Dag 2 av Ramaskrik fortsetter der dag 1 stoppet. Gammel/ny stop-motion og amerikansk vgs slasher dominerer dagen sammen med gammel norsk kult-film
The Primevals (2023) – regi av David Allen
The Primevals er kanskje et av årets mest spesielle Ramaskrik filmer, ettersom det tok nesten 30 år fra innspilling til utgivelse.
Filmen gikk gjennom en ganske spesiell produksjon. Den er basert på en kort film fra 60-tallet, ble innspilt på 90-tallet, regissøren døde før filmen var ferdig, og nå i 2023 har den endelig kommet ut. Men spørsmålet er… var den verdt ventetiden?
Filmen handler om en gruppe forskere som drar på en ekspedisjon i Himalaya for å finne en levende yeti, men lite vet de at det er uventede skapninger i vente. Jeg har et stort soft spot for adventure/ekspedisjons filmer, og elsker fortellinger som Indiana Jones, Uncharted, og Tintin der en eller flere drar til eksotiske og ukjente steder i naturen for å oppdage noe med en overnaturlig vri, og The Primevals ga meg akkurat dette.
Det er en svært underholdene B-film, med svakt skuespill, hule karakterer, og tullete logikk som har en engasjerende sjarm med seg. Mysteriet rundt yetiene, og de andre skapningene vi møter på var spennende. Stop motion bruken var svært imponerende, og var både tøysete, samt troverdig og spesielt bra sammensatt med de ekte elementene. Den snødekte Himalaya settingen var utrolig fin kombinert med de grønne skogene karakterene senere havner i. Musikken var overraskende fengende også, ikke at det var spesielt unikt men den passet perfekte til følelsen av filmen.
Det er langt fra en fantastisk film, men hvis man leter etter en morsom og tullete ekspedisjons-eventyr film, med mye sjarm og atmosfære, og god stop motion animasjon er den verdt å se.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes.
1732 Høtten (1998) – regi av Karin Julsrud
Så sykt. Så jævlig sykt.
Regissør Karin Julsrud møtte opp sammen med podcasten Norsk Kultfilm for å introdusere den norske krim-thrilleren 1732 Høtten. Filmen, som blander vibber fra Coen-brødrene med “Boards of Canada”-melankoli, forteller en morbid fortelling om en etterforsker som skal undersøke et dobbeltdrap i bygda Høtten. Den gjør dette med sterke visuelle elementer, fantastisk soundtrack og nesten alt for mange gjenkjennelige norske skuespillere. Reidar Sørensen, Aksel Hennie, Trond Fausa Aurvåg, Linn Skåber, Jon Øigarden og Bjørn Sundquist bare for å nevne noen av dem.
Filmen er både morsom og stilig i mange øyeblikk, men skyggen til en forskrudd og grusom hendelse ligger over den. Denne skyggen graver seg etterhvert inn helt og filmen blir ikke bare mildt sagt forstyrrende, men også sjokkerende. Elementer av mobbing skildres flere ganger. Senere tar det generelle aspektet av å ha makt over noen som er hjelpeløs og svak over, sammen med filosofier rundt hevn. 1732 Høtten gjør dette på en så utrolig engasjerende måte hvor du har full forståelse for alt for drastiske valg som blir tatt i en tragisk situasjon. Spesielt i crescendoen filmen bygger seg opp til mot slutten.
Alle karakterene er engasjerende, interessante og/eller underholdende. Hovedkarakteren, Nicholas, er en detektiv man føler er både kul og problematisk samtidig. Andre karakterer er komiske, tragiske eller frustrerende.
1732 Høtten er en “Fargo-esque” perle i norsk filmhistorie som man ikke bør gå glipp av, uansett om man er glad eller ikke glad i norsk film.
Skrevet av Tina Reklev Vevang.
Departing Seniors (2023) – regi av Clare Clooney
Tenårings-slasher-filmer er ingenting nytt, og har pågått i godt over 40 år, men Departing Seniors klarer imponerende nok å skille seg ut.
Filmen handler om Javier (Ignacio Diaz-Silverio) som blir mobbet gjennom hele skolegangen på videregående, men i slutten av VG2 får han plutselig psykiske evner samtidig som flere av medelevene dør på mystisk vis.
Det er en moderne slasher der den både lener seg inn i Gen Z humor og tematikk, samt som den klarer å gjenskape sjangerens gode gamle sjarm, som for eksemspel filmen Scream, noe som den selv refererer til. Manuset var svært artig og hadde en fornøyelig spydig og til tider mørk vri. Mysteriet om hvem morderen var svært spennende og underholdende, og ganske uforutsigbar. De psykiske kreftene til Javier var godt og kreativt utnyttet og føltes ikke ut som en tilfeldig og unødvendig attpåklatt.
Selv gjennom filmens tykke lag med humor klarte den å ha en seriøs og interessant tematikk i fokus, her spesielt på hvordan skolen og elevene reagerer på døden til klassekameratene, og hvor sykt det er det forventes at man skal fortsette å leve som ingenting. Filmen hadde også et fint fokus på Javier sin homoseksualite og kjærlighetsliv. Det som virkelig gjorde filmen så god var den troverdige kjemien mellom alle karakterene, spesielt mellom Javier og hans nærmeste(og eneste) venn Bianca. Deres vennskap var artig og koselig.
Dette er definitivt en av de beste og artigste filmene jeg har sett på årets ramaskrik foreløpig. Med en god mix av flere generasjoner slasher, samt underholdene og spennende historie og mysterier. Den hadde et svært gøyalt og vittig manus. Mye interessant tematikk og fabelaktige skuespillere. Dette er kleine videregående skole perfekt illustrert.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes.
Suitable Flesh (2023) – regi av Joe Lynch
En melodramatisk film som blander forbannelse og psykologi, men dessverre ikke på en særlig god måte.
Vi følger hovedpersonen vår Elizabeth, en psykolog som får en ny “pasient” med en veldig spesiell situasjon. I det hun får vite mer om han går alt helt til helvete.
Suitable Flesh sliter av hvor ekstremt kåt den er for nesten ingenting. Scener oppleves som nesten poengløse, og nesten helt sterile på grunn av skuespillet. Det er lite kjemi mellom karakterene, i tillegg til at man ikke bryr seg noe særlig om dem. Dette er en av årsakene til at filmen oppleves som veldig melodramatisk.
Musikken i seg selv er et testament til dette også. Helt typisk soundtrack, forferdelig kjedelig, ekstremt stereotypisk… spesielt at hver sex-scene (som det er mange av) skal ha saksofon. At filmen lider av ting som dette er trist, der selve konseptet er relativt interessant (men også tydelig inspirert av tidligere filmer som 2014s It Follows).
Alt i alt er filmen på en måte underholdende på grunn av hvor melodramatisk, latterlig og svak den er.
Skrevet av Tina Reklev Vevang.
