Blancanieves – Regi: Pablo Berger – Arcadia Motion Pictures / Noodles Production / Nix Films / Mama Films – 1 t. 44 min.
Blancanieves er en voksen versjon av eventyret om Snøhvit og de syv dvergene, men i denne versjonen er det bare seks dverger, og Snøhvit har en nokså maskulin rolle. Her er hun nemlig tyrefekter.
Fortellingen finner sted i 20-tallets Spania og omhandler datteren til den rike og berømte tyrefekteren Antonia Villalta (Daniel Giménez Cacho). Carmencita (Sofia Oria) mister sin mor som resultat av hennes egen fødsel. Bestemoren tar på seg ansvaret å oppdra sin datters datter, fordi hennes far har påtatt seg en uhelbredelig skade etter sin siste opptreden i arenaen med en illsint okse. Han har blitt lam fra nakken og ned. Når bestemoren dør av et hjerteinfarkt blir Carmencita sendt til sin fars villa, hvor hun blir behandlet som en slave av sin onde stemor Encarna (Maribel Verdú) som var Antonios sykepleier, og giftet seg med ham kort tid etter ulykken. Fortellingen følger Carmencita gjennom en reise av svik og grådighet, men også kjærlighet.
Man må være villig til å gå langt tilbake til tidlig filmhistorie for å få glede av denne type film. Den er i svarthvitt, og bruker kun bakgrunnsmusikk som lyd. Ved svært få unntak er lydbåndet helt fritt for stemmer og dialoger, og ellers diegetiske lyder. Med andre ord er denne filmen laget som de lagde filmer på 20-tallet, før det ble vanlig med integrert lydbånd og farger. Selv om filmen er ment å virke urgammel, så kan man se at den har et moderne preg over seg. Uansett klarer filmen å gjøre en god jobb med å skjule det.
For å lage en stumfilm i dagens moderne samfunn kreves det en del av filmen for å få den til å virke interessant. Bakgrunnsmusikken må være bra. Det kreves mye av skuespillerne, og det må være en flyt gjennom hele filmen for å ikke dysse publikum i søvn. Klarer Blancanieves dette? Det korte svaret er ja. Det lange svaret er ja, men den setter også krav til sitt publikum.
Musikken er effektiv til å formidle følelser og dialoger hvor skuespillerne ikke rekker til. Med jevne mellomrom virker utførelsen noe overdrevent, men dette var også normen for skuespillerkunst på 20-tallet. Kort sakt er utførelsen lojal mot tidsepoken. Selve fortellingen er lett å følge med på til tross for mangelen på lydeffekter og stemmer, og vil kanskje overraske mange. Snøhvit er ganske annerledes i denne versjonen, og det er også fortellingen selv.
Om du ikke har noe imot å se en svarthvit stumfilm i den moderne tiden vi lever i, så vil du kunne ha en nokså bra filmopplevelse, men det krever at du har et åpent sinn. Blancanieves er en hyllest til 20-tallets stumfilmer, og den er en hyllest verdig.
