Ramaskrik 2021- Dag 1
Etter et litt annerledes år er vi endelig på plass igjen i herlige Oppdal. Store mengder snø og vind får det nesten til å virke som festivalen i år er arrangert på The Overlook Hotel fra The Shining! Veldig passende, med tanke på de mange grøss og gru som foregår i salene på skjermene inne. The Boy Behind the Door Samandrag: The Boy Behind the Door omhandlar to gutar som vert kidnappa medan dei speler baseball i bakhagen, og vert halde fanga i eit mystisk hus langt unna sivilisasjonen. Der freistar den mystiske kidnapparen deira å selje dei som del av eit menneskehandel-nettverk, medan dei to gutane desperat freistar å sleppe unna. Tankar: Det verkar kanskje som ein god ide og stå opp tidleg og ta første tog til Ramaskrik, og det stemmar kanskje på papiret. Men når toget passert innom Oppdal-stasjon kl. 10:00, var vi kanskje alle noko trøyttare enn vi burde vere. Heldigvis var dagens første film ingen skuffelse. Det er lett å vere kynisk når ein ser at to unge skodespelarar får i oppgåve å bere ein film. Det kan jo umogleg gå bra. Men Loonie Chavis og Ezra Dewey briljerer i rollene som Bobby og Kevin, og greier lett å overføre redsla deira over til sjåaren. Filmen er òg veldig god på å ta temaet menneskehandel, som i røynda er ganske brutalt, og levere det på ein måte som ikkje følast manipulerande eller respektlaust. Det er òg svært forfriskande å sjå ein skrekkfilm der kvar skade, skramme og kutt faktisk får verkeleg seriøse konsekvensar for karakterane. Nokre kleine replikkar og teite tropar finn ein nok, men ein kan lett unnskylde filmen det. -Elias Born i fæle situasjonar er vanskeleg å sjå på. Denne effekten blir forsterka i The Boy Behind the Door då barneskodespelarane er svært flinke og leverer det som verkar som genuin frykt i sine framstillingar. Likevel er det delar av filmen som ikkje funkar heilt som dei skulle. Kidnappingskonseptet er skummelt nok som det er, men med ein lite engasjerande antagonist blir det heile litt svakare med ein gong. Dette er likevel ein heilt ok skrekkfilm. Regissørane viser sin kjærleik for skrekksjangeren med fleire tydelege referansar til klassikarar som The Shining, og det er moro å sjå på eit produkt som det er lagt litt kjærleik i. – Nathaniel Coming Home in the Dark Samandrag: Denne intense thrilleren frå New Zealand startar roleg med ein familie på biltur. Mor, far og to søner skal campe ute då dei får besøk av to typar som ser ut til å by på problem. Dette viser seg å vere rett då familien brått finn seg sjølv i ein grufull situasjon. Tankar: Coming Home in the Dark er ein film som brenn veldig sakte. Dette er på både godt og vondt, då den minimale bruken av musikk og det gode skodespelet er med på å gjere mykje av den tunge løftinga i filmen. Tempoet funkar godt med tanke på handlinga i filmen, men her ligg også ein del av problemet. Handlinga opplevast ikkje alltid som like interessant, og dermed kan delar av filmen kjennes litt treigare enn nødvendig. Likevel er dette ein kul film som er verdt å få med seg. -Nathaniel Sleepwalkers Samandrag: I Sleepwalkers vert vi introdusert for dei eldgamle monstera sleepwalkers, eller svevnvandrarar om du vil, som streifar verda rundt på jakt etter ungt jomfrublod. Det einaste som kan skade dei, og dermed redde menneska dei jaktar på, er kattedyr. Det er kanskje lett å forstå kvifor filmen har eit noko merkeleg rykte. I filmen møter vi to slike svevnvandrarar i form av den velforma ungdomen Charles Brady og mora Mary, som attpåtil er involvert i eit incestuøst forhold med kvarandre. Når Charles møter den vakre jenta Tanya, som slit med å passe inn, vert det klart at mor og son har funne sitt neste offer. Forteljinga er forresten basert på eit originalmanus frå sjølvast Stepehen King. Tankar: Etter å ha tatt ei fortent lunsjpause og ein liten ettermiddaskvil var det klart for Sleepwalkers. Åtvaringa sirkulerte frå denne filmen frå starten av. ‘Send forventninga litt då’ var mantraet som vart repetert i filmen sin introduksjon. Og sjølv regissør Mick Garris tala i sin eigen introduksjon om den dårlege mottakinga filmen fekk. Det er uansett vanskeleg, tykkjer eg, å sjå kva som har gjeve filmen sitt infamøse rykte. Sjølv om Sleepwalkers så klart er teit, er den også eit ekstremt underhaldande stykke film. Når den vart utgjeve på 90-tallet er det kanskje naturleg at denne pastisjen av diverse ungdomskultur kjendest overdådig og røyndomsfjern. Sett med dagens auge derimot, i ei verd fylt til randen av gjenoppliva klisjear frå 80- og 90-tallet, er filmen uansett mykje lettare å fordøye. Filmen bognar av artige grøssarklisjear og morosame karakterar. Dan Martin i rolla som politikonstabel Andy Simpson er saman med katten Clovis ein spesielt elskverdige karakterar, som skapar magi på skjermen. Ein må forberede seg på å svelge eit par kamelar i form av corny replikkar og tidvis dårlege spesialeffektar, men vi er på ein skrekkfilmfestival – det må ein berre finne seg i. Det å kunne sjå filmen med ei direktesendt spørjerunde med regissør Mick Garris var òg ei spesiell oppleving. Og kunne høyre om alt frå dagane hans som ung resepsjonist under innspelinga av originale Star Wars, til korleis han samarbeida med Stephen King i å bringe denne filmen til live var veldig kult. Sleepwalkers er ein film eg ikkje skjønar at er ein større kultklassikar. -Elias Denne filmen frå 1992 kan allereie på første dagen ha blitt eit av høgdepunkta frå festivalen for min del. Då den ikkje er ein spesielt bra film, tok eg meg sjølv i å nyte den meir enn eg kanskje burde. Konseptet i filmen er så bisarre at det er nesten umogeleg å ta seriøst, og eg trur det er nettopp dette som gjer at denne filmen landa hos meg på måten den gjorde. Sleepwalkers byr på skamlaus underhaldning dersom ein er i humør for ein film som ikkje
«Lille Mamma» – Alt en oppvekstfilm trenger og mer
Når Nellys bestemor dør, drar hun og foreldrene til morens barndomshjem, da hun i skogen møtersin doppelgjenger.
Cow – Grufullt realistisk
I Cow følger vi en alminnelig mjølkeku gjennom en vanlig sesong. Som en del av bingen blir vi kjent med hvordan en typisk ku har det i Storbritannia.
«The French Dispatch» – Et fartsfylt kunstgalleri fra start til slutt
Endelig er den på kino! 7 år etter Wes Andersons forrige film blir vi som vanlig servert et stjernespekket og symmetrisk show uten like. The French Dispatch tar for seg et amerikansk tidsskrift, som gjennom historier fra dens skribenter utgjør en tredelt fortelling. Ikke ulikt flere av filmskaperens andre filmer, blir publikum presentert handlingen som fra en bok, der vi hopper i både tid og fra karakter til karakter. Ennui er den franske og fiktive byen som store deler av handlingen finner sted. Byen er full av interessante individer, der bortimot alle er spilt av verdenskjente skuespillere. Bill Murray gjør sine niende opptreden i en Wes Anderson film som sjefsredaktør Arthur Howitzer Jr. Andre kjente fjes fra tidligere Anderson filmer dykker også opp, Lea Seydoux som fengselsvakt Simone, Adrien Brody som kunstkjenner Julian Cadazio og Owen Wilson som skribenten Herbsaint Sazerac, bare for å nevne noen. Andersonfavoritt Jason Schwartzman er som vanlig med i en liten rolle, men i denne filmen har han kanskje gjort sitt største bidrag i manuset. Vi blir også introdusert til en del nye fjes i Andersons kunsttog, Timothée Chalamet, Jeffrey Wright og Benicio Del Toro, bemerker seg alle på tross av den lange listen med skuespillere. I kjent stil har skuespillet en barnslighet og humor ved seg, som sammen med settingen og dialogen er med på å skape en terapeutisk atmosfære. Det samme gjelder for arrangeringen og utførelsen av scener og sekvenser, der presisjonen og timingen på replikker og handling er upåklagelig. Her synes jeg Anderson har tatt det et steg videre og resultatet er imponerende. Filmen som markerer den tiende i rekken av spillefilmer fra Anderson (om du tar med Bottle Rocket), virker å vektlegge karakterer og setting over historien, uten at det gjør noen skade på helheten. Historien, som stort sett opererer på overflaten, blir stadig overskygget av filmens andre aspekter. Komposisjon, farger og sett-design er alle levert etter Andersons fetisjer og ønsker. Vi har sett det før, men det skader ikke å se det igjen. Regissøren har selv sagt at det er slik han ønsker å lage sine filmer, og for min del trenger han aldri å slutte med det. Musikken er komponert av dyktige Alexandre Desplat, som gjør en fantastisk jobb i å sette stemningen for filmen. Det samme gjør størrelsesforholdene av bildet vi blir presentert på skjermen, som stadig endrer seg da anledningen byr seg. Klippingen er rask og effektiv, som gjør at den 103 minutters lange filmen raser avgårde. Det høye tempoet gir filmen en voldsom energi, der konsekvensen blir svært få pusterom til å fange alle detaljene som Anderson presenterer. Regissøren treffer derimot godt der hvor det virkelig gjelder. Selv skulle jeg derimot ønske at Anderson tok seg litt bedre tid litt oftere, ettersom det helt tydelig er lagt mye arbeid i konstrueringen av detaljer og generell estetikk. Wes Anderson har gjort det igjen. The French Dispatch er en våt drøm for alle som er glad i kunstfilm. Filmskaperen forblir derfor en av filmens største auteurer i moderne tid. Uavhengig av den distinkte stilen vil filmen også treffe den gjennomsnittlige kinobesøkeren, da den lekne tilnærmingen vil både vekke latter og entusiasme hos de fleste. Om ikke dette skulle være nok så byr filmen på en vanvittig rollebesetning, som alene burde være nok til å trekke et publikum. «The French Dispatch» regissert av Wes Anderson. Med: Timothee Chalamet, Frances McDormand, Benicio Del Toro, Adrien Brody, Jeffrey Wright, Lea Seydoux, Tilda Swinton og Bill Murray. Spilletid: 1 time og 43 minutter. Land: USA / Frankrike. Aldersgrense 9 år. På kino: 22 oktober
«John – den siste norske cowboy» – fascinerende og vakker
Hvis du noen gang har lurt på hvordan det er å eie din egen gård i idylliske Montana, trenger du ikke se lengre enn til denne dokumentaren laget av Frode Fimland. I John – den siste norske cowboy, møter vi den titulære John Hoiland, en 92 år gammel cowboy som eier og driver sin egen ranch i statene. Dokumentaren gir oss et innblikk i hvordan John er som person, hans normale hverdag, samt det harde arbeidet han til daglig utfører. Vi får i tillegg se hans forhold til de andre innbyggerne i byen Big Timber, der han nærmest har kjendisstatus som en av de siste cowboyene i Montana. Denne dokumentaren var virkelig en fryd å se på. Den har en solid kinematografi, meget bra bruk av musikk, og et engasjerende tema. Historiene John fortalte om livet sitt, var virkelig fascinerende å høre på, og det var imponerende å se hvor hardtarbeidende denne 92 år gamle mannen var. Det var også gøy å se den klare kjærligheten John har til eiendommen sin og folkene rundt han. I tillegg til flere av innbyggerne i Big Timber, møter vi også Jim Larkin, som er bestekompisen til John. De to går flere år tilbake, og det er tydelig at de har et sterkt vennskapsforhold seg imellom. Det var spesielt gøy å se hvor fort John kvikna til hver gang Jim kom på besøk, noe som gjorde dokumentaren desto mer sjarmerende for meg. Det var likevel noen steder jeg følte filmen gikk litt tregt. Dokumentaren består for det meste av intervjuer med John og de andre folkene i Big Timber, og med filmens 1 time og 28 minutter lange spilletid, kunne dette muligens virke litt langdrygt til tider. Heldigvis var dokumentaren såpass innbringende at dette ikke ble et stort problem for meg. Bruken av det vakre landskapet i Montana, i tillegg til de mange fascinerende historiene filmen hadde å by på, holdt meg engasjert gjennom hele dokumentaren. John – den siste norske cowboy er virkelig en perle av en dokumentar. Dens bruk av musikk, kinematografi, og de mange fascinerende fortellingene fra både John og de andre i Big Timber, har resultert i en meget innbringende filmopplevelse. Dette er virkelig en dokumentar en burde få med seg. «John – den siste norske cowboy», regissert av Frode Fimland. Om: John Hoiland. Spilletid: 1 time og 28 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: Tillatt for alle.
«Nordsjøen» – Norsk katastrofefilm gjort riktig?
Ja. Det står faktisk 4,5 stjerner der. Og da tenker du sikkert: «Men hæ? Nordsjøen?», og det tenkte jeg også da jeg var ferdig med å se denne filmen. Men for første gang i «Haha oi, tenk hvis det skjedde på ordentlig?»-serien, klarte de endelig å fikse det største problemet med de tidligere filmene, de klarte å ikke ha med hun ubrukelige jenta som står og ser på at katastrofen skjer uten å si ifra til de andre. Denne endringen er så forfriskende og nyskapende, og gjør at katastrofen i seg selv får den vekten og trusselen som den fortjener. Da jeg satt i kinoen var jeg usikker på om jeg hadde sett dette før. Og det hadde jeg på en måte. Deepwater Horizon, med alles favorittskuespiller Mark Wahlberg, er Nordsjøen bare med mer fokus på Mark Wahlberg sine muskler. Begge filmene tar for seg konsekvensene av et massivt oljesøl, bare at Nordsjøen faktisk prioriterer realisme i dramaet sitt. Filmen starter med at vi blir introdusert til Sofia og Arthur. De arbeider med en slangerobot som skal brukes for å undersøke under vann rundt plattformene, der det er vanskelig for mennesker å befinne seg (fordi mennesker ikke kan å puste under vann). Mannen til Sofia jobber på plattform, og på en av undersøkelsene finner de ut at det er massive gasslekkasjer i området. Etter videre undersøkelser finner de ut at det er et massivt skred som kommer til å finne sted på et område som dekker massevis av plattformer. En av disse plattformene er selvfølgelig den plattformen mannen til Sofia jobber på, og han er selvfølgelig den som velger å melde seg frivillig for å gå ned for å manuelt stenge kranen. Alle disse totale tilfeldighetene gjør at filmens fokus blir en gripende og dramatisk «rescue mission» om å finne og hente tilbake mannen til Sofia. Men dette er faktisk veldig bra. Det er spennende, logikken ser ut til å fungere, og selv om hendelsene er urealistiske så er de plassert mer i virkeligheten enn de tidligere filmene. Høydepunktet i denne filmen for meg må være hvordan sikkerhetslederen i oljeselskapet William Lie er brutal, ærlig og ekkel, men samtidig har man mye respekt for ham. Det å ofre menneskeliv for å ikke risikere å miste enda flere er en tøff oppgave, men han står stekt gjennom hele hendelsen. Han er det nærmeste filmen kommer en skurk, bortsett fra løs jord, fordi han nekter å bidra og hjelpe Sofia og Arthur med å redde mannen hennes. På tross av dette gjør han alle de valgene han mener må gjøres for å minimere skadene. Dette gjør at han virker som en motkraft som selv mener han gjør alt det rette, noe som oftest blir sett på som de beste «skurkene». Da jeg så denne filmen ble jeg så redd at jeg nesten solgte begge Equinor-aksjene mine til en samlet verdi av 470 kroner, med en foreløpig urealisert gevinst på nesten 156 kroner (tilsvarende nesten en stor pizza på Pizzabakeren med studentrabatt) i skrekk for at plattformene deres skulle kollapse og resultere i at jeg mister alle pengene mine. Dette gjorde jeg da ikke, siden jeg har Diamond hands, men det var bare så vidt, siden pengesummen er så massiv. Men ja, nok om det. De fikk det endelig til, de lagde en norsk katastrofefilm som faktisk har en logisk fortelling og interessante karakterer. Du burde se den. Den er ikke en vakker kunstfilm, men det er absolutt en film. Hva mer kan man ønske seg? Den leverer på ødeleggelses-fetisjen som Norge er så glad i, samtidig som den takler noe samfunnsrelevant. Det er ikke den beste filmen noen gang, men den får til nøyaktig det den prøver på, og da fortjener den de stjernene. «Nordsjøen» regissert av John Andreas Andersen. Spilletid: 1 timer og 45 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: 12 år.