«Weiner» – En herlig reise i amerikansk politikk
De som har fulgt med på amerikansk politikk de siste årene har kanskje hørt navnet Anthony Weiner før. Spesielt om man godter seg over politiske skandaler og intime bilder av offentlige personer som sprer seg på internett. I 2011, etter over ti år som medlem av kongressen i New York, trakk han seg ut av rampelyset da intime bilder som han hadde sendt til jenter på nettet ble lekket. En gullgruve for amerikanske talk show-verter og komikere, ikke minst siden hans etternavn «Weiner» uttales nøyaktig på den måten du ønsker at det skal uttales. I denne dokumentaren får vi være flue på veggen når Anthony Weiner skal gjøre et politisk comeback, to år etter det som blir referert til som «sexting-skandalen». Denne gangen stiller han som ordførerkandidat i New York City, og han sparker i gang det hele med et nøye koreografert videoklipp, der vi får se familiemannen Anthony Wiener som rusler rundt på eiendommen sin og forteller seerne om hvordan han skal gjøre New York til middelklassens hovedstad. Vi har allerede fått en god oversikt over hvem Weiner er, og han blir nok litt ufrivillig komisk framstilt av både pressen og skaperne av denne dokumentaren, men han er bare den typen. Jeg vet nesten ikke om jeg skal heie på han eller mot han, og ender opp med å bare synes synd på han. Han er en stakkarslig fyr, og tidlig i valgkampen blir det lekket enda flere bilder fra hans periode som Don Juan på internett. Eller Carlos Danger, som var aliaset han brukte. Det er her dokumentaren tar seg opp. Pressen distanserer seg fra politikken, og fokuserer heller på det de vet at publikum vi ha: skandale. Weiner nekter å la seg kue, og forsøker fortsatt å vinne ordførervalget. Dokumentaren tar oss med på hele reisen. Skaperne av filmen, Josh Kriegman og Elyse Steinberg, har ikke mange store prosjekter bak seg, men klarer likevel å fortelle denne historien på mesterlig vis. Det kreves ingen kunnskap om verken Weiner eller amerikansk politikk på forhånd, og vi kommer tett på både det private og offentlige livet til det tidligere kongressmedlemmet. En montasje av Weiners liv sparker i gang filmen, og allerede fra første sekund har vi en viss forståelse for hva vi har å forvente oss. Dette er en film om amerikansk politikk og amerikansk presse, en film om de høyeste topper og de dypeste daler, og på mange måter en film om et mobbeoffer som blir lei av å vende det andre kinnet til. Det kan til tider føles som om filmen går litt for sakte framover, samtidig skulle man ønske at det var mer. Du blir grepet av en spenning, mye basert på at Weiner gjentatte ganger klarer å drite seg ut i offentligheten, og du venter på at det skal skje en gang til. I tillegg kan man føle på en skramme i ekteskapet hans, og man blir igjen sittende og tenke «Stakkar lille Weiner, har du dummet deg ut igjen?». Han har et vitse-stempel over hele sin karakter, men skal virkelig ha ros for at han lot kameraene være med på så godt som alt. Dette er rett og slett en god, informativ og øyeåpnende dokumentar, uansett om du er interessert i politikk eller ikke. Weiner – Regissert av Josh Kriegman og Elyse Steinberg, skrevet av Eli Despres, Elyse Steinberg og Josh Kriegman; Med Anthony Weiner, Huma Abedin. Spilletid: 1 t. 33 m. Land: USA. Premiere: 07.10.2016. Aldersgrense: Tillatt for alle
«Med hjertet i dansen» – En lettfordøyd dokumentar om dans for barn
Med hjertet i dansen er en barnefilm i dokumentarform som er lett fordøyelig for hvert eneste familiemedlem, med en litt treg og slapp start. Her møter vi 12 år gamle Nastya og hennes 7 år gamle lillesøster, som begge er ballettdansere i Russland. Neste ut er Ruth, en svensk cheerleader som skal lære seg koreografi og drømmer om pokaler. Til slutt har vi historien om 12 år gamle Vilde fra Norge som er den eneste jenta blant guttene i hallingdansermiljøet, Vilde drømmer om å bli norgesmester. Filmen er delt opp i tre deler og gjør seg ferdig med hver jente før neste blir introdusert. Alle tre delene er regissert av hver sin regissør, Nastya sin historie er regissert av Victor Kossakovsky og er, med tanke på målgruppen, dubbet til norsk. Ruth sin historie er regissert av Hanne Heilborn og Vilde sin historie er regissert av Erlend E. Mo. Dette var dessverre med på å gi filmen en følelse av at den heller kanskje skulle vært sendt på TV i tre episoder. Historiene har ingen ting med hverandre å gjøre annet enn at hver historie følger hver sin jente som trener hardt for å bli god til å danse. Hver sin regissør hadde sitt eget uttrykk og gjorde forskjellige valg med tanke på formidlingen av sin historie, som gjorde dokumentarformen litt løsreven og annerledes. Nastya og lillesøsterens balletthistorie ble nesten vist helt uten dialog, Kossakovsky gikk heller for pene utsnitt og bilder av den svært kunstneriske ballettdansen. Det var pent å se på, men du fikk ikke noe informasjon om noe du ikke hadde hørt fra før av, f.eks. ballettinstitusjoner i Russland er beinharde og der skal de tidlig krøkes. Annet enn at bildene var fine ble denne historien veldig enkel satt opp mot de to andre historiene. Likt som Ruths historie dokumenterte Kossakovsky Nastya og balletten uten intervju slik at vi ble en flue på veggen, en observatør. Annet enn at Nastya mente ballett gjorde henne lykkelig var det fint lite å hente fra hennes karakter. Ruths forsøk på å bli cheerleader visste oss en kultur vi er mer vant til og gav oss noen lattere. Heilborn viste vennskapet mellom Ruth og de andre cheerleaderne hun trener sammen med ved små samtaler dem imellom. Dette var et friskere møte med mer lesbare karakterer som tok litt mer tid til å vise oss vansker med cheerleading og pågangsmot, samt en tydeligere drøm om å bli god! Heilborn kom nærmere på karakterene og scenene hvor Ruth var med venninnene uten sin mor gav det lille ekstra til henne som karakter. I den siste historien følger vi Vilde, en beintøff jente som driver med hallingdans, en tøff og mannsdominerende norsk dans. Selv den lille nasjonalismen jeg har inni meg skal være tydelig ute av bildet her, men Vildes drøm om å bli norgesmester og hennes forhold til bestefaren sin, en tidligere mester i hallingdans, er svært rørende. Noe av det som blir grunnen til at Vildes historie trekker opp resten av filmen sin helhet er nok valget om å intervjue Vilde kontinuerlig gjennom historien om hva hun føler. Regien er sterkest i den tredje og siste historien. Bortsett fra noen få scener som virket veldig tilordnet, så smilte jeg godt av forholdet hun hadde til bestefaren og hvor mye hun ville at bestefaren skulle bli frisk fra kreften slik at han kunne se henne danse i mesterskapet. Dette var både rørende og gav motivasjon og giv til en historie om en tøff jente fra bygda i Norge. Med hjertet i dansen blir for meg en fin liten familiefilm som bygger seg mer og mer opp fra en stille og steril fortellingsmetode av Kossakovsky, som jeg er redd for at de fleste barn nok vil finne ganske kjedelig, til en litt raskere og spennende cheerleading konkurranse av Heilborn. Til slutt ender filmen på topp med sin klart best fortalte historie av regissør Mo som viste oss en historie om en beintøff hallingdanser og hennes bestefar. Jeg vil anbefale filmen til alle familier med barn som er glad i å danse! Med Hjertet i Dansen – Regissert og skrevet av Erlend E. Mo, Victor Kossakovsky og Hanna Heilborn; Med Ruth Pahlbåck, Polina Sosimova, Vilde Ellegaard Westeng og Nastya Sosimova Spilletid: 1 t. 22 m. Land: Norge. Premiere: 07.10.2016. Aldersgrense: Tillatt for alle.