som avsløres, jo mindre får vi se. Det spilles på underbevisstheten og det impliserte i formen av bilder og usagte ord. Følelsene mellom de Aimée og Protée avdekker utspillet av datidens rasisme, som er like relevant nå som det var da. Det er tydelige linjer som utspilles mellom den svarte arbeiderklassen og de hvite høytstående. Det er et tydelig maktskille, og det seksuelle og politiske spiller mot hverandre i Chocolat. av Kristin Rydland High Life (2018) «High Life» følg Monte (Robert Pattinson) og hans unge dotter dei siste overlevande på eit romskip. Ein gjeng ungdommar dømd for alvorlege lovbrot får i denne verda valet mellom dødsstraff og å bli med på ein romekspedisjon der dei vil vere ein del av eit fertilitetseksperiment som skal vise seg å ikkje vere heilt som forklart. No må Monte og dottera hans lite på kvarandre då dei stadig bevegar seg nærare eit svart hol. High Life er ein veldig spesiell film. Eg gjekk blindt inn i den, og visste ingenting av kva som kom til å skje. Etter å ha sett den er eg framleis ikkje heilt sikker på kva som skjedde. Sjølv om filmen er langsam, og til tider litt for langsam, er det framleis mykje ein må prosessere som sjåar. Produktet Denis har laga her kan ved første augnekast sjå ut som ein vanleg Science Fiction film, men etter kvart som minutta gjekk, kjende iallfall eg at dette ikkje var som noko anna eg har sett. Konseptet med svarte hol og romferd er ting ein allereie er kjend med frå mange andre filmar, men eg har aldri opplevd det brukt på akkurat denne måten. Dette er rett og slett ein film ein må oppleve på eiga hand, då det er umogeleg å beskrive kva den er enn nettopp det Claire Denis har gjort sjølv. av Nathaniel Gjerde Hovland White Material (2009) Kanskje var det suksessen til Beau Travail fra 1999 som fikk Claire Denis til igjen å lage en film som utforsker franskmenns innflytelse i afrikanske land. Ti år senere regisserte hun nemlig White Material, en film som fester blikket på Maria Vial (Isabelle Hupert) som driver kaffeplantasje i et ubestemt fransktalende afrikansk land. Landet preges av rasekonflikt og væpnet konflikt, og sakte men sikkert står både plantasjen, hjemmet og Marias familie og arbeidere i fare. Heller enn å fokusere på selve konflikten i landet eller menneskene som deltar i den, holder filmen tett med Maria og hennes nesten blinde tro om at kaffeplantasjen fint kan fortsette som vanlig. Godtroende, om ikke likegyldig, fortsetter Maria å arbeide med kaffeproduksjonen selv etter flere arbeidere og venner enten fortlater området eller advarer mot å bli igjen. Gjennom filmens portrett av Maria belyses en rekke problemstillinger relatert til frankrikes kolonihistorie. I hvilken grad hører Maria hjemme der, finnes det skyld eller uskyld
Ramaskrik 2021 – Dag 3 & 4
Oppdals skrekkfilmfestival fortsetter å underholde
Ramaskrik 2021 – Dag 2
Ramaskrik fortsetter og på dag 2 ser guttene både høyt ettertraktede filmer og gamle klassikere.
Ramaskrik 2021- Dag 1
Etter et litt annerledes år er vi endelig på plass igjen i herlige Oppdal. Store mengder snø og vind får det nesten til å virke som festivalen i år er arrangert på The Overlook Hotel fra The Shining! Veldig passende, med tanke på de mange grøss og gru som foregår i salene på skjermene inne. The Boy Behind the Door Samandrag: The Boy Behind the Door omhandlar to gutar som vert kidnappa medan dei speler baseball i bakhagen, og vert halde fanga i eit mystisk hus langt unna sivilisasjonen. Der freistar den mystiske kidnapparen deira å selje dei som del av eit menneskehandel-nettverk, medan dei to gutane desperat freistar å sleppe unna. Tankar: Det verkar kanskje som ein god ide og stå opp tidleg og ta første tog til Ramaskrik, og det stemmar kanskje på papiret. Men når toget passert innom Oppdal-stasjon kl. 10:00, var vi kanskje alle noko trøyttare enn vi burde vere. Heldigvis var dagens første film ingen skuffelse. Det er lett å vere kynisk når ein ser at to unge skodespelarar får i oppgåve å bere ein film. Det kan jo umogleg gå bra. Men Loonie Chavis og Ezra Dewey briljerer i rollene som Bobby og Kevin, og greier lett å overføre redsla deira over til sjåaren. Filmen er òg veldig god på å ta temaet menneskehandel, som i røynda er ganske brutalt, og levere det på ein måte som ikkje følast manipulerande eller respektlaust. Det er òg svært forfriskande å sjå ein skrekkfilm der kvar skade, skramme og kutt faktisk får verkeleg seriøse konsekvensar for karakterane. Nokre kleine replikkar og teite tropar finn ein nok, men ein kan lett unnskylde filmen det. -Elias Born i fæle situasjonar er vanskeleg å sjå på. Denne effekten blir forsterka i The Boy Behind the Door då barneskodespelarane er svært flinke og leverer det som verkar som genuin frykt i sine framstillingar. Likevel er det delar av filmen som ikkje funkar heilt som dei skulle. Kidnappingskonseptet er skummelt nok som det er, men med ein lite engasjerande antagonist blir det heile litt svakare med ein gong. Dette er likevel ein heilt ok skrekkfilm. Regissørane viser sin kjærleik for skrekksjangeren med fleire tydelege referansar til klassikarar som The Shining, og det er moro å sjå på eit produkt som det er lagt litt kjærleik i. – Nathaniel Coming Home in the Dark Samandrag: Denne intense thrilleren frå New Zealand startar roleg med ein familie på biltur. Mor, far og to søner skal campe ute då dei får besøk av to typar som ser ut til å by på problem. Dette viser seg å vere rett då familien brått finn seg sjølv i ein grufull situasjon. Tankar: Coming Home in the Dark er ein film som brenn veldig sakte. Dette er på både godt og vondt, då den minimale bruken av musikk og det gode skodespelet er med på å gjere mykje av den tunge løftinga i filmen. Tempoet funkar godt med tanke på handlinga i filmen, men her ligg også ein del av problemet. Handlinga opplevast ikkje alltid som like interessant, og dermed kan delar av filmen kjennes litt treigare enn nødvendig. Likevel er dette ein kul film som er verdt å få med seg. -Nathaniel Sleepwalkers Samandrag: I Sleepwalkers vert vi introdusert for dei eldgamle monstera sleepwalkers, eller svevnvandrarar om du vil, som streifar verda rundt på jakt etter ungt jomfrublod. Det einaste som kan skade dei, og dermed redde menneska dei jaktar på, er kattedyr. Det er kanskje lett å forstå kvifor filmen har eit noko merkeleg rykte. I filmen møter vi to slike svevnvandrarar i form av den velforma ungdomen Charles Brady og mora Mary, som attpåtil er involvert i eit incestuøst forhold med kvarandre. Når Charles møter den vakre jenta Tanya, som slit med å passe inn, vert det klart at mor og son har funne sitt neste offer. Forteljinga er forresten basert på eit originalmanus frå sjølvast Stepehen King. Tankar: Etter å ha tatt ei fortent lunsjpause og ein liten ettermiddaskvil var det klart for Sleepwalkers. Åtvaringa sirkulerte frå denne filmen frå starten av. ‘Send forventninga litt då’ var mantraet som vart repetert i filmen sin introduksjon. Og sjølv regissør Mick Garris tala i sin eigen introduksjon om den dårlege mottakinga filmen fekk. Det er uansett vanskeleg, tykkjer eg, å sjå kva som har gjeve filmen sitt infamøse rykte. Sjølv om Sleepwalkers så klart er teit, er den også eit ekstremt underhaldande stykke film. Når den vart utgjeve på 90-tallet er det kanskje naturleg at denne pastisjen av diverse ungdomskultur kjendest overdådig og røyndomsfjern. Sett med dagens auge derimot, i ei verd fylt til randen av gjenoppliva klisjear frå 80- og 90-tallet, er filmen uansett mykje lettare å fordøye. Filmen bognar av artige grøssarklisjear og morosame karakterar. Dan Martin i rolla som politikonstabel Andy Simpson er saman med katten Clovis ein spesielt elskverdige karakterar, som skapar magi på skjermen. Ein må forberede seg på å svelge eit par kamelar i form av corny replikkar og tidvis dårlege spesialeffektar, men vi er på ein skrekkfilmfestival – det må ein berre finne seg i. Det å kunne sjå filmen med ei direktesendt spørjerunde med regissør Mick Garris var òg ei spesiell oppleving. Og kunne høyre om alt frå dagane hans som ung resepsjonist under innspelinga av originale Star Wars, til korleis han samarbeida med Stephen King i å bringe denne filmen til live var veldig kult. Sleepwalkers er ein film eg ikkje skjønar at er ein større kultklassikar. -Elias Denne filmen frå 1992 kan allereie på første dagen ha blitt eit av høgdepunkta frå festivalen for min del. Då den ikkje er ein spesielt bra film, tok eg meg sjølv i å nyte den meir enn eg kanskje burde. Konseptet i filmen er så bisarre at det er nesten umogeleg å ta seriøst, og eg trur det er nettopp dette som gjer at denne filmen landa hos meg på måten den gjorde. Sleepwalkers byr på skamlaus underhaldning dersom ein er i humør for ein film som ikkje
Regissør i Fokus: Joel og Ethan Coen
Joel og Ethan Coen har sidan midten av åttitalet laga eit drøss med spelefilmar der ein kan kjenne igjen ei raud tråd, i trass med at dei er alle veldig ulike. Brørne har leika seg med nesten alle sjangarane tilgjengeleg for ein Hollywoodfilm, og dei ser ikkje ut til å vere ferdige enno. Frå kultfavorittar som «Den store Lebowski», til moderne meisterverk som «No Country for Old Men» kan filmane deira karakteriserast av vittig og hurteg dialog, eit fast skodespelarfølgje og, vel, valdeleg vald. Over deira nesten 40 år lange karriere har brørne skapa godt over tjue filmar, og her er fem av dei! The Man Who Wasn’t There (2001) Svart-hvitt, godt stødig skuespill, korrekt og effektiv bruk av fortellerstemme, og et selvsagt sjangersikkert manus betyr at Coen-brødrene gjør denne filmen til en klassik film-noir. Kanskje en av de mindre kjente Coen-filmene, men for meg er det en de bedre. En rimelig sjanger tro film så det kommer nok an på om du liker Noir eller ikke, men Coen-kjennetegn finner du nok også. 1949: California. Ed, en lakonisk barberer (Billy Bob Thornton) mistenker at kona hans (Frances McDormand) har en affære med sjefen hennes (James Gandolfini). En dag får han et forslag fra en businessmann (Jon Polito) om å investere i det neste «store»: nemlig renseri, så Ed legger en plan… Med en nesten alltid tilstedeværende fortellerstemme komplett blottet for meta henvisninger eller publikumshumor slik fortellerstemma har en tendens til å bli brukt i nyere filmer gir Ed en dybde han ellers ville hatt vansker med å få frem. Ved å sette handlingen til 1949 og bruken av svart-hvitt gir filmen et filmatisk utrykk som gir filmen troverdighet. For meg er plottet og cinematografien noe som definivt ville ha mistet veldig mye hadde det blitt filmet i farger. Nesten så du kunne trodd denne filmen var filmet på 40-tallet. Hva kan man si? Stødig på alle fronter og er man en Coen-fan har du nok allerede sett den, men hvis du synes Coen-brødrenes verker er interessante, kan du gjøre mye verre enn å gi «The Man who wasn’t there» en sjanse. av Julius Franke Wuttudal O Brother, Where Art Thou? (2000) I «O Brother, Where Art Thou?» følger vi Ulysses Evrett (George Clooney) når han sammen med Delmar ODonnell (Tim Blake Nelson) og Pete Hogwallop (John Turturro) rømmer fengsel. Sammen setter de ut for å finne begravde skatter og Ulysses´ kone Penny (Holly Hunter). Deres reise tar dem til nye bekjente, fiender og utfordringer. Guttene starter opp sitt eget country band, samt som de setter seg selv i kinkige situasjoner med loven. Coen brødrene tar oss med til sørstatene på 1930-tallet. En periode med dårlig økonomi og enda dårligere menneskesyn. Coen sammen med kunstneren Roger Deakins skaper den perfekte feelingen av denne tidsperioden, en blir lett dratt med i settingen. Noen ganger mens jeg så på føltes det ut som det var meg kledd opp med cowboyhatt og tommy-gun som jagde George Clooney. Brødrene gjør også en veldig god jobb med å fortelle historien. Rundt hvert hjørne venter det en ny episode, ofte enda heftigere enn den forrige. Uforutsigbarheten er høy og spenningen følger etter. Filmen er visst fram ved første øyenkast som relativt lett og lystig, med god humor og gøyale karakterer, men det er lett å la seg lure, for O Brother, Where Art Thou? Er en film som raskt går fra spøk til revolver. Den har sine mørkere sider og de blir lagt frem godt. Det kanskje mest imponerende med filmen var at musikken gjorde det nesten bedre enn filmen selv. Albumet og sangene fra filmen solgte utrolig bra. I oktober 2019 hadde albumet nådd over 8 millioner solgte kopier. Det nådde også Billboard første plass på deres Country liste samt som det vant en rekke med Grammys! O Brother, Where Art Thou? er en gøyal, spennede film som er lett å like. Den gir veldig mye samt som den kan nytes for alle. Coen-brødrene har gjort en veldig bra jobb i fange settingens essens og man faller fint in i fortellingen. Det er noe her for de fleste filmentusiaster. av Truls Hustad Inside Llewyn Davis (2013) «Inside Llewyn Davis» er Coen brødrenes sekstende spillefilm og foregår en kald vinter i New York på starten av 60-tallet. Vi møter Llewyn Davis (Oscar Isaac), en musiker i som sliter med å holde hodet over vannet. Filmen følger han gjennom en uke mens han leter etter steder å sove, neste inntektskilde, og samtidig prøver å passe på en katt. Vi ser hvordan Davis forholder seg til motgang både i privatlivet, men også i musikkbransjen. Dette er Oscar Isaacs store gjennombrudd. Selv om han er smålig, og tidvis kjip mot de rundt seg kan man ikke for å synes synd på han. Musikken er fremført live, og Isaac selger at Davis er en unektelig talentfull musiker på tross av sine mangler i andre deler av livet. Andre roller i filmen spilles av Carey Mulligan, Justin Timberlake, Adam Driver og John Goodman for å nevne noen. Inside Llewyn Davis er full av elementer man kjenner igjen fra andre filmer av Coen brødrene; det rike persongalleriet, den mørke humoren, vittig dialog, men det føles noe nedtonet i forhold til filmer som for eksempel «Fargo» og «Den store Lebowski«. Min favorittfilm fra Coen-brødrene, Inside Llewyn Davis er nydelig filmet av Bruno Delbonnel, morsom og historien flyter godt. Men under overflaten er det en sår historie om en som ikke klarer å bryte ut av sitt eget destruktive mønster, og som ser drømmen bli fjernere dag for dag. av Wilhelm Særvoll Millers Crossing (1990) Då sjefen hans vart truga av ein mindre men veksande gangster tek Tom Reagan (Gabriel Byrne) på seg oppdraget å hindre at det bryt ut ein krig mellom undergrunnsgjengane i byen. Reagan spelar rolla som ein film-noir etterforskar, berre i dette tilfellet er han ganske openbart ein del av det kriminelle miljø, medan han svinsar og svansar mellom eit rollegalleri som berre Coen-brørne kunne ha uttenkt. Frå ein italienar
Sesongfilmer: Rosa månad
Oktober er i gang, og i tillegg til å vere båe månaden for skrekk og gru samt tysk fylla, er det også eit viktigare prosjekt som føregår. I anledning Rosa Sløyfe-aksjonen har oss i redaksjonen gått saman og funne våre favorittfilmar med mykje rosa!
Regissør i Fokus: Werner Herzog
Herzog har hatt ei sær karriere. Frå ein ukjend, tysk dokumentarfilmskaper, Herzog kan i dag sjå tilbake på eit vidt og interessant filmbibliotek.
Topp 10 – Heist-filmer!
Redaksjonen er tilbake med atter ei topp ti liste, denne gongen har vi tatt for oss det vi meiner er ti av dei beste filmane som dreiar seg rundt eit eller fleire ran, og resultatet er ei godt variert liste med politi og røvarar i fleng.
Regissør i Fokus: Sidney Lumet
Då Sidney Lumet slo i gjennom i Hollywood i slutten av 1950-åra var han å rekne som Hollywood sin nye, store stjerneregissør. Han jobba fremodig innanfor systemet og skapa nokon av dei mest spanande prosjekta som kom frå dei store studioa.
«Space Jam: En Ny Legende» – Søt komikk med ekkel undertone
Jordan i innbytt mot James, men Snurre Sprett forblir! Space Jam er endelig tilbake! Det er nå hele 25 år siden første Space Jam var å se på kino, med den alltids karismatiske kongen av basket Michael Jordan i hovedrollen. Filmen har for mange blitt et kjært barndomsminne men de aller fleste kan si seg enig i at noe mesterverk er den ikke. Det den er derimot er en tidskapsel tilbake til 90-tallet. Alt ved den oser tiåret: filmens stjerne, klisjeene, referansene, stilen, osv. I år, 2021, har vi fått en oppdatering på alle disse frontene, hvor vi i Space Jam: En Ny legende ser nåtidens beste spiller i hovedrollen, LeBron James. LeBron som spiller seg selv er en far med oppfatningen at «ball is life», og forsøker iherdig å presse sin yngste sønn Dom (Cedric Joe) inn i sporten. Imidlertid er sønnen langt mer interessert i spillutvikling fremfor ballsport, og ønsker å bruke tiden sin på det slik at han kan være seg selv. Når LeBron blir spurt av Warner Bros om muligheten for å være selskapets maskot tar han med seg sønnen på møtet. Møtet er stelt i stand av selskapets veldige algoritme, Al G. Rhythm (Don Cheadle), og Rhythm blir lettere forbannet når LeBron står over tilbudet. Ettersom Al G. Rhythm er, vel, en algoritme er han også en helelektronisk skapning i stand til å forme alle slags verdener han vil. (Verdener innad Warner Bros. Reportoar vel å merke) På slu vis lurer algoritmen LeBron og Dom inn i hans tekniske verden, og eneste veien ut er ved å vinne basketball! LeBron bygger sitt lag opp med Looney Tunes sine mest elskede karakterer og slapstick medfølger. Man kan få et mikset inntrykk av denne filmen. På den ene siden er det gøyalt å se motpolene LeBron og Snurre Sprett i tottene på hverandre, men likevel virker hele filmen som en enorm reklame for Warner Bros sitt filmbibliotek fremfor å være en film som vil formidle en gøy historie. Den føles noe så grassalt som en gigantisk markedsføring, med elementer fra både Game of Thrones, Harry Potter og Hannah -Barbera kastet inn i miksen. Noe som enkelte kan elske mens andre kan hate av hele sin sjel er hvor mye denne filmen minner om Ready Player One, hvor kjente fjes og karakterer fra andre franchiser kastes og blandes på skjermen jevnt og trutt. Enkelte synes sikkert det er fett å se King Kong i dialog med Jernkjempen, mens andre vil påpeke dette som en bedriftslig synergi. Heldigvis tilgir jeg disse aspektene mer enn andre. Nåvel, nå tenker jeg sikker for hardt på dette. Artig for unga er den hvert fall. Effektene er godt håndtert. Noe som var virkelig deilig å se igjen var tegnet 2D-animasjon på kinoskjermen! Jeg kan faktisk ikke huske sist, ettersom 3D-animasjon er den dominerende animasjonsstilen i disse dager. Også alle Looney Tunes-karakterene var en stund siden sist jeg så, og de har heller ikke tapt seg og er de samme, gamle, festlige typene. Selve grunnhistorien er ikke noe nyskapende, hvor spørsmålet om familie og det å kunne være seg selv frontes. Men grei nok fyll for de minste. Og mye av de visuelle vitsene funker godt. Atleter som skuespillere er ofte ikke veldig overbevisende. Hulk Hogan, Mike Tyson, og Shaq bare for å nevne noen. Så hvor lander LeBron på listen? Aner ikke. Litt vanskelig å si ettersom filmen dessverre var dubbet på norsk, men det virker som han gir jernet. Men Michael Jordan forblir kongen i mine øyne. Space Jam: En Ny Legende er på ingen måte et mesterverk. Men la oss være ærlige, det var ikke den første heller. Filmen er søt nok, men den har ikke hjerte på samme sted som forløperen. For mye fokustrekkende popkulturreferanser! Space Jam: En Ny Legende; regissert av Malcolm D. Lee. Med LeBron James, Don Cheadle. Spilletid 1t 55 min. USA. 6 år.