«Demon Slayer: Mugen Train» – Langt fra Poirot, men fortsatt rå!
I en verden hvor menneskeheten er stadig trua av blodtørste demoner er det noen få som har tatt opp kampen for menneskets overlevelse. Disse kalles demonjegere og i rankene deres er det de ni «søylene» som er på toppen av hierarkiet. Ganske langt nede på rangstigen finner vi vår helt Tanjiro og hans kompanjonger. Demon Slayer: Mugen Train er det neste kapittelet i deres reise. De har fått i oppdrag å slå seg sammen med Flamme-søylen Rengoku for å undersøke en rekke forsvinninger på toget. Demon Slayer: Mugen Train er nå den mest innbringende filmen i Japans historie, og gjør det svært godt i resten av verden og. Filmen bygger videre på den første sesongen med Demon Slayer, noe som gjør det vanskelig å skjønne seg helt på universet med mindre man har sett denne. Samtidig som dette er en liten ulempe, så tror jeg fremdeles at de tjener på å gå rett på sak i filmen. En eventuell recap eller forklaring hadde nok gjort filmen langtekkelig. Publikumsresponsen sier også noe om hvorvidt mer bakgrunn er nødvendig, med så mange visninger og så bra respons tyder det ikke på det. Det er flere ting som slår meg med Demon Slayer: Mugen Train. Animasjonen er utrolig forseggjort og rett og slett fin. Den gjør høyner spenninga når det er action og gjør enhver følelsesladd scene enda finere. Det samme kan egentlig sies om musikken og, utrolig flott. En annen ting som slo meg, var hvor fort og godt personlighetene til karakterene ble introdusert. Dette kan nok være mye av grunnen til at filmen ble en så stor suksess til tross for at den bygger på serie. Personlighetene ble også flott utdypa igjennom filmen og da den virkelige slåsskampen tok sted var man plutselig helt med. Noe som ikke satt helt greit med meg var hvordan Demon Slayer: Mugen Train gjør det som film. Lengden var det eneste som tilsvarte en spillefilm, ellers kjentes det nesten litt ut som en for lang anime-episode. Når det er sagt så var det en fornøyelse å se den, men kanskje ikke den beste kinofilmen. Demon Slayer: Mugen Train er absolutt noe å få med seg hvis man ser etter noe litt annerledes. Spesielt hvis du liker animasjonsfilm er dette et godt alternativ. Hvorfor den slo rekorden for mest innbringende film i Japan er vanskelig å si. Den er ikke å sammenlignes med de mange sjarmerende filmene til Miyazaki. Alt i alt en morsom film som jeg mener er verdt å få med seg, men er fort ikke alle som interesserer seg for sånt. Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba the Movie: Mugen Train – regissert av Harua Sotozaki. Spilletid: 1t 57min. Land: Japan. Norgespremiere: 04.06.2021. Skuespillere: Natsuki Hanae, Akari Kitô, Hiro Shimono, Yoshitsugu Matsuoka. Aldersgrense: 12 år.
«The Conjuring: The Devil Made Me Do It» – Halvbakt sjangerblanding
Vera Farmiga og Patrick Wilson er tilbake i rollane som Lorraine og Ed Warren, eit gift par som undersøkjer paranormale hendingar rundt om i verda. Dette er det tredje innslaget i The Conjuring-serien som også har gitt liv til spin-offs som Annabelle (2014) og The Nun (2018) m.m. Slik som dei to førre filmane i serien er handlinga til The Conjuring: The Devil Made Me Do It basert på ekte hendingar Warren-paret skal ha opplevd. Filmen omhandlar Ed og Lorraine Warren si involvering rundt eit drap som fant stad i ein liten amerikansk by i 1981. Drapet fekk spesielt mykje oppmerksemd i media då drapsmannen hevda at han handla som følgje av å vere besett av ein demon. Det at handlinga tar for seg ei rettssak som faktisk har hendt gjer at linja mellom skrekkfilm og «true-crime» blir litt viska ut. «True-crime» delen av filmen funkar greitt for å drive fram ei forteljing, men tar litt vekk frå den typiske skrekkfilmen som The Conjuring-serien pleier å levere. Dei skal ha pluss i boka for å prøve noko nytt med to sjangrar som i teorien kan funke veldig godt i lag, men det heile ender opp med å felle litt flatt. Sjølv om den ikkje er heilt suksessfull når det kjem til å blande sjangrar er dette framleis ein solid skrekkfilm som allereie frå første stund kastar sjåaren rett inn i ein rimeleg intens eksorsisme. Skrekken som blir bydd på er til tider ganske effektiv, og eg skal ærleg seie at eg kjende på ubehag ved eit par anledningar. Likevel er mykje av det som blir presentert av skrekkelege innslag i form av «jumpscares» som ein mot slutten av filmen kan bli greitt nomen av. Dette fører diverre til at den kan miste litt av gnisten sin mot klimakset av forteljinga, og dermed landar litt dårlegare enn det den gjerne skulle gjort. The Conjuring: The Devil Made Me Do It er ein heilt grei film som klarer å formidle ei historie som er engasjerande til tider, men som ikkje heilt får til den sjangerblandinga den prøvar på. Likevel er den verdt å sjå for fans av serien, då den leverer på nivå med dei to førre filmane når det kjem til skrekkaspektet. The Conjuring: The Devil Made Me Do It – Regissert av Michael Chaves. Spilletid: 1t 52m. Land: USA. Norgespremiere: 04.06.2021. Skuespillere: Vera Farmiga, Patrick Wilson, Julian Hilliard. Aldersgrense: 15 år