The DUFF – Regi: Ari Sandel – USA – 1 t. 41 min.
Avgangselev Bianca (Mae Whitman) har tidligere trodd at stereotypienes tid på videregående skole er forbi, og forkaster ideen om at et sosialt hierarki fremdeles eksisterer, men skoletilværelsen rakner når barndomskameraten Wesley (Robbie Amell) påpeker at Bianca er en såkalt DUFF. Designated Ugly Fat Friend, som gjør hennes bestevenninner mer attraktive, og Bianca innser at hennes posisjon som DUFF gjør at andre bruker henne for å komme nærmere hennes mer populære venner. Hun bestemmer seg for å forandre seg hvis hun skal ha noen sjanse til å børste vekk dette sosiale stemplet. Bestevenninnene dumpes, og Wesley, som er kapteinen på skolens fotballag, blir rekruttert til å hjelpe henne til å bli en ny Bianca.
The DUFF er en high school-komedie som ønsker å føre sin undersjanger til nåtidens realitet, men nekter å ta noen sjanser. Som når du spiser hvit sjokolade for første gang. Det ser spennende og nytt ut, fordi fargen og utseende ligner ikke sjokoladen du er vant til, men når du tygger den innser du at den smaker som sjokolade.
Til tross for at filmen starter med å uskadeliggjøre kjente stereotypiene til highschool-dramaer og forsøker å formidle at “high school romantic comedy”-undersjangeren har tatt steget videre og videreutviklet seg fra 90- og tidlig 2000-tallet, men dette motbeviser birollene, som har liten kjemi med hovedrollen som er den eneste som skiller seg ut til å være noenlunde unik, og man sitter igjen med følelsen at ingenting er egentlig forandret selv om det ser nyere ut, og det må man bare akseptere.
Når det kommer til The DUFFs komiverdi, er humoren heldigvis frisk og oppdatert, men enkel. Du skal ikke se bort ifra at den lurer deg til å le ved jevne mellomrom om du kan relatere til dagens videregående-tilværelse. For det er liten tvil om at målgruppen er ungdom, og filmens budskap er så smertelig opplagt at det virker som den skriker det rett i ansiktet ditt gjentatte ganger, samtidig som den trygler om å bli likt, for den treffer alle klisjéer som har fungert i sjangeren tidligere, og prøver å kamuflere at den ikke har noe nytt å vise med nye farger og popkultur-referanser. Heller vil den ikke utfordre tilskueren på noen måte og forholder seg kun til det som er trygt og etablert fra før.
For ukritiske ungdommer, eller de som setter pris på romantiske komedier de har sett tusen ganger før i forskjellige formater, vil kanskje bli underholdt av The DUFF. For de som føler seg annerledes og utstøtt er det også lett å la seg lure av filmens sjarm. Selv om budskapet er godt og ytterst viktig, så er det så lite utfordrende at det heller føles ut som du blir holdt i hånden og matet med skje gjennom hele opplevelsen.
