Topp 10 – Fremmedspråklige filmer
Ofte er det lett å sette på en film der man ikke trenger å forholde seg til språk på en annen måte enn man er vant til. Det man kan gå litt glipp av ved å ikke se på fremmedspråklige filmer er en ny og spennende type realisme, et hav av ulike synspunkter og en måte å bli kjent med menneskeheten på, om man kan formulere det såpass pompøst. Vi i redaksjonen har kommet frem til en liste med filmer som man lett kan forsvinne inn i om man går med på litt undertekst. 10. Akira (1988) – Regi av Katsuhiro Otomo Tokyo i året 2019 herjes av kaos og uro når en liten gjeng ungdommer plutselig oppdager det som ligger under overflaten. Akira er en film det er nærmest umulig å forklare. Basert på mangaen av samme navn, knuste denne filmen markedet i USA og sendte dermed anime inn i den vestlige verden og populær kultur. Samtidig fungerte den som en katalysator og fødsel av cyberpunk. Dette er en film jeg med hele mitt hjerte mener enhver burde oppleve, og med så lite informasjon om filmen som mulig. Men i korte trekk handler den om Neo-Tokyo i 2019, hvor sosial uro og politisk usikkerhet ryster et allerede ustabilt miljø. Midt i dette kaoset møter vi Kaneda og ungdomsgjengen hans sitt møte med samfunnets og menneskets mysterium. Det som gjør Akira så interessant som den er, er ikke bare dens rike historie og verden, men også filmens produksjon, sluttprodukt og ettermæle. Filmen er en av de første som brukte forhåndsinnspilt lydspor før animeringen, som da gjorde at synkroniseringen med dialogen var lettere og bedre i det fullførte produktet. I tillegg er hver eneste scene et kunstverk å se på. I vanlig anime er det sjeldent å ha så mye som skjer i bakgrunnen, men i denne filmen er det så mye bevegelse og ting som skjer i bakgrunnen at dette er en film du alltid finner noe nytt i bakgrunnen av, men som dessverre er et sjeldent syn den dag i dag. Filmen utforsker veldig interessante og komplekse temaer på en slags abstrakt og voksen måte. Noe som antageligvis gjør at den holder mål den dag i dag, og fortsatt er grunnfundamentet og springbrettet til all annen sci-fi og cyberpunk. Akira er en film jeg ikke kan anbefale nok. En mer komplett og innflytelsesrik film skal en lete lenge etter i dag. Akira er mer en litt gjemt diamant som faktisk får nok ros, men ikke har blitt sett av nok. Så hvis du er bare litt interessert i film, så er dette absolutt noe å sjekke ut, enten du liker den eller ikke. Også kan du sjekke ut «Akira slide references» etterpå! Av Truls Jensen 9. Drive My Car (2021) – Regi av Ryusuke Hamaguchi Dette er en tre timers lang film, hvor ikke så veldig mye spennende skjer. Vi følger en mann, Yusuke Kafuku, gjennom tragedie, jobb, liv, samtaler og mye kjøring. Noen vil nok synes at den er litt kjedelig, men hvis man er i riktig humør for det, er den helt magisk; spesielt hvis du ser den på kino. Hamaguchi utmerker seg i å gjøre det dagligdagse vakkert. Bilen til Yusuke (som kan sees på plakaten) er som en egen karakter i historien, og den er viktig for handlingen. Som tittelen tilsier, er det en annen person som kjører bilen hans gjennom mye av filmen. Yusuke blir tildelt en ung kvinne, Misaki Watari, til å kjøre bilen sin mens han jobber på en teaterfestival. Etterhvert som de tilbringer tid sammen får vi vite mer om Misakis fortid, og de former et usannsynlig vennskap. Dette er en film som må oppleves, og hvis du får muligheten til å se den på en stor skjerm (i et rom hvor du ikke kan bli distrahert av mobilen) anbefaler jeg sterkt at du tar den. av Margrete Hildonen 8. Memories of murder (2003) – Regi av Bong Joon-ho Den Oscar-vinnende filmregissøren Bong Joon Ho er kjent for sine filmer som viser de mørke sidene av samfunnet, og «Memories of murder» er intet unntak. I en Sør-koreansk landsbygd er det en morder som er på ferde og det lokale politiet må få hjelp fra en etterforsker fra hovedstaden Seoul. I filmen møter vi en politimann, Park Doo Man, spilt av Song Kang Ho, kjent fra Parasite (2019), som bruker mye av etterforskningen på å gå etter magefølelsen i stedet for etterforskningsteknikker. For politiet handler det mest om at det klarer å putte noen i fengsel for drapene, ikke om personen faktisk gjennomførte mordene. Etterforsker Seo Tae Yoon fra Seoul, spilt av Kim Sang Kyung, kommer inn som en sterk kontrast mot Parks karakter. Hvor Seo bruker en mer logisk tilnærming til mordene, bruker Park vold og trusler mot de mistenkte. Sammen må de samarbeide for å løse mordene. Bongs fantastiske fortellerteknikk og regi er med på å skape et fantastisk innblikk i en korrupt politistasjon på 80-tallet og hvordan jaget etter en morder påvirker det psykologiske hos etterforskerne. Bong er ikke redd for å vise den brutale og mørke verden vi lever i. I tillegg er filmen med på å tydeliggjøre forskjellene og kontrastene i samfunnet mellom det gammeldagse og det moderne på denne tiden i Sør-Korea. Ikke nok med at det er en spennende og gripende historie om uløste mord, så klarer Bong Joon Ho å stille spørsmål ved menneskeheten om hva som får oss til å gjøre som vi gjør. Blandingen av kriminalitet, samfunnets skjulte sider og det psykologiske er med på å gjøre dette til en av de beste krimdrama-filmene gjennom tidene. Av Mali Øverbø 7. Persona (1966) – Regi av Ingmar Bergman “Persona”, regissert av Ingmar Bergman, står som et banebrytende verk innenfor filmens verden for sin dype utforskning av identitet, intimitet og det menneskelige psyke. Helt siden 1966 har dette svenske mesterverket fascinert publikum med sin gåtefulle fortelling og kraftfulle visuelle fortellerkunst. I kjernen handler “Persona” om de intrikate dynamikkene mellom to kvinner: Alma (Bibi
Topp 10 – Filmer regissert av kvinner!
I likhet med mange andre bransjer, er filmbransjen dominert av menn, men heldigvis er dette i endring. Vi ville derfor fremheve noen spesielt gode filmer regissert av noen talentfulle kvinner
Regissør i Fokus: Claire Denis
Sidan slutten av 1990-talet har Claire Denis vore eit stamnamn ved dei store filmfestivalane for hennar utforskingar av rase, seksualitet og kjøn. Regissøren var sist aktuell med High Life, som også var hennar fyrste engelskspråklege film. Hennar filmar har gjort det stort båe i- og utanføre Frankrike, og spesielt Beau Travail er i dag hylla som ein av dei viktigaste filmane frå 90-talet. Her er 5 av filmane hennar som oss i redaksjonen har sett! Beau Travail (1999) I franske filmen Beau Travail, som oversatt norsk til betyr “bra jobba”, møter vi den tidligere sersjanten Galoup (Denis Lavant). Han forteller om livet sitt i sin storhetstid, om da han var lagfører i den franske Fremmedlegionen i Djibouti. Da den nye rekrutten Sentain (Grégoire Colin) ankom leiren, ble Galoups harmoniske tilværelse av disiplin og rutiner erstattet med sjalusi for Sentain og hans evner. Claire Denis skildrer maskulinitet på sitt mest giftige, og konsekvensene av å la sjalusi og egoisme overta fornuft og medmenneskelighet. Denis lar Lavants karakter kjempe en musestille kamp mot seg selv og sin seksualitet og maskulinitet, uten å egentlig påpeke det. På mange måter føltes filmen som et dikt, men som man ikke trenger å dypt analysere for å finne en mening i. Diktet bare skjer foran øynene dine. Kinematografien viser oss et paradis av omgivelsene de befinner seg i, med nydelige farger og utsnitt, og en rytme som gir deg et nytt nivå av hvilepuls. Samtidig kler den av menn og deres maskulinitet og viser oss hva som finnes i beinmargen deres. Mannekroppene i denne filmen ser ut som porselen, harde og sterke, men samtidig skjøre, som jeg synes fungerer som en fantastisk analogi for hva maskulinitet er. Filmen er basert på romanen Billy Budd av Herman Melville, og noe av filmmusikken er fra operaen basert på samme romanen. Operamusikken i samspill med den underdrevne dramaturgien og skuespillet gjorde at selv den enkleste scene fikk et kraftig uttrykkene og betydning gjennom hele filmen. Det er verdt å nevne at jeg aldri har vært så skremt og forvirra, men likevel rørt og glad som da filmens slutt slo meg i ansiktet med «The Rythm of the Night» av Corona. *chef´s kiss*. Jeg er litt tom for ord, men fy søren Denis, «beau travail» – hehe. av Helle Hartløv Chocolat (2000) I Chocolat reiser France (Mireille Perrier) i voksen alder tilbake til sitt barndomshjem i Kamerun, og vekker opp minner fra sine yngre år. Hun memorerer gjennom handlingen over sitt vennskap med hustjener, Protée (Isaach De Bankolé). Protée fremstilles også som et seksuelt under i Aimée (Giulia Boschi), Frances mor, sine øyne, og det er her mye av historien ligger. Et følelsesladd forhold mellom to mennesker som ikke kan dele av hverandre. Filmen omhandler om å føle fremfor å oppdage og avsløre. Opplevelsen handler om å sette en stemning for å bringe frem følelser som trekker seg inn under huden. Det er ikke mye som skjer, men mye antydes. Handlingen er implisitt, og det utveksles blikk fremfor ord for å formidle. Filmens handling er underbygget av den forbudte lysten mellom to mennesker med forskjellig hudtone. Denis skaper et spenningsladd trykk mellom de to karakterene som ikke kan få hverandre. Jo mer som avsløres, jo mindre får vi se. Det spilles på underbevisstheten og det impliserte i formen av bilder og usagte ord. Følelsene mellom de Aimée og Protée avdekker utspillet av datidens rasisme, som er like relevant nå som det var da. Det er tydelige linjer som utspilles mellom den svarte arbeiderklassen og de hvite høytstående. Det er et tydelig maktskille, og det seksuelle og politiske spiller mot hverandre i Chocolat. av Kristin Rydland High Life (2018) «High Life» følg Monte (Robert Pattinson) og hans unge dotter dei siste overlevande på eit romskip. Ein gjeng ungdommar dømd for alvorlege lovbrot får i denne verda valet mellom dødsstraff og å bli med på ein romekspedisjon der dei vil vere ein del av eit fertilitetseksperiment som skal vise seg å ikkje vere heilt som forklart. No må Monte og dottera hans lite på kvarandre då dei stadig bevegar seg nærare eit svart hol. High Life er ein veldig spesiell film. Eg gjekk blindt inn i den, og visste ingenting av kva som kom til å skje. Etter å ha sett den er eg framleis ikkje heilt sikker på kva som skjedde. Sjølv om filmen er langsam, og til tider litt for langsam, er det framleis mykje ein må prosessere som sjåar. Produktet Denis har laga her kan ved første augnekast sjå ut som ein vanleg Science Fiction film, men etter kvart som minutta gjekk, kjende iallfall eg at dette ikkje var som noko anna eg har sett. Konseptet med svarte hol og romferd er ting ein allereie er kjend med frå mange andre filmar, men eg har aldri opplevd det brukt på akkurat denne måten. Dette er rett og slett ein film ein må oppleve på eiga hand, då det er umogeleg å beskrive kva den er enn nettopp det Claire Denis har gjort sjølv. av Nathaniel Gjerde Hovland White Material (2009) Kanskje var det suksessen til Beau Travail fra 1999 som fikk Claire Denis til igjen å lage en film som utforsker franskmenns innflytelse i afrikanske land. Ti år senere regisserte hun nemlig White Material, en film som fester blikket på Maria Vial (Isabelle Hupert) som driver kaffeplantasje i et ubestemt fransktalende afrikansk land. Landet preges av rasekonflikt og væpnet konflikt, og sakte men sikkert står både plantasjen, hjemmet og Marias familie og arbeidere i fare. Heller enn å fokusere på selve konflikten i landet eller menneskene som deltar i den, holder filmen tett med Maria og hennes nesten blinde tro om at kaffeplantasjen fint kan fortsette som vanlig. Godtroende, om ikke likegyldig, fortsetter Maria å arbeide med kaffeproduksjonen selv etter flere arbeidere og venner enten fortlater området eller advarer mot å bli igjen. Gjennom filmens portrett av Maria belyses en rekke problemstillinger relatert til frankrikes kolonihistorie. I hvilken grad hører Maria hjemme der, finnes det skyld eller uskyld