Lykke på italiensk – Regi: Edoardo Winspeare – Saietta Film / Rai Cinema – 2 t. 8 min.
Tre generasjoner av samme familie lever under samme tak for å overleve den vanskelige økonomikrisen, men når Adeles (Celeste Casciaro), og hennes bror Vitos (Amerigo Russo) tekstilfabrikk går konkurs må hele familien selge alt for å flytte tilbake til deres opphavssted for å leve av jorda på en nedslitt gård langs kysten. Adele må sjonglere mellom sitt personlige følelsesliv og sitt forhold til familien sin. Samtidig som hun må takle det økonomiske slitet som følger med.
Lykke på Italiensk er på alle måter en dramafilm, og den stiller opp temaer som materialistiske verdier mot kjærlighet og familiebånd, behag mot plikt, og prioriteringer mot fravik i Italia, hvor finanskrisen rammer en middelklassefamilie med harde kår. Filmen er samfunnsrealistisk og brutal på en jordnær måte, og som dramafilm er dette positivt, men filmen taper seg litt når den ikke klarer å holde på interessen for temaene den tar for seg. Den narrative flyten er rett og slett for treig, og filmens handling har nådd sitt klimaks kort inn i den to timer lange spilletiden. Resten er kun en lang gjentagelse, og sidefortellingene som melder sin ankomst virker lite interessante på grunn av sine trege utførelser.
Men det betyr ikke at det ikke finnes forløsende faktorer ved filmen. Lykke på italiensk byr på nydelig italienske landskap og et innblikk i italiensk kultur og samfunn. Kanskje er dette en film som er lettere å fordøye om man selv er der ifra, men for et norsk publikum blir det vanskeligere å forstå måten rollebesetningen behandler hverandre på fordi deres kultur er så ulik vår egen, og fra våre øyne kan den virke unaturlig og tåpelig.
Det er en annen ting filmen tjener seg inn på. Den føles ekte og naturlig for en som ikke er helt ukjent med Italias økonomiske situasjon under finanskrisen. Men det er dessverre ikke nok til å holde på publikums interesse. Den hadde nok gjort seg bedre om den hadde hatt en time kortere spilletid.
Skuespillerprestasjonene er gode nok, men ikke helt på topp. Musikken kan virke til tider fraværende. Noe som kan gjøre handlingen enda tregere, men når den høres hjelper den godt til å sette stemning til atmosfæren. Kinematografien er standard på sitt beste og ikke noe unikt eller egenartet.
Om du setter pris på dramasjangeren, og har tålmodigheten til en helgen vil du kanskje sette pris på Lykke på Italiensk, men for de aller fleste vil nok filmen mest sannsynlig oppleves som kjedelig og altfor lang.
