Divergent – Regi: Neil Burger – Summit Entertainment / Red Wagon Entertainment – 2 t. 19 min.
Jeg gikk inn i kinosalen for å se Divergent med forholdsvis lave forventninger. Traileren hadde ikke akkurat gitt håp om så veldig mye bra, og introduksjonen kjentes veldig ekspositorisk – slik det gjerne må bli når man adapterer en bok av denne typen. Så ble jeg brått en tenåringsjente, en som veldig lenge hadde ventet på noe som ikke var Twilight, og ikke helt Hunger Games. Og der, i kinomørket, var Divergent plutselig akkurat den filmen.
16 år gamle Beatrice bor i et post-apokalyptisk Chicago, der folket er delt i fem fraksjoner, eller grupper, avhengig av hvilke egenskaper de innehar. Hun har nå nådd alderen der hun må velge om hun skal bli i fraksjonen hun er født inn i, eller velge en annen. For å hjelpe henne med å ta valget, må hun gjennom en prøve som tester egenskapene hennes. Resultatet av testen får store konsekvenser for den unge jenta.
Historien er ikke nødvendgvis veldig innovativ og uforutsigbar, men fortelles på en engasjerende og effektiv måte. Det blir fortalt mye på drøye to timer og ett kvarter, og selv om jeg aldri har lest boken filmen er basert på, hadde jeg ingen problemer med å følge historien. Det er helt sikkert mye som ikke er tatt med, og ting som er forandret, men dette var ikke noe jeg ble tvunget til å forholde meg til underveis. Godt er det.
Mye av ansvaret i filmen hvilker på skuldrene til Shailene Woodley, som spiller Beatrice. Hun klarer seg utmerket, og blir støttet av et særdeles stødig ensemble. Castingansvarling har truffet blink svært mange ganger, og det er med på å løfte filmen. I tillegg er musikken utmerket, og særlig bruken av et par-tre Ellie Goulding-sanger er ypperlig. Filmen er den første i en trilologi, og jeg er litt redd for hva som kan skje med oppfølgerne. Det kan fort bli ålreit, men det kan samtidig gå veldig galt.
Divergent fungerer i grunn innmari godt som post-apokalyptisk tenåringsaction, og mer enn det prøver den heller aldri å være.
