Få land har lengre kystlinje enn Chile. Så langt og smalt er landet at skoler i Chile ofte ikke har vegger store nok til å vise detaljerte kart uten at landet blir delt opp i tre deler. Den sørlige delen, som er en del av sørspissen av Sør-Amerika kalt Patagonia er området The Pearl Button tar utgangspunkt i for å avdekke vannets mystikk og Chiles historiske relasjon til det.
Det har gått fem år siden Patricio Guzmáns forrige dokumentar Nostalgia for the Light kom ut og gjorde sterke inntrykk på et samlet kritikerkorps. I likhet med Nostalgia for the Light har The Pearl Button et universalt blikk – det som åpner som et visuelt kjærlighetsbrev til vann tar oss fra elver til isbreer og langt ut i verdensrommet. Noen ganger ser vi vann som ser ut som skyer eller fløte, andre ganger som noe hardt og ugjestmildt. Noen ganger er vann bråkete, som isbreen som gnager eller stormen som herjer, andre ganger er det vakker musikk som når hagl treffer en skråning eller i nærbilder av bekker med friskt fjellvann. Det er nokså pent å se på og på lydsiden er kontrastene gjort med ettertanke.
Men snart blir mennesker introdusert og dens relasjon til vann og da særlig havet. Dagens chilener har mistet kontakten til havet, påstås det. Vi får en historieleksjon om «vannomadene» gjennom stillfoto og intervjuer og da særlig en gruppe av disse kalt Kawésqar-folket som i sin tid spilte på lag med havets krefter i sine små kanoer. De dykket etter muslinger fra de var små barn og hadde en særegen evne til å lese været frem i tid, slik at de unngikk å bli overrasket av stormer. Men som dokumentaren presiserer: dette er historie. Marinen tillater ikke de få som er igjen å padle i sine små kanoer ut på havet og som vi etterhvert skjønner er dette bare det siste slaget i ansiktet til et folk som siden den «hvite mann» kom har opplevd mye elendighet.
Jeg vil helst ikke fortelle for mye om hva dokumentaren avdekker gjennom bruken av vann som symbol og metafor da jeg tror at noe av kraften til The Pearl Button ligger i at bildene av særlig havet forandrer mening etterhvert som flere gripende historier blir fortalt. Det jeg kan si er at det er svært vellykket gjort – man sitter igjen med en følelse av et innblikk på mennesket og vår historiske relasjon til havet og oss selv fra et perspektiv som kanskje bare levende bilder kan gi oss.
The Pearl Button (El botón de nácar) – Regissert og skrevet av Patricio Guzmán. Spilletid: 1 t. 22 m. Land: Chile. Premiere: 18. desember 2015. Aldersgrense: 9 år.
