Tonya Harding er et navn man her i Norge kanskje kjenner til, men også kanskje ikke. Kanskje er hun typen person du har hørt foreldre snakke om i kontekst med Vinter-OL i Lillehammer i ’94, når vinter-OL igjen blir et diskusjonstema hver fjerde vinter. Kanskje du har hørt at hun var en av verdens dyktigste kunstløpere. Kanskje har du hørt at hun dreit seg ut under lekene i Lillehammer. Kanskje har du hørt ryktene om at hun knuste kneskåla til hennes største rival Nancy Kerrigan, og kanskje har du hørt at hun før O.J Simpson var et av de største svarte fårene i amerikansk sportshistorie. Kanskje har du da hørt om Tonya allikevell.
Når man tenker kunstløp tenker man gjerne prestisje og grasiøsitet. Ikke ulikt ballett, men med sylskarpe kniver knyttet til bena. Livet til Tonya Harding presentert i filmen er langt ifra grasiøst og prestisjefylt. Hun vokste opp uten far, med en mor som byttet ut kjærlighet og omsorg med slag, sigarettrøyk og prestasjonspress. Mor var fattig, og som hun selv sier iløpet av filmen ved gjentatte anledninger, så gikk hvert eneste øre i husholdningen til Tonyas skøytekarriere. Tonya var fra ung alder ufattelig dyktig, og endte øverst på pallen i løpet av første treningsåret. Livet bestod kun av trening, til det punktet at hun aldri gjennomførte videregående skole. Hun giftet seg også i en alder av 16 år, med en mann med en knyttneve på størrelse av hennes mor.
Forsømmelsen hun opplevde under sin oppvekst maler Tonya igjennom hele livet – eller iallefall filmen. Ikke bare var det nok å være god, men hun skulle være best. Ikke bare ville hun være best, men hun trengte også å bli elsket, noe som fra barndommen sårt manglet. Som nevnt var hun en ufattelig dyktig kunstløper, men dette ble aldri skikkelig lagt merke til. Det de heller så var en white-trash redneck med et temperament og språk som ikke hørte hjemme noen plass i konkurranse. Hun ble nedprioritert og nedstemt til tross for at hun klart var på et annet nivå enn de andre skøyteløperene. Hun var en isdronning i et hav av snøprinsesser.
Etterhvert som skøytekarrieren hennes begynner å gå på gli, så får hun endelig kjærligheten hun fortjener av både publikum og dommere. Dermed innser at hun ikke lenger trenger å bli slått av mannen sin for å få den samme følelsen, og det er her problemene begynner, og resulterer i Nancy Kerrigans smadrede kne.
Diskusjonene om Tonya hadde en finger med i spillet på angrepet på Nancy Kerrigan har pågått i evigheter. Filmen legger vekt på at dette er den endelig sanne historien, men også på sin subjektivitet. I all hovedsak ser vi alt fra Tonya sitt perspektiv, med innslag av moren og eksmannen sine syn. Dette skaper et veldig interessant narrativ med flere instanser av fjerde-vegg brudd, hvor ting som “Dette skjedde på ingen måte i virkeligheten” blir sagt høyt ut av skuespillere.
Filmen er bygd opp som et intervju. Vi ser Tonya i nåtid sitte med en sigarett i neven og fortelle om sitt liv, kontrastert med tilbakeblikk. Samme intervjuene med mor og eksmann vises også. Dette er gjort på en utrolig stilig måte. Sømløs klipping som drar deg inn fra handling til handling, på en måte som føles ufattelig dynamisk og engasjerende.
Selv om dette er en biografi, er det ikke mangel på underholdning. Filmen er proppet med action, vitser og særegen stilbruk. Historien er spennende nok, men filmen blåser det opp til et nivå utenom det vanlige. Det er ufattelig vanskelig å ikke bli glad i Tonya, mye takket være en fantastisk, fantastisk prestasjon fra Margot Robbie. Her er det tydelig lagt arbeid inn. Imens rollen ikke like transformativ, satt jeg med mange tanker tilbake til Charlize Theron i Monster. Måten karakterene er både usympatiske og useksualiserte, er ulikt begge skuespillerinnenes typecasting opp til nå. Et ord må også sies om Sebastian Stan (Bucky i Marvel-universet), som spiller Tonyas mann. Han viser virkelig frem en nydelig dualitet som både en kjærlig ektemann og et komplett rævhøl. Men den som virkelig får markert sitt navn i isen her er Allison Janney, (The West Wing) som spiller Hardings mor. Tilsynelatende usympatisk, rakker stadig ned på sin datter, presser henne til knekkepunktet, og på et tidspunkt også kaster kniver på Tonya. Men selv hvor lite likbar hun er, så gjør Janney virkelig noe med rollen. Hun skaper den sterkeste rollen i filmen, og har mottatt en oscarnominasjon, som hun forhåpentligvis klarer å lande.
I, Tonya er en høyst underholdende film, som er vanskelig å rakke ned på. Selvfølgelig med unntak av hva jeg selv vil kalle helt horribel animasjon i skøytesekvensene, hvor Robbie tydelig ikke er på isen. Ellers er dette en film som virkelig klarer å skildre Tonya Harding som et menneske, heller enn bare en historie som de fleste kjenner henne for. Filmen er virkelig in-your-face med modige stilvalg, knallbra musikk, fantastisk interessant skuespill, realiserte karakter, interessant storytelling og ikke minst en veldig engasjerende historie. Det hele konkluderer i en knallavslutning som setter Tonya som et ikon inn i samtidskontekst og gir deg en bit å tygge på for resten av dagen. Virkelig et av høydepunktene under årets Oscar-sesong, og absolutt en film som vil fenge de aller fleste. Mer enn verdt kinobilletten.
I, Tonya - Regissert av Craig Gillespie, skrevet av Steven Rogers, med; Margot Robbie, Sebastian Stan, Allison Janney og Paul Walter Hauser. Lengde: 2 t 00 min. Nasjonalitet: USA. Premiere: 02.02.18
