Etter eit år og litt med pandemiske tilstander er vel alle ekspertar med kva dystopi er, og om ein ser på film er det mange varierte tolkingar av kva dystopi innebærer. I månadens utgåve har me satt saman ei veldig variert liste med nokon overraskingar, så sjekk ut tekstane her!
10. Metropolis. (1927) Regi av Fritz Lang
Filmen som startet alt. Metropolis er kanskje en av de mest innflytelsesrike filmene noensinne. Alle science-fiction filmer som kommer etter bruker denne som inspirasjon på en eller annen måte.
Filmen tar sted i en fremtidig dystopisk storby med store forskjeller mellom de rike og fattige. De fattige jobber i forferdelige omstendigheter nede på bakkenivå og til og med under bakkenivå, men jo rikere du er, jo høyere oppe er du, bokstavelig talt. En veldig typisk dystopi historie, men filmen klarer å lage en ny vri på den med introduksjon av typiske science-fiction elementer, for eksempel en robot som skal sørge for at byen og klassesamfunnet faller. Som dere kan forstå så sier filmen veldig mye om kapitalisme og sosiale forskjeller, og selv om dette er en dystopisk fremtid og veldig overdrevet så kan man kjenne igjen noen av situasjonene i dagens samfunn, noe som gjør dette til en tidløs film som alltid kommer til å være relevant.
Metropolis er et mesterverk, ikke bare på grunn av tematikk, men generelt underholdningsverdi. Den varer i 2 timer og 30 minutter, som kan virke altfor langt ettersom det er en svart-hvitt stumfilm fra 1927, men tiden går veldig fort og man blir sittende i ekstase over hvor stor og episk filmen er. Det er også helt sinnsykt imponerende hva de har fått til her, spesial effektene er fantastiske og de holder seg kjempe bra nesten 100 år etter, noe veldig få filmer klarer. Bland dette med en episk og imponerende produksjonsdesign så kunne dette med noen småforandringer nesten vært en film som hadde blitt laget idag.
Metropolis er en av de beste stumfilmene noensinne laget. Om ikke den beste, ihvertfall den mest innflytelsesrike. Man kan se tydelig tegn på innflytelsen i moderne filmer, det beste eksempelet er Blade Runner. Så hvis du liker den kommer du til å like Metropolis også. Er du en filmnerd, eller har du bare en liten interesse for film, så er det absolutt en film å sjekke ut, en av filmhistoriens viktigste filmer.
9. Blade Runner 2049 (2017) Regi av Denis Villeneuve
30 år etter den første filmens setting møter vi K (Ryan Gosling). K er en replikant og han jobber for LAPD som en ‘Blade Runner’-agent. Under et oppdrag finner K til en ny oppdagelse. Denne oppdagelsen bærer fakta sterk nokk til å bryte ned samfunnet som han kjenner det og kan gi replikanter ny verdi. I et håp om å bekrefte hans fakta må K sette ut på en kritisk reise som etter hver leder han til Rick Deckard (Harrison Ford). Rick har verdt savnet i 30 år og han er svært etterlyst. Selv om deres første møte ikke kommer uten litt problemer må de legge de fra seg, og sammen sette ut for å snu om på samfunnet som de kjenner det.
Et sentralt element når vi snakker om dystopi må være settingen. Setting sammen med situasjon er det man bruker når man skal peke ut om en film er dystopi eller ikke. Blade Runner 2049 har en enorm fordel siden den bygger videre på en brilliant setting som ble skapt med den første Blade Runner filmen. Den er mørk og urettferdig samt som den stiller vanskelige spørsmål knyttet opp mot eksistens og rettigheter. 2049 sin viktigste oppgave blir derfor å fange denne settingen og det gjør den brilliant.
Regi av Dennis Villeneuve sammen med bilde fra magikeren Roger Deakins kan ikke bomme. Gutta har brakt frem settingen som et sentralt forteller element. Mørke skitne gater satt på spissen av kaotiske folkemengder og neon-lys. Filmens ulike steder er brakt frem med farger, enorme visuelle effekter og kameravinkler man får våte drømmer om. Spleis denne galskapen sammen med noen veldig dyre skuespillere og la mesterverket skinne.
Blade Runner 2049 kan for meg bare beskrives som en opplevelse. På 2 timer og tre kvarter kan man se en klassisk sci-fi historie skapt med moderne film geni. Den effektive kombinasjonen av det dype, skitne mørket og de estetiske vakre kunstlysene i alle regnbuens farger gir gåsehud. Synk ned i godstolen og fyll skålen med favorittsnacksen for denne filmen vil imponere.
av Truls Hustad
8. Snowpiercer (2013) Regi av Bong Joon-Ho
Etter verden blir nedfryst som følge av et mislykket forsøk på å rette opp miljøødeleggelser, bygger en mann ved navn Wilford (spilt av Ed Harris) et høyteknologisk tog som nå har bebodd de overlevende i 17 år. Togets passasjerer lever med ekstreme forskjeller, under et totalitært regime.
Vi følger Curtis Everett (spilt av Chris Evans) sammen med en gjeng fra halen av toget. De er lei av å bli behandlet som dyr, og bestemmer seg for å ta over kontrollen. Bong Joon-ho (Parasite, The Host) leverer et fengende plot, med rørende opptredener og en sterk konflikt i sitt internasjonale gjennombrudd Snowpiercer fra 2013.
Snowpiercer diskuterer både miljøkrisen og kontrollerende ideologier, og som en god dystopi, presenterer den en skremmende mulig fortid som bygger på relevante samfunnsproblemer. Det er en actionfylt, følelsesladet film som kritiserer det sosiale hierarkiet vi lever i, og bygger på ekte frykt. Seerne får se hva som kan skje når mennesker blir presset sammen i et tog som aldri stopper, med en diktator i fronten. Konseptet med et tog som eneste lokasjon gir handlingen en interessant begrensing som utnyttes, da vi får reise gjennom togets mange vogner sammen med Curtis og gjengen.
Bong skaper vakre visuelle bilder som står i kontrast med noen groteske øyeblikk, inkludert en arm-avkutting og lange kamp-sekvenser. Selv om rollebesetningen består av talentfulle skuespillere, bl.a Tilda Swinton, Kang-Ho Song og Octavia Spencer, står Chris Evans ut. For meg er dette en forandrende opptreden fra Evans. Curtis Everett er en kompleks karakter, med en grusom fortid, noe Evans portretterer nydelig. Han har en monolog mot slutten hvor vi virkelig får se talentet hans i en karakter med anger, sorg og hensikt.
Slutten er nok det som gjør at denne filmen skiller seg ut for meg. Det er en uvanlig slutt, som går bort fra Hollywood sine vaner. Dette er det spesielle med Bong Joon-ho, han bryter «regler», og lager vakre og brutale filmer som blir hos deg i lang tid etter å ha sett dem. Snowpiercer er intet unntak.
7. Brazil (1985) Regi av Terry Gilliam
«Organisert Kaos». Det er få kombinasjoner av ord som beskriver Terry Gilliam’s sprøe og fantasifulle sci-fi drama Brazil (1985) mer presist. I denne filmen befinner vi oss i en fremtid hvor alle er så oppslukt i sine arbeidsroller at nesten all spor av individualitet ikke lenger er å finne. Alt er styrt av et svimlende antall lover og paragrafer, og en rekke papirer som konstant må skrives ned. Brazil har nemlig ikke den minimalistiske og glatte teknologien man har med å finne i filmer som omgår fremtiden. Her er det klundrete og forurenset som om hver maskin kunne vært drevet av diesel.
Opp
i alt rotet finner vi byråkraten Sam spilt av «Jonathan Pryce» som mange
gjenkjenner som presten i Game of Thrones
(2011-2019). Sam lever et tilsynelatende «komfortabelt» liv hvor han jobber
for et statlig organ kjent som «Information Retrival». Her oppfordres alle til
å tyste på enhver som ikke samspiller med reglementet. Selv om han framstår
uvitende over hvor dystopisk regime han jobber for egentlig er, drømmer han
likevel om en forandring. I sine dagdrømmer begynner han etter hvert å få
visjoner om en kvinne, hvor han selv er en superhelt som skal redde hun. Denne
kvinnen viser seg etter hvert å være en ekte person som ønsker å bryte ned
regimet en gang for alle.
Sam sin fascinasjon av hun divergerer han fra det dystre kontorlivet og inn på
en enda dystrere sti hvor han står i opposisjon til overmaktene.
I likhet med andre Terry Gilliam filmer som 12 Monkeys (1995) og Fear and Loathing in Las Vegas (1998) er det generelle inntrykket et langt febermareritt. Humor er også noe Gilliam har prestert i hans Monthy Python filmer, og er likedan tilstede her i sin surrealistiske og kyniske form. Musikken er kanskje det mest ikoniske i filmen og har blitt parodiert en rekke ganger i populærkultur. Selv om filmen har mange høydepunkter i det filmtekniske så er «action» åpenbart ikke Gilliam sin sterke side, men dette kan tilgis for alt det andre den treffer blink på.
6. Menneskenes barn (2006) Regi av Alfonso Cuaron
“Menneskenes barn” (orig. Children of Men) er et dystopisk mesterverk fra regissør Alfonso Cuáron. Handlingen tar sted i Storbritannia i år 2027, i en verden der alle kvinner har vært infertile i 18 år og menneskehetens ende nærmer seg. Landet er det eneste i verden med en funksjonell regjering, og asylsøkere fra hele verden overfyller grenseinngangene.
Hovedpersonen Theo (Clive Owen) blir hentet inn av militantgruppen The Fishes, ledet av sin eks-kone Julian (Julianne Moore), som kjemper for innvandreres rettigheter. Theo får i oppdrag å skaffe papirer og eskortere en den unge flyktningen Kee (Claire-Hope Ashitey), som etter hvert viser seg å være gravid. Ettersom politiet har lite nåde for ulovlige innvandrere, blir dette et krevende oppdrag med høy risiko.
Gjennom eksepsjonell kinematografi følger vi Theo og Kee på reisen deres gjennom et dystert og nedbrutt Storbritannia. De omringes av død og konflikt på reisen sin, og spenningen er høy når de to må forsvare seg i ulike situasjoner. Spesielt er det de lange takningene i filmen som skiller seg ut. Filmfotograf Emmanuel Lubezki (Birdman, The Revenant) er kjent for sine lange takninger, og utfører dette på mesterlig vis i Menneskenes barn. I tillegg har filmen en visuell stil som legger vekt på teknologi, i en moderert nok grad til at det er troverdig. Med scenografien skapes det et grått, håpløst univers som absolutt kan beskrives som dystopisk.
Menneskenes barn er ikke bare god underholdning. Filmen er utvilsomt en kritikk mot fremmedfrykt, rasisme, nasjonalisme og mye mer. Cuarón er fryktløs i sin fremstilling av problemer fra den ekte verden, og filmen kan tolkes som en slags advarsel om hva som skjer dersom negative utviklinger får fortsette. I tillegg diskuterer filmen temaer som håp, religion og humanisme, gjennom sammenlikninger og ikonografi. Dette er altså et komplekst verk, og på interessant vis vil den være aktuell for forskjellige mennesker til forskjellige tider, i mange år fremover. Etter min mening et dystopisk mesterverk, både filmatisk og fortellermessig.
5. The Lobster (2015) Regi av Yorgos Lanthimos
I ei alternativ framtid blir alle single og einslege medlem av samfunnet sendt til hotellet. På hotellet har dei 45 dagar til å finne ein partner dei skal dele resten av livet med. Dersom dei ikkje klarer dette, blir dei gjennom ein komplisert kirurgisk prosess gjort om til eit dyr av eiget val.
Filmen følgjer David (Colin Farrell) sitt opphald på hotellet. Etter kona hans forlét han, tek han med seg hunden sin (som for så vidt også er bror hans) og sjekkar inn for å starte det som forhåpentlegvis blir hans siste 45 dagar som ein singel mann.
Som du kanskje forstår til no er dette ein heilt spesiell film med eit premiss som er såpass sprøtt at det verkar som om det nesten kan bli slitsamt å følgje med på. Dette er ikkje tilfelle i The Lobster i det heile då filmen er overraskande slow paced og har ei stemning som nesten har ein tryggande effekt på meg som sjåar.
The Lobster er på typisk Yorgos Lanthimos-vis ein greit sær film som er mykje moro å følgje med på. Konseptet i filmen er merkeleg, og byr med dette på situasjonar som er så absurde at dei blir fantastisk morosame. The Lobster er ein jamt over godt gjennomført film som byr på ei mengd med underhaldande augneblink.
4. Wall-E (2008) Regi av Andrew Stanton
Wall-E er den siste levende roboten på en verden full av søppel. Han bruker hele dagen på å samle opp søppel til små fine firkanter og stable firkantene i et tårn. Dette var det han var skapt til og det skulle nok vært slutten på historien hans der, men Wall-E er smartere enn andre roboter, ikke bare det: han er en romantiker. Kveldene hans bruker han til å se på romantiske filmer imens har forestiller seg selv som en «leading man».
Han får en forandring i den monotone hverdagen sin da Eve blir sent ned til jorda. Hun er en mye mer avansert robot som leter etter liv, slik at menneskene kan komme tilbake til den ødelagte verden de forlot. Når Eve forlater Wall-E tar han et modig steg for kjærligheten og forlater posten hans som søppelkompaktor-robot og han sniker seg ombord skipet til Eve for å følge hjertet sitt, eller hva enn som får han til å gå.
Wall-E følger Al Gore sin prisberømte dokumentar «An Inconvenient truth» med sin egen advarsel om farene av klima krisen og spesielt det amerikanske folkets kapitalistiske livstil og hvor skadelig det er for planeten vår. Med overvektige innbyggere i en koloni på et romskip som prøver å finne en ny planet å bosette seg på er Wall-E ikke sjenert med hvor tykt de legger på metaforene og spår vår egen fremtid som en dyster og lat livstil ombord et flyvende Wal-Mart.
Selv om Wall-E er en historie i en dystopisk verden hvor det vi kjenner er presset sammen til små kuber, er det Wall-Es jakt på kjærlighet som skaper liv i filmen. De svære øynene til Wall-E er perfekt for å vise følelser og animasjons teamet vet det når de viser alt Wall-E opplever i de svære kikkert øynene hans. De må ha studert katter med hvor mye de klarer å tilføre med et lite hev av øyenbrynene. Eve er det komplett motsatte av Wall-E, null følelser og ingen forståelse for hvordan man skal oppføre seg med andre, ikke hennes skyld selvfølgelig, men Wall-E hjelper henne uttrykke følelsene sine.
Dansene deres er klumsete, ikke til rytmen av musikken, men forferdelig sjarmerende. Uten å si et meningsfullt ord er Wall-E en fantastisk helt i denne historien, både på jorda og på Axiom (koloniskipet til menneskene), hvor han både redder Eve og menneskene fra deres fortjente skjebne.
Den dystopiske verden Wall-E prøver å redde er bare et bakteppe for denne romantiske komedien med roboter i stjernerollene. Selvfølgelig burde man sitte igjen med tanker om miljøet og hvordan vi behandler den eneste planeten vi har, men Wall-E og den lille kakkerlakk-vennen hans er nok viktigst i denne fortellingen.
3. Her (2013) Regi av Spike Jonze
«Her» kan plasseres i en nær framtid, hvor menneskelige forhold har møtt sin substitutt i form av teknologien. Theodore Twombly, spilt av Joaquin Phoenix, forelsker seg i et avansert operativsystem ved navn Samantha. I en verden der kjærlighet og ekteskap slår feil, blir en datamaskin løsningen på å fylle tomrommet for den ensomme Theodore.
Filmskaper Spike Jonze leverer en av de bedre filmene fra 2013, og mye av æren ligger hos Joaquin Phoenix, som leverer ypperlig i sin rolle. Gjennom filmen får vi se skuespilleren treffe på bortimot alle former av følelser, og Phoenix sin bredde blomstrer for fullt. Fargepalettet er i likhet med stemmen til det operative systemet (Scarlett Johannson) hypnotiserende og sympatisk. Akkompagnert av filmens score og soundtrack, balanserer filmen svært godt kjærlighet og melankoli.
Filmen er skutt av dyktige Hoyte van Hoytema, som er kjent fra blant annet “Interstellar“(2014) og “Dunkirk“(2017). Her er for det meste filmet på location i Shanghai, Kina, og kinematografien bidrar sterkt til å skape en realistisk følelse over filmen. De vakre bildene som Hoytema presenterer støtter under sjangeren, men gir også en kontrast til de dypere temaene i filmen.
Her er en emosjonell berg-og-dal-bane, som jeg definitivt er investert i. Jonze har snekret sammen en glimrende sjangerhybrid, med et godt manus, fantastiske bilder og min favorittopptreden fra Joaquin Phoenix. Dette er en film som virkelig er verdt å få med seg.
2. A Clockwork Orange (1971) Regi av Stanley Kubrick
Få på no Ludwig Van og Otto Skadelig, det er tid for en av historiens mest omtalte filmer.
“A Clockwork Orange” er filmen basert på boka av samme navn, skrevet av Anthony Burgess tilbake i 1962. Boka og filmen er satt i nær framtid i en dystopisk by og omhandler Alex (Malcolm McDowell), vår kjære forteller og hovedperson. Han er ute hver natt og lager kaos med sine venner eller ‘droogs’. En vanlig natt består av et besøk på melkebaren før de turer ut på byen med vold i blikket alle mann.
Da filmen kom på kino i England tok det ikke lange tida før den blei bannlyst. De voldelige hendelsene portrettert i filmen inspirerte dessverre flere, og lignende gjengkriminalitet som på lerretet poppet opp her og der i Storbritannia i løpet av kort tid. Dette sier kanskje litt om de grafiske bildene verket arbeider med, noe som ligger i sentrum for Clockwork Orange sitt dystopiske uttrykk.
Filmen som er en av de mest anerkjente gjennom tidene gjør som de fleste andre dystopier, utfordrer samfunnet. Burgess valgte å ta opp temaer som individualisme, moral, behandling og løslatelse av yngre kriminelle. Boka satte ting så på spissen som overhodet mulig, og filmen visualiserte og poengterte det.
Clockwork Orange er sikkert på manges «Topp 10 lister. Deriblant kanskje Topp 10 filmer-, Topp 10 mest kontroversielle filmer-, Topp 10 sjukeste filmer-, osv liste. Her hos oss har tar den opp en fortjent plass på vår topp 10 dystopiske filmer.
1. Mad Max: Fury Road (2014) Regi av George Miller
Når en krigsdoning full av morsmelk og stjålne kvinner, utlyser krigsherren Imortan Joe jaktsesong på et stykke enarmet kvinnebanditt, Furiosa. Og festet til panseret til en krigsgutt, finner vi Max, som føler seg noe uheldig.
Jeg tror ikke det er mange filmer som klarer å være så action pakket, spennende og genuint følelsesladde, og budskapet under er sterkt. I en verden hvor den eneste ressursen menneskeheten har i flust er mennesker, stiger en øvre kaste seg over de generelle, og kaprer til seg det som er igjen av goder. Det er kun gjennom den direkte aksjonen til de som ikke finner seg i undertrykkelsen at noe kan endre seg til det bedre.
“Mad Marx: Fury Road” er uten tvil den beste Mad Max-filmen, om så bare fordi den er den nyeste, med det største budsjettet og de råeste midlene. Postapokalyptiske Australia har aldri sett så bra ut på skjermen, mye takket de 3,500 storyboard panelene lagd før noen ord traff manuskriptet (dette, antar jeg, er også hvorfor filmen fikk en svarthvit Shiny and Chrome utgiving, siden scenene allerede var planlagt i monokrom).
Filmen er et visuelt mesterverk, og outback heavy metal estetikken Mad Max står til ansvar for å bringe den tilbake og den er dradd helt ut. Nippelringer, blodbank tatoveringer, metallemmer og, ja, en elektrisk gitar med flammekaster kastes sammen i en klimatisk kamp, ikke for overlevelse, men muligheten for trivsel.
Fordi, min venn, bli ikke avhengig av det middelmådige. Mellomveien kan skinne gyllent, men når du endelig ser sannheten vil alt gult lukte piss, men gass og metall, arbeid og medmenneskelighet kan bringe deg hjem, og skape et samfunn. Et utopi.
