Den Magiske Månereisen – en magisk reise til månen
Den Magiske Månereisen er en film som forsøker å ta verdensrommet til nye høyder, men som heller lukker det litt. Den tyskproduserte barnefilmen (originaltittel; Petrchens Mondhfart) er basert på boken fra 1912 Little Peters Journey to the Moon av Gerdt von Bassewitz. Den er et av flere forsøk på å ta historien til TV-skjermen, som ga meg store forventninger ettersom sist gang var i 1990. I filmen møter vi Peter, en ung gutt som har en fascinasjon med verdensrommet, og lillesøsteren Anneli som har en stor og livlig fantasi. Vi møter også Mr. Summesen, en gammel marihøne på jakt etter de utvalgte barna som kan bryte en forbannelse. Når Mr. Summersen finner lille Anneli, reiser de til månen i et forsøk på å bryte forbannelsen, mens storebroren hennes Peter må komme etter for å hente tilbake søsteren sin. Dette fører til en reise gjennom verdensrommets mange mysterier, stjerner, Guder og fabelfigurer. Noe som ikke fungerer helt, er den litt sære animasjonsstilen som minner om den man ser på nåtidens Barne-TV, eller filmer som kom ut for 15 år siden. Dette er utenom tilbakeblikket som bruker en mer spennende 2D animasjon, som dramatiserer den utløsende hendelsen. Det er åpenbart at filmen skal vise barn over 6 år en magisk verden med feer og sommerfugler, men det må sies at animasjonen ikke strekker til for verden den vil vise. Det er også noe som skurrer med disse fabelfigurene. Regnmannen er en karikaturtegning av en fra midtøsten som går med turban, og av en eller annen grunn skal snakke gebrokkent. Annet enn det har vi Lynheksa, en farget kvinne som får rollen som irriterende kjæreste som skurken egentlig ikke bryr seg om. Representasjonen i filmen får tilbakeslag når det kun er tre karakterer som ikke er hvite, og når de egentlig ikke får noe særlig plass eller påvirkning i historien. Særlig må jeg kommentere en falsk og skjærende dubbing, som stjeler litt av personligheten til karakterene. Det er ikke nytt sjarmen til filmens karakterer kan forsvinne i dårlig oversatt manus, men her var også stemmene uinteressante og til tider plagsomme. Det å snakke veldig lyst og høyt, gjør det ikke til en barnestemme. Det skal likevel sies at filmen gjør en svært god jobb med å fremstille flere av stedene fra boken. Nydelig arkitektur og utforming av blant annet Dronningens slott, gir mye til filmens univers. Resultatet blir likevel at det til tider føles ut som at noen har jobbet veldig hardt, mens andre har lagt inn en bakgrunnsfarge og tenkt at det gjør en overbevisende himmel. Kombinasjonen av disse to svarer til et litt dårlig gjennomført gruppearbeid. Den eldre generasjonen som ser denne filmen, kan forvente å få servert et par upassende innuendoer og kommentarer om irriterende kvinner. Dette skal da gjøre opp for 1 ½ times spedbarnsunderholdning. Filmen mangler underholdning for foreldrene som naturligvis skal være med. Historien kan til tider også ta for seg for mange konflikter og utfordringer på en gang, som gjør det litt vanskelig å følge helt med på hva som skjer, og hva målet egentlig er. Det er viktig å få frem at den helt klart gjør en interessant barnefilm, som den jo er. Den er sjeldent kjedelig og tar barna med på en ordentlig underholdende reise gjennom universet. Det er likevel noe i meg som ikke er helt fornøyd med hvordan filmen kom sammen. Filmen virker for meg som et halvhjertet forsøk på å filmatisere en godt likt barnebok, men som likevel kan gi en helhjertet opplevelse til barn som ser den. Kanskje aller best om du er Tysk! Den Magiske Månereisen / Peterchens Mondfahrt – Regi og manus: Ali Samadi Ahadi og Arne Nol. Land: Tyskland. År: 2021. Spilletid: 1 t. 21 min.
“The Man Who Sold His Skin” – Tunisias første Oscarnominasjon
Sam Ali er en syrisk flyktning i Lebanon. Han blir funnet vandrende rundt på kunstutstillinger for å få tak i den gratis maten som er lagt ut der. Det er på en av disse utstillingene han får en stor mulighet. En av verdens største kunstnere, belgiske Jeffrey Godefroi, spør Sam om han vil ha ryggen hans tatovert for å være en del av kunstsamlingen til Jeffrey. Sam aksepterer i et håp om at dette gir han mulighet til å få et visa, og kunne reise med Jeffrey til Belgia for å bli gjenforent med hans store kjærlighet Abeer. Problemet Sam ikke hadde forutsett, er at med denne tatoveringen på ryggen, er han ikke så fri som han håpet. Han er nå blitt et levende kunstverk verdt mange millioner euro. The Man Who Sold His Skin er regissert av Kaouther Ben Hania, en regissør fra Tunisia. Med denne filmen klarte Ben Hania å gi Tunisia sin første Oscar-nominasjon noensinne i kategorien “Beste Internasjonale Film”. Filmen ble først vist på filmfestivalen i Venezia i 2020, hvor den ble nominert til beste film og for beste skuespiller, en pris som hovedrollen Yahya Mahayni vant og tok med seg hjem. Midtpunktene i filmen er som sagt hovedrollen spilt av Yahya Mahayni som gjør en mesterlig jobb i rollen som Sam Ali. Bi-rollene i filmen gjør også en solid jobb, men det er vel egentlig bare Dea Liane i rollen som Abeer som får tid til å skinne utenom Mahayni selv. Utenom skuespillerprestasjonene er filmen meget vakkert filmet. Kamera-arbeidet er veldig bra gjennomført, og i samspill med til tider vakker musikk komponert av Amine Bouhafa, blir filmen en fryd for både øyne og ører. Historien er også sterk i store deler av filmen, og jeg ble investert i handlingen. Selv om store deler av filmen fungerer bra, finner jeg store problemer også. Først og fremst, manuset i filmen føles ganske svakt, mange scener blir urealistiske og det kan dra publikum ut av situasjonen som blir vist. Dette vises spesielt mot slutten av filmen. Dessverre er jeg nødt til å konkludere med at filmen har kanskje den dårligste slutten siden Game of Thrones sesong 8. I løpet av de siste 20 minuttene inntreffer et samlepunkt på alt det som filmen gjør dårlig. Manuset, redigeringen og generelt hele historiefortellingen svikter, og gir publikum en veldig lite tilfredsstillende avslutning, noe som er trist ettersom filmen har en sterk historie som hadde fortjent mye bedre. Siste lille småpirk, i en scene mot slutten av filmen er det en situasjon som innebærer en bombetrussel. Mange mennesker løper vekk fra stedet i redsel, men jeg fikk øye på en kvinnelig statist, som løp med et stort smil og latter hele veien. Jeg synes dette var morsomt, og jeg velger å tro at denne scenen ikke var ment til å være morsom, så dette er nok noe filmskaper har oversett, som er veldig synd. The Man Who Sold His Skin er en sterk film med mange triste og vonde scener som treffer publikum bra. I tillegg så er det en teknisk bra film, den ser og høres veldig bra ut, så hvis du vil kose deg med vakre shots, fin musikk og en sterk historie så er dette filmen for deg. Men stopp filmen etter 1 time og 20 minutter for best opplevelse. The Man Who Sold his Skin: regi Kaouther Ben Hania. Med Yahya Mayani, Dea Liane, Monica Belucci. 2020, 1t 44 min. Premiere 01.10.2021.