Den tredje dagen og avsluttende kvelden på Ramaskrik var en fornøyelse å vitnet. Tina og Johan beskriver festivalen som en drøm (eller kanskje burde det stått mareritt?). Den siste kvelden var det blant annet Japans giallo og Mick Garris som sto på programmet.
The Seeding (2023) – regi av Barnaby Clay
Gått bort i ørkenen og ned i en dal uten noe vei opp. Finne sprø barn og en ensom dame. Hva kan gå galt?
The Seeding handler om Wyndham (Scott Haze) som går seg vill i ørkenen etter å ha tatt bilder av en eklipse. Han klatrer ned en stige til en dal i håp om redning. Der finner han en dame ved navn Alina (Kate Lyn Sheil)som holder til i dalen for ukjente grunner. Når Wyndham våkner er stigen for en eller annen grunn borte.
Det er ikke mye annet å fortelle om handlingen uten å spoile hele filmen ettersom den var veldig uforutsigbar. The Seeding var en dypt forstyrrende og klaustrofobisk thriller. Scott Haze gjorde en kjempe jobb i hovedrollen, og uttrykte frustrasjonen i karakteren fabelaktig. Mysteriet rundt Alita var svært spennende siden både Wyndham og seeren vet ingenting om henne og må sette sammen hintene selv underveis.
Det som virkelig gjorde filmen god og skummel var følelsen av håpløshet som filmen får fram. Wyndham var komplett maktesløs og de eneste med noe kontroll var uforutsigbare og sadistiske barn og ungdommer. Filmen var også kanskje sjokkerende og grotesk til tider, og slutten spesielt var effektivt håndtert. Den føltes dristig og ikke som en typisk og generisk Hollywood-avslutning.
Alt i alt så var den svært ubehagelig og fryktinngytende med en fascinerende og skremmende handling om maktesløshet. Denne fortjener sin plass på Ramaskrik
Skrevet av Johan Kalseth Hernes.
Door (1988) – regi av Banmei Takahashi
Door er en japansk stalker-basert thriller som kom ut i 1988, men har nå først i nyere tid fått oppmerksomhet. Den tar for seg husmoren Yasuko som bor i et høyhus med den jobbopptatte mannen hennes, Saturo, og sønnen Takuto. Imens hun er alene blir hun repetitivt plaget av en dørselger. Situasjonen eskalerer og dørselgeren ender opp med å få en nifs besettelse for Yasuko. En psykologisk skremmende stalker-situasjon oppstår, med drøy kåthet og skremmende, personlige observasjoner.
Hvis man ser filmen uten kontekst kan man lett anta at den er en cult-classic blant sjangeren. Den er vittig, engasjerende, morsom, intimiderende, og inspirerende for filmskapere. Maktbalansen mellom Yasuko og dørselgeren demonstreres på fantastisk vis, ofte med bruk av forskjellige dører (som tittelen indikerer). Dørselgeren holder ekstrem psykologisk makt gjennom det meste av filmen, og konflikten som oppstår er like nervepirrende som den er underholdende.
De praktiske effektene er sjarmerende. I tillegg hjelpes de av strålende kameraarbeid, blant annet en scene hvor mye av det er filmet med fugleperspektiv over leiligheten. Lyddesignet og lydsporet generelt er eksperimenterende, og lander heldigvis nydelig. Musikken er en blanding av genuint kul musikk og intense, psykologiske impulser.
Mens den kanskje foregår litt for lenge, så er Door verdt å se for alle aspektene sine. Fra personene vi følger med til hvordan selve filmen er laget og presentert.
Skrevet av Tina Reklev Vevang.
Here for Blood (2022) – regi av Daniel Turres
Med en plakat der en muskelbunt står dekket i blod med en øks over skulderen, og har en tittel som Here for Blood, så forventer man en ellevill og underholdene voldsfest, og selv om det utvilsomt var det glemte de uheldigvis kvaliteten igjen på redigeringsbordet.
Filmen handler om Tom (Shawn Roberts), en wrestler som ufrivillig blir barnepasser siden kjæresten som egentlig skulle det må øve til eksamen med en morderisk kult som ødelegger kvelden. Historien i seg selv kunne ha vært ganske artig, men er så svakt sammensatt og ender opp med være tullete og gal bare for tullette og gals skyld.
Dette er pinlig åpenbart hvor tynt budsjett filmen hadde siden kamerabruken og iscenesettingen var svært lat,og filmen bare føltes billig ut. Å ha et lavt budsjett er ikke en god uskyldig for at filmen ser dårlig ut siden det finnes mange filmer med et knøttlite budsjett som har utnyttet det på en mye bedre måte.
Skuespillet var svakt over hele linja og nesten alle karakterene var komplette idioter. Tom var heldigvis en koselig og morsom hovedperson. De forskjellige kult medlemmene hadde kule og uhyggelige design og masker men null personlighet. Volden var svært sadistisk og ganske kreativ, selv om blodet og lemlestingen var svært lite troverdig. Måten handlingen eskalerte i tredje akt var smertefullt dårlig og ble strukket ut i litt for lang tid til tross fot at filmen ikke var så lang i utgangspunktet.
Det er ikke en skrekkelig dårlig slasher men er langt fra en god en. Bortsett fra en likbar hovedperson og noen kreative mord så manglet den desverre sjarm og en engasjerende historie.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes.
Riding the Bullet (2004) – regi av Mick Garris
Mick Garris var på plass igjen, nå for å introdusere Stephen King-adapsjonen hans Riding the Bullet, basert på novellen med den samme tittelen. Han forklarte også hvordan den er hans mest personlige film, noe som er synlig. Vi følger studenten Alan Parker, en kunstner som virker nærmest besatt av døden. Når han får en telefon som forklarer at moren hans er i sykehuset etter et slag, setter han ut på en ferd som får han til å gå dypt inn i sin egen psyke.
Relativt tidlig i filmen blir vi introdusert til konseptet av at han snakker med seg selv og ofte ser enten hallusinasjoner eller dagdrømmer om forskjellige scenarioer. Kanskje til og med korte vrangforestillinger. Dette er det konseptet som kommer til å drive hele filmen, helt til slutten. Disse tingene han ser for seg er ofte kaotiske, pessimistiske og overnaturlige. Vi blir også gitt noen flashback-sekvenser, som gjerne blandes med nyere ting han ser for seg.
Til en viss grad kan det at han konstant ser for seg ting, til og med at de samme scenarioene repeteres på flere måter flere ganger innimellom, oppleves som irriterende. Samtidig er det litt av poenget med dykket inn i psyken til Alan. Det er en spesifikk karakter han ser for seg, George Staub, som minner veldig om noe fra David Lynch-filmen Lost Highway. I den sans kan Riding the Bullet på en rar måte sammenlignes med den filmen, bare helt annerledes.
I tillegg til at den kan sammenlignes med andre filmer så er det også ganske direkte referanser til klassiske filmer. Én linje refererer til George A. Romero sin Night of the Living Dead, noe som passer godt der Greg Nicotero sto for sminken til Riding the Bullet.
Generelt er filmen en undervurdert og engasjerende film med vakre, personlige tendenser. Samtidig er det helt forståelig at den ikke appellerer til alle, der mye av den kan oppleves som innpåslitent og tvilsomt. Dersom man gir litt f-, og bare lever seg inn, tar den deg i hvert fall på en reise som definitivt er underholdende, uansett hvor godt man liker den.
Skrevet av Tina Reklev Vevang.
