“Last Night in Soho” – Edgar Wrights forsøk på skrekksjangeren
Last Night in Soho handler om Eloise, eller Ellie som kommer inn på en mote-skole i London. Hun flytter dit og finner seg etterhvert til rette i en hybel hvor hun bor over en eldre dame. Om nettene begynner Ellie å drømme seg tilbake i tid til 60-tallet, hennes favoritt periode hvor hun møter Sandie, en sanger som prøver å slå gjennom. Dette liker hun veldig godt til og begynne med, men, 60-tallet er ikke helt som forventet. Drømmene blir mørkere og når hun plutselig blir litt for involvert i drømmene så begynner det å ha innvirkning på Ellie når hun er våken også. Last Night in Soho er regissert av Edgar Wright, en regissør kjent for fartsfylte og originale komedier og actionfilmer. Noe som gjør denne filmen til et ganske interessant valg. Filmen er en helt annen sjanger enn det Wright har gjort tidligere, men man ser fortsatt tydelig at det er en Edgar Wright film. Og selv om filmen har noen tydelige problemer, så viser Wright med denne filmen at han mestrer skrekksjangeren også. Casting i filmen er også fantastisk. Thomasin McKenzie (Jojo Rabbit, Leave No Trace) og Anya Taylor-Joy (The Witch, The Queen’s Gambit) gjør en utmerket jobb i hovedrollene og gir filmen det lille ekstra, birollene i filmen var også veldig bra. Filmen varer litt under 2 timer, jeg synes tiden gikk ganske fort, noe som absolutt er et godt tegn, men starten var det som holdt igjen filmen litt. Den starter ganske treigt, noe som gir filmen et litt mindre bra første inntrykk, men når filmen først kommer i gang, da holder den seg på et høyt nivå nesten ut filmen. Fantastiske fargerike scener og morsom redigering i tillegg til et veldig bra soundtrack gjør denne filmen til en fryd for både øynene og ørene. Bortsett fra i noen av drømmesekvensene litt ut i filmen hvor lyd-miksingen kan få litt overtenning og bare føles ut som bråk. Det som fungerte dårligst for meg var historien og manuset. Historien er ikke nødvendigvis dårlig, men jeg synes ikke den fungerte i forhold med tonen Edgar Wright går for. Som sagt, redigeringen og det visuelle er fantastisk, men jeg følte ofte at det ikke passet helt med hva som ble vist. Når det er sagt, så skal Wright fortsatt ha skryt for noen av drømmesekvensene, selv om de ikke nødvendigvis passer med tone og historie, så er det utrolig kult å se på. Og noen enkeltscener i filmen gjorde meg utrolig ukomfortabel på en måte jeg aldri har vært før, og klarer en skrekkfilm det, så gjør den en god jobb. Så var det manuset da, Edgar Wright pleier å være veldig flink med å lage morsomt og unikt manus, men i skrekksjangeren ser man at han ikke har like mye kontroll. Manuset fungerer, men jeg finner mange eksempler hvor dialogen virker urealistisk og påtvunget, som kan dra deg litt ut av filmen. Jeg elsker en god skrekkfilm, og selv med sine problemer er Last Night in Soho en film som er verdig tittelen “god skrekkfilm”. Det er en veldig stilisert film med mye unike valg gjort av Edgar Wright, noen som funker veldig bra, men også noen som svikter litt. Alt i alt, en veldig underholdende film som absolutt er verdt å se. Last Night in Soho: Regi av Edgar Wright. Med Thomasin McKenzie, Anya Taylor-Joy, Matt Smith, Michael Ajao, Diana Rigg. 2021, 1 timer og 57 minutter. Premiere 05.11.21.
Regissør i Fokus: Claire Denis
Sidan slutten av 1990-talet har Claire Denis vore eit stamnamn ved dei store filmfestivalane for hennar utforskingar av rase, seksualitet og kjøn. Regissøren var sist aktuell med High Life, som også var hennar fyrste engelskspråklege film. Hennar filmar har gjort det stort båe i- og utanføre Frankrike, og spesielt Beau Travail er i dag hylla som ein av dei viktigaste filmane frå 90-talet. Her er 5 av filmane hennar som oss i redaksjonen har sett! Beau Travail (1999) I franske filmen Beau Travail, som oversatt norsk til betyr “bra jobba”, møter vi den tidligere sersjanten Galoup (Denis Lavant). Han forteller om livet sitt i sin storhetstid, om da han var lagfører i den franske Fremmedlegionen i Djibouti. Da den nye rekrutten Sentain (Grégoire Colin) ankom leiren, ble Galoups harmoniske tilværelse av disiplin og rutiner erstattet med sjalusi for Sentain og hans evner. Claire Denis skildrer maskulinitet på sitt mest giftige, og konsekvensene av å la sjalusi og egoisme overta fornuft og medmenneskelighet. Denis lar Lavants karakter kjempe en musestille kamp mot seg selv og sin seksualitet og maskulinitet, uten å egentlig påpeke det. På mange måter føltes filmen som et dikt, men som man ikke trenger å dypt analysere for å finne en mening i. Diktet bare skjer foran øynene dine. Kinematografien viser oss et paradis av omgivelsene de befinner seg i, med nydelige farger og utsnitt, og en rytme som gir deg et nytt nivå av hvilepuls. Samtidig kler den av menn og deres maskulinitet og viser oss hva som finnes i beinmargen deres. Mannekroppene i denne filmen ser ut som porselen, harde og sterke, men samtidig skjøre, som jeg synes fungerer som en fantastisk analogi for hva maskulinitet er. Filmen er basert på romanen Billy Budd av Herman Melville, og noe av filmmusikken er fra operaen basert på samme romanen. Operamusikken i samspill med den underdrevne dramaturgien og skuespillet gjorde at selv den enkleste scene fikk et kraftig uttrykkene og betydning gjennom hele filmen. Det er verdt å nevne at jeg aldri har vært så skremt og forvirra, men likevel rørt og glad som da filmens slutt slo meg i ansiktet med «The Rythm of the Night» av Corona. *chef´s kiss*. Jeg er litt tom for ord, men fy søren Denis, «beau travail» – hehe. av Helle Hartløv Chocolat (2000) I Chocolat reiser France (Mireille Perrier) i voksen alder tilbake til sitt barndomshjem i Kamerun, og vekker opp minner fra sine yngre år. Hun memorerer gjennom handlingen over sitt vennskap med hustjener, Protée (Isaach De Bankolé). Protée fremstilles også som et seksuelt under i Aimée (Giulia Boschi), Frances mor, sine øyne, og det er her mye av historien ligger. Et følelsesladd forhold mellom to mennesker som ikke kan dele av hverandre. Filmen omhandler om å føle fremfor å oppdage og avsløre. Opplevelsen handler om å sette en stemning for å bringe frem følelser som trekker seg inn under huden. Det er ikke mye som skjer, men mye antydes. Handlingen er implisitt, og det utveksles blikk fremfor ord for å formidle. Filmens handling er underbygget av den forbudte lysten mellom to mennesker med forskjellig hudtone. Denis skaper et spenningsladd trykk mellom de to karakterene som ikke kan få hverandre. Jo mer som avsløres, jo mindre får vi se. Det spilles på underbevisstheten og det impliserte i formen av bilder og usagte ord. Følelsene mellom de Aimée og Protée avdekker utspillet av datidens rasisme, som er like relevant nå som det var da. Det er tydelige linjer som utspilles mellom den svarte arbeiderklassen og de hvite høytstående. Det er et tydelig maktskille, og det seksuelle og politiske spiller mot hverandre i Chocolat. av Kristin Rydland High Life (2018) «High Life» følg Monte (Robert Pattinson) og hans unge dotter dei siste overlevande på eit romskip. Ein gjeng ungdommar dømd for alvorlege lovbrot får i denne verda valet mellom dødsstraff og å bli med på ein romekspedisjon der dei vil vere ein del av eit fertilitetseksperiment som skal vise seg å ikkje vere heilt som forklart. No må Monte og dottera hans lite på kvarandre då dei stadig bevegar seg nærare eit svart hol. High Life er ein veldig spesiell film. Eg gjekk blindt inn i den, og visste ingenting av kva som kom til å skje. Etter å ha sett den er eg framleis ikkje heilt sikker på kva som skjedde. Sjølv om filmen er langsam, og til tider litt for langsam, er det framleis mykje ein må prosessere som sjåar. Produktet Denis har laga her kan ved første augnekast sjå ut som ein vanleg Science Fiction film, men etter kvart som minutta gjekk, kjende iallfall eg at dette ikkje var som noko anna eg har sett. Konseptet med svarte hol og romferd er ting ein allereie er kjend med frå mange andre filmar, men eg har aldri opplevd det brukt på akkurat denne måten. Dette er rett og slett ein film ein må oppleve på eiga hand, då det er umogeleg å beskrive kva den er enn nettopp det Claire Denis har gjort sjølv. av Nathaniel Gjerde Hovland White Material (2009) Kanskje var det suksessen til Beau Travail fra 1999 som fikk Claire Denis til igjen å lage en film som utforsker franskmenns innflytelse i afrikanske land. Ti år senere regisserte hun nemlig White Material, en film som fester blikket på Maria Vial (Isabelle Hupert) som driver kaffeplantasje i et ubestemt fransktalende afrikansk land. Landet preges av rasekonflikt og væpnet konflikt, og sakte men sikkert står både plantasjen, hjemmet og Marias familie og arbeidere i fare. Heller enn å fokusere på selve konflikten i landet eller menneskene som deltar i den, holder filmen tett med Maria og hennes nesten blinde tro om at kaffeplantasjen fint kan fortsette som vanlig. Godtroende, om ikke likegyldig, fortsetter Maria å arbeide med kaffeproduksjonen selv etter flere arbeidere og venner enten fortlater området eller advarer mot å bli igjen. Gjennom filmens portrett av Maria belyses en rekke problemstillinger relatert til frankrikes kolonihistorie. I hvilken grad hører Maria hjemme der, finnes det skyld eller uskyld