Topp 10 – Fremmedspråklige filmer
Ofte er det lett å sette på en film der man ikke trenger å forholde seg til språk på en annen måte enn man er vant til. Det man kan gå litt glipp av ved å ikke se på fremmedspråklige filmer er en ny og spennende type realisme, et hav av ulike synspunkter og en måte å bli kjent med menneskeheten på, om man kan formulere det såpass pompøst. Vi i redaksjonen har kommet frem til en liste med filmer som man lett kan forsvinne inn i om man går med på litt undertekst. 10. Akira (1988) – Regi av Katsuhiro Otomo Tokyo i året 2019 herjes av kaos og uro når en liten gjeng ungdommer plutselig oppdager det som ligger under overflaten. Akira er en film det er nærmest umulig å forklare. Basert på mangaen av samme navn, knuste denne filmen markedet i USA og sendte dermed anime inn i den vestlige verden og populær kultur. Samtidig fungerte den som en katalysator og fødsel av cyberpunk. Dette er en film jeg med hele mitt hjerte mener enhver burde oppleve, og med så lite informasjon om filmen som mulig. Men i korte trekk handler den om Neo-Tokyo i 2019, hvor sosial uro og politisk usikkerhet ryster et allerede ustabilt miljø. Midt i dette kaoset møter vi Kaneda og ungdomsgjengen hans sitt møte med samfunnets og menneskets mysterium. Det som gjør Akira så interessant som den er, er ikke bare dens rike historie og verden, men også filmens produksjon, sluttprodukt og ettermæle. Filmen er en av de første som brukte forhåndsinnspilt lydspor før animeringen, som da gjorde at synkroniseringen med dialogen var lettere og bedre i det fullførte produktet. I tillegg er hver eneste scene et kunstverk å se på. I vanlig anime er det sjeldent å ha så mye som skjer i bakgrunnen, men i denne filmen er det så mye bevegelse og ting som skjer i bakgrunnen at dette er en film du alltid finner noe nytt i bakgrunnen av, men som dessverre er et sjeldent syn den dag i dag. Filmen utforsker veldig interessante og komplekse temaer på en slags abstrakt og voksen måte. Noe som antageligvis gjør at den holder mål den dag i dag, og fortsatt er grunnfundamentet og springbrettet til all annen sci-fi og cyberpunk. Akira er en film jeg ikke kan anbefale nok. En mer komplett og innflytelsesrik film skal en lete lenge etter i dag. Akira er mer en litt gjemt diamant som faktisk får nok ros, men ikke har blitt sett av nok. Så hvis du er bare litt interessert i film, så er dette absolutt noe å sjekke ut, enten du liker den eller ikke. Også kan du sjekke ut «Akira slide references» etterpå! Av Truls Jensen 9. Drive My Car (2021) – Regi av Ryusuke Hamaguchi Dette er en tre timers lang film, hvor ikke så veldig mye spennende skjer. Vi følger en mann, Yusuke Kafuku, gjennom tragedie, jobb, liv, samtaler og mye kjøring. Noen vil nok synes at den er litt kjedelig, men hvis man er i riktig humør for det, er den helt magisk; spesielt hvis du ser den på kino. Hamaguchi utmerker seg i å gjøre det dagligdagse vakkert. Bilen til Yusuke (som kan sees på plakaten) er som en egen karakter i historien, og den er viktig for handlingen. Som tittelen tilsier, er det en annen person som kjører bilen hans gjennom mye av filmen. Yusuke blir tildelt en ung kvinne, Misaki Watari, til å kjøre bilen sin mens han jobber på en teaterfestival. Etterhvert som de tilbringer tid sammen får vi vite mer om Misakis fortid, og de former et usannsynlig vennskap. Dette er en film som må oppleves, og hvis du får muligheten til å se den på en stor skjerm (i et rom hvor du ikke kan bli distrahert av mobilen) anbefaler jeg sterkt at du tar den. av Margrete Hildonen 8. Memories of murder (2003) – Regi av Bong Joon-ho Den Oscar-vinnende filmregissøren Bong Joon Ho er kjent for sine filmer som viser de mørke sidene av samfunnet, og «Memories of murder» er intet unntak. I en Sør-koreansk landsbygd er det en morder som er på ferde og det lokale politiet må få hjelp fra en etterforsker fra hovedstaden Seoul. I filmen møter vi en politimann, Park Doo Man, spilt av Song Kang Ho, kjent fra Parasite (2019), som bruker mye av etterforskningen på å gå etter magefølelsen i stedet for etterforskningsteknikker. For politiet handler det mest om at det klarer å putte noen i fengsel for drapene, ikke om personen faktisk gjennomførte mordene. Etterforsker Seo Tae Yoon fra Seoul, spilt av Kim Sang Kyung, kommer inn som en sterk kontrast mot Parks karakter. Hvor Seo bruker en mer logisk tilnærming til mordene, bruker Park vold og trusler mot de mistenkte. Sammen må de samarbeide for å løse mordene. Bongs fantastiske fortellerteknikk og regi er med på å skape et fantastisk innblikk i en korrupt politistasjon på 80-tallet og hvordan jaget etter en morder påvirker det psykologiske hos etterforskerne. Bong er ikke redd for å vise den brutale og mørke verden vi lever i. I tillegg er filmen med på å tydeliggjøre forskjellene og kontrastene i samfunnet mellom det gammeldagse og det moderne på denne tiden i Sør-Korea. Ikke nok med at det er en spennende og gripende historie om uløste mord, så klarer Bong Joon Ho å stille spørsmål ved menneskeheten om hva som får oss til å gjøre som vi gjør. Blandingen av kriminalitet, samfunnets skjulte sider og det psykologiske er med på å gjøre dette til en av de beste krimdrama-filmene gjennom tidene. Av Mali Øverbø 7. Persona (1966) – Regi av Ingmar Bergman “Persona”, regissert av Ingmar Bergman, står som et banebrytende verk innenfor filmens verden for sin dype utforskning av identitet, intimitet og det menneskelige psyke. Helt siden 1966 har dette svenske mesterverket fascinert publikum med sin gåtefulle fortelling og kraftfulle visuelle fortellerkunst. I kjernen handler “Persona” om de intrikate dynamikkene mellom to kvinner: Alma (Bibi
«Drive My Car» – En vakker livsskildring like utfordrende som den er givende
Filmer kan bære på utallige varierte egenskaper og kvaliteter. Hvilke av disse egenskapene som holder verdi avhenger av hvem du er og hva du ønsker å få ut av opplevelsen. Noen ønsker kanskje en god latter, mens andre ser etter action og spenning. Fellesnevneren i mange tilfeller er underholdning, men noen ganger støter man på filmer som krever såpass mye fra seeren at det ikke lenger er et beskrivende ord. Ryusuke Hamaguchis Drive My Car er en slik film som krever svært mye tålmodighet fra seeren, men i gjengjeld gir minst like mye tilbake. Drive My Car er basert på en novelle av Haruki Murakami, forfatteren bak kjente verk som IQ84 og Norwegian Wood. I filmen følger vi Yusuke Kafuku, en regissør og skuespiller for teater som to år etter en uheldig hendelse tar imot tilbudet om å regissere et stykke. Selv om han passer perfekt til hovedrollen, er han ikke i stand til å ta den ettersom den vekker vonde følelser han ikke klarer å håndtere. Teaterstykket er flerspråklig, noe som innebærer at alle karakterene kommuniserer på egne språk. Her har vi kinesisk, japansk, engelsk og til og med en stum kvinne som bruker tegnspråk. Kommunikasjon og forståelse spiller en sentral rolle i filmen, og teaterstykket har flere paralleller med filmens tematikk. En betydelig del av filmen består av noe så enkelt som å se skuespillerne øve på replikker og få tilbakemeldinger fra regissøren, men selv i slike øyeblikk er det mye å hente fra. Dette er en type film hvor skjønnheten ligger i detaljene, og flere tilsynelatende uviktige øyeblikk sammen forsterker tematikken på en subtil måte og gir filmen substans i det store bildet. Samtaler og monologer kan vare i mange minutter uten endestykke, men de er skrevet og spilt så dyktig at det man til tider glemmer at det ikke er ekte, og i stedet lever i øyeblikket. Dette er en film hvor veldig mye kommuniseres mellom linjene, og fortjener å bli dypere undersøkt. Øyeblikk tidlig i filmen vil gjentatte ganger kontekstualiseres med informasjonen du får senere. Det betyr ikke at filmen er vanskelig å forstå, men det betyr at jo mer oppmerksomhet du gir filmen, desto mer sitter du igjen med ved filmens slutt. Den bærer nemlig på veldig mange tanker og ideer som den ønsker å kommunisere til seeren, og den tar imot hver sjanse den får til å gjøre det. Dette kan gjøre at filmen føles litt ufokusert ettersom den har så mangfoldig tematikk, men på grunn av den tre timer lange spilletiden får den til slutt også knyttet det meste sammen på en tilfredsstillende måte. Om den behøver å være så lang er en annen sak. På en side gir den deg store pusterom for å fordøye viktige samtaler, og du får god tid til å drømme deg vekk i filmens verden. På en annen side er det nærmest et snegletempo, og hadde jeg hatt klokke og mobil tilgjengelig kan jeg ikke love at jeg ikke hadde tittet et par ganger. For en som er skyldig i å bli fristet til slikt er det derfor ekstra viktig å være disiplinert, eller se filmen på kino hvor man ikke har den friheten. Drive My Car er beriket med levende og runde karakterer som er støttesøylen som holder den emosjonelle verdien oppe. Hovedpersonen Yusuke kan til tider være passiv og innelukket, men er et godt menneske med store vansker som er lett å sympatisere med. Hans kone Oto er et enigma. Hennes dobbeltmoralske personlighet står som et sentralt mysterie i filmen og bidrar til temaet om kommunikasjon og hvor godt man faktisk kjenner hverandre. Blant skuespillerne i teaterstykket har vi blant annet Koji, en ung mann som er mye penere på utsiden enn på innsiden, men utvilsomt dyktig i sitt arbeid. Den nest mest sentrale karakteren derimot har ingen tilknytning til teateret, men er Yusukes personlige sjåfør. Hun kan på overflaten virke likegyldig og bekymringsløs, men hun bærer på en fortid som gir grunnlag for utviklingen av et sterkt bånd med Yusuke utover filmen. Hvis det hittil virker som at jeg har smøret for tykt på med ros, er det likevel et nokså sentralt element som holder filmen igjen fra å kunne kalles et mesterverk. Filmens trege tempo kan forsvares som et virkemiddel for filmens verdi, men det samme kan ikke sies om foto og kameraarbeid. Det er ikke noe direkte galt med det, men når en film er tre timer lang krever det langt mer variasjon enn det som kan regnes som helt standard. Hadde den hatt spennende vinkler, dynamiske bevegelser og flere varierte komposisjoner hadde ikke filmen vært langt nært så utfordrende å se. Det er mye jeg har på hjertet når det gjelder filmen, men på et eller annet punkt kan man ikke gjøre stort mer enn å anbefale den videre. Jeg kan med selvsikkerhet si at Drive My Car har ett av de beste, hvis ikke det beste manuset i hele 2021. Den har kompleks og dyp tematikk med mange komponenter som spiller sammen til å fortelle en historie om å leve med både det gode og det onde som livet påfører oss på veien. «Drive My Car»: regissert av Ryûsuke Hamaguchi. med Hidetoshi Nishijima, Tôko Miura, Reika Kirishima, Yoo-rim Park, Dae-Young Jin. 12 år. Spilletid 2t 59 min. Japan. Premiere 04.02.22.