«The Bikeriders» – Lovende, men tamt
Historien om en motorsykkelklubb på 60-tallet med Tom Hardy og Austin Butler i sentrale roller
«The Last Duel» – En intim sann historie
The Last Duel er basert på en sann historie. Den handler om Marguerite de Carrouges, spilt av Jodie Comer som ved hjelp av hennes mann Jean de Carrouges går til rettssak mot Jacques Le Gris for voldtekt. Marguerite har ingen makt, men siden hun er gift med Jean så kan Jean kjempe for rettferdigheten hennes og for hans egen stolthet. Men, Jacques er en skummel mann å trosse ettersom han har mye makt og mektige venner. Jean og Jacques kommer ingen vei i rettssaken og derfor deklarer kong Charles IV at de skal gå til en siste duell. Den som vinner den vinner også rettssaken. The Last Duel er regissert av en av Hollywoods største moderne regissører, Ridley Scott, tidligere kjent for Alien, Blade Runner og Gladiator. I likhet med Gladiator så er denne filmen et periode-drama med episk produksjon og kostymedesign, og et stjernespekket cast er heller aldri noe å se bort i fra. Her finner man Oscar nominerte skuespillere overalt, Matt Damon, Ben Affleck og Adam Driver i de største rollene med ‘nykommer’ Jodie Comer i hovedrollen. Filmen er ganske lang, med 2 timer og 33 minutter, noe som dessverre merkes. Etter min erfaring føles den lengre enn den er, og det er ikke et godt tegn. Filmen er treig fra starten, mange scener med eksposisjon og et fåtalls actionscener som blir forkortet, noe jeg mener var dumt ettersom Ridley Scott er utmerket på å lage store og brutale krigsscener. Noen scener blir kortet ned, og andre scener blir klippet ganske uoversiktlig, som gjør at noen scener, spesielt i løpet av den første timen kan virke kaotiske. Bortsett fra småproblemer med klipping, så er filmen ganske interessant strukturert. Den forteller samme historien tre ganger, altså i tre kapitler. Nummer 1 er historien fra Jean de Carrouges sitt perspektiv, altså hans sannhet. Nummer 2 er fra Jacques Le Gris sin sannhet og nummer 3 er fra Marguerite de Carrouges sin sannhet, som filmen mener er den absolutte sannhet. Dette gjør filmen interessant på grunn av at man får flere vinklinger på samme situasjon, og det gir veldig mening i kontekst med ordtaket “Det finnes flere sider av samme sak”. I tillegg til dette så er historien veldig sterk. Man får et intimt synspunkt på hvordan det var å være kvinne i denne tidsperioden og hvor urettferdig de ble behandlet. Og selv om jeg er gutt klarte jeg å sette meg ordentlig inn i situasjonen til Marguerite og jeg følte sinnet hennes gjennom hele filmen. Historien er urettferdig og til tider ubehagelig å se på, men alt dette bygger opp til klimakset i filmen som er meget bra utført. Den siste duellen er en perfekt blanding av bra skuespill, kinematografi og klipp, som gjør en brutal og kaotisk duell veldig oversiktlig og lett å følge med på, og til slutt gir publikum en veldig tilfredsstillende slutt. Et av mine største problemer med filmen er musikken. Jeg, som de fleste andre setter stor pris på vakker og betydningsfull musikk i filmer. Dessverre så er musikken i denne filmen veldig anonym, eneste scenen hvor jeg føler musikken faktisk fikk skinne var i forløpet av duellen mot slutten av filmen. Ellers legger man ikke særlig merke til den og den hjelper ikke å fortelle historien på noen måte, noe som er trist ettersom musikken er komponert av Harry Gregson-Williams som er en stor Hollywood komponist. The Last Duel er en sterk film med mange fantastiske enkeltscener og en intim historie. Og med en interessant og unik struktur, og et fantastisk klimaks gjør det filmen meget verdt å se. Men, alt i alt holder det ikke for å bli plassert sammen med Ridley Scott sine beste filmer. Man kan se likheter med Gladiator, men dessverre er Gladiator alt det denne filmen ønsker den var. Filmen er absolutt verdt å se, og en liten ekstra godbit i filmen er hårstilen til Ben Affleck og Matt Damon, fantastisk stygt, men fantastisk morsomt i samme slengen. The Last Duel: Regi av Ridley Scott. Med Jodie Comer, Matt Damon, Ben Affleck, Adam Driver, Alex Lawther. 2022, 2 timer og 33 minutter. Premiere 15.10.2021
«Free Guy» – Ein Ryan Reynolds film
Ryan Reynolds er tilbake i kjend stil som ein vittig moromann med tendensar til å bryte den fjerde veggen. Denne gongen har han også med seg blant andre Taika Waititi frå filmar som Thor: Ragnarok og Jojo Rabbit, samt Joe Keery frå Stranger Things. Ein skulle tru at denne gjengen kunne lagt fram noko som var greitt underhaldande, men dette er då dessverre ikkje tilfellet. Filmen følgjer Guy. Guy er ein NPC i eit enormt populært spel som lev det glade liv frå dag til dag då han ein dag møter Millie (Jodie Comer), ein spelar som er ute etter å finne informasjon ho kan bruke i ei rettssak mot det store spelselskapet. Etter å ha møtt Millie innser Guy brått at han ikkje vil følgje rutine lengjer, og bryt ut av sin daglege praksis. Dette blir eit stort fenomen både i spelet og i den verkelege verda. Konseptet med at ein NPC utviklar kunstig intelligens og går laus på ei videospelverd med få grenser for kva ein kan gjere, verkar i grunn som det kan by på god underhaldning. Free Guy har eit par greitt underhaldande augneblink, men det hjelp lite når resten av filmen ikkje er særleg bra. Historia den fortel vert fort kjedeleg, og dialogen bombarderer med vitsar som sjeldan treff der dei vil og ofte resulterer i at eg blir fysisk klein. Dette passar veldig dårleg då filmen er heilt avhengig av at Reynolds og kompani skal halde stemninga oppe med vitsar og referansar i Deadpool-tempo. Free Guy er ein ganske rotete film som aldri heilt klarer å sjarmere på måten den vil. Den er som sagt veldig avhengig av humor, men mykje av det som blir presentert fell heilt flatt. Dersom du er veldig glad i Ryan Reynolds eller ekstremt effekttunge filmar, kan det hende du vil like denne. Om du ikkje fell innanfor desse kategoriane er det mange betre ting du kan bruke to timar på. «Free Guy» regissert av Shawn Levy. Spilletid: 1 timer og 55 minutter. Skuespillere: Ryan Reynolds, Taika Waititi, Joe Keery, Jodie Comer. Aldersgrense 12 år.