På t-banen i Paris sitter det noen unge menn. Det er mye utveksling av blikk, men ansiktsuttrykkene forteller oss ikke mye. Ikke et ord blir sagt. Samtidig gjør en ung kvinne seg klar for å gå ut av leiligheten sin. Hun tar på seg et armbånd, sjekker seg selv i speilet, går til t-banen, for så å stige om bord. Hun setter seg ned sammen med guttene. Ansiktsuttrykkene er fortsatt tilsynelatende apatiske. Det går 10 minutter. 15 minutter. Nesten 20 minutter før det er noen som helst form for dialog eller musikk. Alt vi hører er lyden av t-banen og den hektiske hverdagen i Paris’ gater. Det høres kanskje utrolig kjedelig ut, men bruken av ukonvensjonell kameraføring og bildeutsnitt er faktisk interessant nok i seg selv til tider. Samtidig sitter man og lurer på hva som egentlig foregår. Hvem er disse unge menneskene, hvor skal de, hva skal de gjøre, hvorfor snakker de ikke sammen?
Slik begynner altså Bertrand Bonellos Nocturama. En film om en gruppe menn og kvinner, som er i ferd med å gjennomføre en rekke terroraksjoner i Paris, for så å søke tilflukt på et kjøpesenter. Filmen kan på enkelt vis deles opp i to deler: Den første er selve planleggingen og utførelsen av terrorangrepene, og den andre er alt det som skjer mens gjengen skjuler seg på kjøpesenteret etter at angrepet er utført. Med et ungt, relativt uerfarent skuespillerteam, har regissør Bonello laget en ekstremt aktuell, kontroversiell, samfunnskritisk og ikke minst fantastisk film.
Vi husker alle angrepene i Paris i 2015, da 130 menneskeliv gikk tapt, som følge av selvmordsbombere, skyting, og angrepet under på Eagles of Death Metal-konserten på Bataclan. Tidligere samme år, fortsatt i Paris, angrep to maskerte menn det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo, og i fjor sommer ble det mye medieoppmerksomhet rundt lastebilen som kjørte inn i folkemengden langs strandpromenaden i Nice. Selv om manuset til Nocturama ble skrevet i 2011, og filmen var ferdig innspilt kort tid før angrepene i 2015, er det vanskelig å ikke se den mens man trekker linjer til samtiden. Alle hårstråene på kroppen min reiste seg da terrorangrepene i filmen utartet seg. Eksplosjonene var så virkelighetstroe, og ved å bruke overvåkningskamera for å få en mer realistisk fremstilling av angrepene, kan jeg forstå at enkelte mennesker kan få problemer med å se denne filmen.
Når det er sagt, så er del to av filmen litt lettere til tider. Gjengen samler seg på kjøpesenteret, og har bestemt seg for å være der i minst ett døgn. Og når unge mennesker har et helt kjøpesenter for seg selv, er det selvfølgelig fristende å forsyne seg av de uendelige varene som står på utstilling. Jeg vil ikke si at filmen prøver seg på en slags «comic relief» i etterkant av angrepene, men filmen blir plutselig litt mindre seriøs når enkelte karakterer forsyner seg av diverse leker på lekebutikkene. Eller når den ene gutten tar på seg en kjole og sminker seg, for så å lip-synce til Frank Sinatra’s «My Way». Selv om det var en veldig komisk undertone i disse scenene, følte jeg ikke at jeg kunne le. Hvis du sitter i en begravelse, og det tilfeldigvis skjer noe som er litt morsomt, så prøver man gjerne å ikke le, av respekt for omstendighetene. Akkurat slik var det.
Man kan undre seg over mye i denne filmen. Blant annet hvorfor det ikke kommer fram hva som er motivasjonen bak angrepene. Er ungdommene høyreekstreme, er de fiender av staten, eller rett og slett unge, radikale anarkister? Filmen har fått litt kritikk for akkurat dette, men jeg kan ikke si meg helt enig i den. Jeg har ikke noe bedre svar på hvorfor de gjør dette, men trenger man alltid svaret på alt? Jeg liker at det er mystikk, jeg liker at jeg ikke kjenner meg igjen i flere av karakterene, og jeg liker at dette er en film som får både hjertet og hjernen til å arbeide litt.
Nocturama er et stilistisk mesterverk som stiller mange spørsmål, men som kanskje ikke gir alle svarene. Og det er bra. Det er en film som krever din fulle oppmerksomhet, og den klarer faktisk å fange den fra første sekund, og ikke gi slipp før det hele er over. Skuespillerne er unge og uerfarne, men det legger man faktisk ikke merke til. Jeg kan med hånda på hjertet anbefale denne franske perlen på det varmeste. Så langt den beste filmen jeg har sett i 2017, og jeg har nettopp sett La La Land. Nei, vent, nå får jeg inn på øret at det var Moonlight.
Nocturama - Skrevet og regissert av Bertrand Bonello, med; Finnegan Oldfield, Vincent Rottiers, Hamza Meziani, m.fl.. Spilletid: 2 t 10 min. Nasjonalitet: Belgia/Frankrike/Tyskland. Aldersgrense: 15 år. Premiere: 03.03.17.
