Heart of a Dog – En hyllest til evnen å savne noen
Heart of a Dog er en pause fra alt som kan kalles konvensjonell filmskaping. Regissør og «performance-kunstner» Laurie Anderson kaster oss rett inn i et meget personlig filmessay der hun viser med stor åpenhet sin kjærlighet for sin avdøde hund Lolabelle og hennes mann Lou Reed. Filmen er tydelig en slags katarsis for Anderson selv, malt (av og til bokstavelig) med brede, selvsikre strøk der hun gjør alt selv. Det er imponerende hvordan Anderson manipulerer bildene på svært forskjellige måter til å lage sitt eget univers. Heart of a Dog går ikke stillferdig forbi i sine tidvis forstyrrende, psykedeliske montasjer som trigger en følelsesmessig link til hennes vanskelige perioder i tiden etter mannen og hunden ble borte. For meg fremstår filmen like mye om selve savnet som om vanlige «ringvirkninger» fra det som depresjon og tomhet – og å finne en mening med savnet og en vei videre fra en periode som kan være svært tung. Anderson finner en mening med savnet gjennom filmmediet. Ikke bare fungerer film som en visuell «forevigelse» av fortiden, i seg selv noe som gir film en enorm verdi, men filmer som Heart of Dog kan også – som alle andre former for kunst – grave i det litt ubeskrivelige med det komplekse med det å være et menneske. Å miste noen man er glad i er en tøff greie å gå gjennom, og selv om Heart of a Dog sannsynligvis ikke kan gi noen svar og har en begrensende terapeutisk verdi, så er det noe der med opplevelsen som føles godt. Heart of a Dog ender opp med å bli en hyllest til vår evne til å savne noen. Lattermusklene får også varmet seg litt når Anderson viser en del artige klipp med hunden, så filmen må ikke forhåndsdømmes som en veldig seriøs film. Anderson bruker humor aktivt i det noe bisarre, fragmenterte universet hun skaper i sitt filmessay. Det er gledelig å se at en såpass liten eksperimentell film som Heart of a Dog fra en kvinnelig regissør finner seg en vei til en vanlig kinolansering her i Norge. Jeg vil ikke si at filmen klaffer helt for meg selv om jeg ønsker å trykke den til mitt bryst fordi den tør å være så personlig og ukonvensjonell. Jeg forsvinner litt ut av filmopplevelsen når Anderson trekker linjer mot et «post 9/11 samfunn» og buddhisme, noe som ikke er unaturlige tema å dra opp i en film som ser tilbake med et fragmentert og forskrudd blikk på fortiden som vi har i drømmer. Men av en eller annen grunn plager det meg uforholdsmessig mye at det blir brukt tid på disse flytende tankestrømmingene når jeg heller vil ha mer tid med hunden Lolabelle. Jeg savner hunden i disse øyeblikkene, og på en merkelig måte har filmen gjennom å gå bort fra hunden som ærlig talt er det som trekker folk til å se filmen fått filmens sentrale tema til å runge enda sterkere. Heart of a Dog – Regissert av Laurie Anderson; med Lolabelle. Spilletid: 1 t. 16 m. Land: USA. Premiere: 02. september 2016. Aldersgrense: Tillatt for alle.
«War Dogs» – Fattigmanns Wolf of Wall Street
David Packouz (Miles Teller) og Efraim Diveroli (Jonah Hill) har lyst til å tjene store penger, følge den amerikanske drømmen om du vil. For å oppnå dette starter de en liten bedrift som byr på offentlige kontrakter for militært utstyr, men det er ikke alltid de skaffer dette utstyret på lovlig vis. Dette fører til kontakt med en del tvilsomme folk. Om dette synopsiset høres ut som en fattigmanns versjon av The Wolf of Wall Street (2013) så kan jeg avsløre med en gang at filmen stort sett er nettopp det. 10 minutter inn i filmen kjente jeg at jeg kjedet meg, og denne følelsen ble værende igjen de resterende 104 minuttene filmen hadde igjen. Det er et sted mellom få og ingen positive ting med den. Ja, filmen er relativt godt produsert, men er ikke spennende, morsom eller greier å holde på oppmerksomheten din mer enn et par minutter av gangen. Regissør Todd Phillips er tidligere kjent for å ha lagd alle tre The Hangover-filmene (det er omtrent to for mye) samt Due Date (2010), så en skulle ha trodd at i alle fall et lite snev av humor kunne ha dukket opp. I stedet får vi Jonah Hill som spiller den samme gamle bannende, weed-røykende, sex-fikserte, irriterende idioten han alltid spiller, bare denne gangen uten særlig innlevelse. Miles Teller har på sin side har talent, men har igjen valgt å bruke det på helt feil film. En skulle ha trodd at han lærte den leksa etter Fantastic Four (2015). Det er svært lite som driver historien fremover annet en jaget etter penger, og det finnes knapt nok noen form logikk bak karakterenes valg og motivasjon utover dette. Eksempelvis uttrykker Miles Tellers karakter David at han er skeptisk til den delvis ulovlige måten de skaffer våpen på, mens han i en tidligere scene forklarer hvordan de forfalsket flere år med regnskap og dokumentasjon for å få bedriften til å fremstå som mer seriøs. Det er fascinerende hvordan de prøver å få karakteren til å fremstå som sympatisk bare for å rive det ned i scenen før og etter. Som jeg skrev innledningsvis så opplevde jeg denne filmen som en fattigmanns versjon av The Wolf of Wall Street, jeg tror faktisk jeg vil gå litt lengre å kalle den på grensen til en blåkopi. Filmen er drevet fremover av at hovedkarakteren (Miles Teller) har voice over som forklarer alt som skjer. Den starter med at hovedkarakteren er en dårlig selger som drømmer om noe større. Den avsluttes med at hovedkarakteren blir arrestert, soner for sine synder og driver i det små på slutten, uten å egentlig ha lært noe som helst. Den eneste forskjellen er at i The Wolf of Wall Street får vi i det minste se mindre av Jonah Hill. Jeg tror helt ærlig at jeg ikke er i stand til å se en hel film til hvor han spiller den samme karakteren uten at jeg ender opp med å slå et hull i kinolerretet. War Dogs – Regissert av Todd Phillips; Skrevet av Stephen Chin og Todd Phillips; Med Miles Teller, Jonah Hill, Bradley Cooper; Spilletid 114 minutter; Land USA; Aldersgrense 12 år; Premiere 19. August
«Oppdrag Dory» — Pixar tilbake i form
Jeg er veldig glad i Pixar sine filmer, det kan man jo bare innrømme med en gang, men det har seg dessverre slik at de har veldig variert erfaring med oppfølgere. Toy Story 2 & 3 (1999 og 2010) og Monsters University (2013) greide det bra, mens vi alle prøver å glemme Cars 2 (2011) og selv om The Good Dinosaur (2015) strengt tatt ikke er en oppfølger var ikke den heller mye å skryte av. Finding Dory er heldigvis en del av de førstnevnte. Filmen plukker opp tråden ett år etter Finding Nemo (2003). Dory, Marlin og Nemo bor sammen i korallrevet i fryd og gammen. Det viser seg derimot at Dory har begynt å huske, men ikke hva som helst. Hun har begynt å huske familien sin og hvor hun kom fra. Naturlig nok nysgjerrig og veldig ivrig på å finne de igjen rekrutterer hun Nemo og Marlin til å hjelpe henne med å finne dem. Noe av det første, og mest interessante, som slo meg filmen var at det med unntak av et uheldig møte med en kjempeblekksprut så finnes det knapt nok noen antagonist i filmen. Dette plasserer filmen i samme kategori som Inside Out (2015), som stort sett handlet om at det er greit å være trist fra tid til annen. På lik linje så tar Finding Dory for seg savn, familie og, om man velger å tolke det i den retningen, mental helse. Alt dette på en måte som er svært enkel for barn å forstå, men som kanskje gir enda litt mer mening for oss som er voksne. Pixar har greid å få til en god balanse her også. I tillegg til det tidligere nevnte trekløveret av hovedkarakterer introduserer også filmen en rekke nye karakterer til universet, og jeg må si at jeg likte disse, det største problemet var bare at de var på norsk. Oversettelsen har stort sett gått greit, så vidt jeg kan tolke, men det er nok enkelte vitser, og biter med dialog og spill på navn som hadde gitt mer mening på engelsk. Har man muligheten, vil jeg derfor anbefale å se filmen på sitt originale språk, som man alltid bør. Alt i alt kan jeg anbefale Finding Dory. Om Pixar greier å holde på denne kvaliteten kan man være fornøyd, men det beste hadde likevel vært om de greide å komme seg tilbake på samme nivå som de hadde med Toy Story 3 og Inside Out. Finding Dory – Regissert av Andrew Stanton & Angus MacLane; Skrevet av Andrew Stanton; med Ellen DeGeneres, Albert Brooks, Idris Elba m.fl. Spilletid 97 min; Land: USA; Premiere 26. August; Aldersgrense 6 år