Greg (Thomas Mann), tittelens «Me», går sitt siste år på high school. Sammen med han «kollega», Earl (RJ Cyler), bruker han meste parten av fritiden sin på å lage parodisketsjer basert på klassiske filmtitler – Peeping Tom blir Pooping Tom og The 400 Blows blir til The 400 Bros o.l.. Gregs mor presser Greg til å tilbringe tid med Rachel (Olivia Cooke) – tittelens «The Dying Girl» – som har fått leukemi. Dette er noe Greg egentlig ikke har lyst, mest fordi han egentlig ikke kjenner Rachel, men også fordi han er en sikkelig dritt – noe jeg kommer tilbake til senere. Han går motvillig med på dette, og et slags vennskap oppstår mellom de to. «Venner» er ikke et ord Greg liker; selv Earl som han har laget filmer med siden han var liten insiterer han på å kalle kollegaen sin. Greg og Rachel sitt vennskap fortsetter å utvikle seg. Madison (Katherine C. Hughes), en i klassen, overtaler Greg og Earl til å lage en film til Rachel, en idé Greg egentlig er i mot, han liker nemlig ikke å vise frem filmene sine. Men han gjør det allikevel, noe som også setter hans «vennskap» til Earl på prøve.
Jeg kan ikke huske sist jeg så en film som jeg gikk fra å elske til og hate så fort som Me and Earl and the Dying Girl. Den starter veldig bra, den er morsom og full av liv. Regissør Alfonso Gomez-Rejon gjør den virkelig til sin egen. Kamerat beveger seg frenetisk rundt, den gjør kjappe panoreringer og det brukes i kreative vinkler. Det er kanskje litt overbærende til tider, jeg var for eksempel ikke så stor fan av at bilde roterte 90 grader flere ganger i løpet av filmen. Men til tross for dette så virket det som at det var Rejons intensjoner. Og jeg kunne se hvordan den ble en så stor suksess på Sundance-festivalen der den vant både jury- og publikumsprisen.
Men når vi kommer cirka halvveis begynner filmens problemer å åpenbare seg. Jeg sitter igjen med en følelse av at filmens tittel er løgn. ME, my Self-Hate and That Dying Girl hadde vært en langt mer passende tittel. Earl sin rolle er ganske ubetydelig, han er der mer som et «plott-device», noe som er synd, han viker som en langt mer interessant karakter enn hva Greg er. Rachel får heller ikke den oppmerksomheten hun fortjener; all min sympati for henne kommer fra vanlig medmenneskelighet, og fordi Olivia Cooke har en utstråling det er vanskelig å ikke like. Det er Greg som virkelig stjeler showet, på både godt og vondt – men mest på vondt. I utgangspunktet så var han en karakter det var veldig lett å like, han var både morsom og sjarmerende. Men etter hvert som vi kom lenger ut filmen endret mitt syn seg betraktelig.
Greg er ærlig talt en av de mest ufordragelige karakterene jeg har sett i en film noen gang. Hele hans karakter er gjennomsyret av «selvhat». Dette er ikke uvanlig for en slik type film, en hovedperson som er usikker på seg selv er nærmest obligatorisk for slike coming-of-age-filmer. Som regel så funker, men det gjør det altså ikke her. Dette er hovedsakelig fordi det ikke føles genuint, det er nærmest som en parodi på selvhat. Det virker neste som at Greg har tenkt at hvis jeg hater meg selv så kommer alle til å synes jeg er kul. Men det funker altså ikke. Du sitter igjen med en karakter du ikke kan relatere til og som du ikke bryr deg om. Det er bare frustrende å se hvordan han bruker siste halvdel av filmen på å gå rundt å syte og klage.
Me and Earl and the Dying Girl faller langt unna lignende filmer som The Fault in our Stars, The Spectacular Now og The Perks of Being a Wallflower; filmer som også har temaer som kreft og karakterer som er usikker på seg selv. Faults er beder fordi den faktisk ser på hvordan kreft påvirker forholdet mellom personer. The Spectacular Now og Perks er bedre fordi du faktisk gis en grunn til å heie på karakterene som sliter med seg selv. De føles alle genuine.
Klisjeene er også på plass. Du har den kule og hippe læreren Mr. McCarthy (Jon Bernthal) som lar Greg og Earl spise lunsj på kontoret hans. Der ser de klassiske filmer, ofte med kommenterer fra regissørene – Werner Herzog er en favoritt. Nick Offerman spiller den litt merkelige faren. Han er riktignok morsom, men jeg tror det er mest fordi det er Nick Offerman.
I tillegg til en unik stil så har også filmen noen andre kvaliteter. Skuespillet er godt, spesielt fra Olivia Cooke. Brian Eno og Nico Muhly sin musikk er også veldig god.
Me and Earl and the Dying Girl er kanskje ikke så dårlig som anmeldelsen gir uttrykk for, men den er veldig frustrende. Den er også en stor skuffelse, mine forventinger var høye og jeg elsket de første 45 minuttene. Synd at et dårlig manus skal ødelegge så mye.
Me and Earl and the Dying Girl vises også på Bergen internasjonale filmfestival; les våre anmeldelser derfra, her.
Me and Earl and the Dying Girl – Regissert av Alfonso Gomez-Rejon; skrevet av Jesse Andrews, basert på hans roman; med Thomas Mann, Olivia Cooke, RJ Cyler, Nick Offerman, Jon Bernthal.
Spilletid: 1 t. 45 m. Land: USA. Premiere: 25. september 2015.
Aldersgrense: Tillat for alle
