«Men» – Alex Garland i knallform
Den visjonære regissøren Alex Garland (Annihilation, Ex Machina) har endelig kommet ut med sin nyeste film, Men. I filmen møter vi Harper (Jessie Buckley), en ung kvinne som nettopp har flyttet til en engelsk landsby etter eksmannens brå død. Alt er imidlertid ikke slik det skal være i den ellers idylliske bygda, noe som fører til at Harper etterhvert må se seg nødt til å konfrontere sin egen fortid og traumer. Det å oppleve denne filmen på det store lerrettet var virkelig noe for seg selv. Filmens lyddesign og kinematografi resulterte i en meget innbringende filmopplevelse. Skuespillet i filmen var også særdeles godt. Jessie Buckley (I’m Thinking of Ending Things) og Rory Kinnear (The Imitation Game) var fabelaktige i rollene deres. Det var spesielt imponerende å se Kinnear i alle de forskjellige rollene han måtte spille i denne filmen, en oppgave jeg syns han håndterte svært bra. Det var flere scener i filmen der selve atmorsfæren i scenen nærmest var til å ta og føle på. Det var også i disse scenene jeg følte filmen skinte aller best. Gjennom disse mer rolige scenene, kunne vi som tilskuere sette oss inn i situasjonen Harper befant seg i, samt føle på den uhyggelige følelsen som ikke ga slipp på en før filmens siste minutter. Det at filmen ikke hadde noen jumpscares var også noe jeg opplevde som meget forfriskende. Men er en helt strålende film. Skuespillet er solid, lydsporet er fabelaktig, og filmens atmosfære er både til å ta og føle på. Dette er en film jeg virkelig kan anbefale på det sterkeste. «Men» regissert av Alex Garland. Med: Jessie Buckley, Rory Kinnear og Paapa Essiedu. Spilletid: 1 time og 40 minutter. Land: England. Aldersgrense: 15 år. På kino: 3. juni.
«Downton Abbey: En Ny Æra» – vakker, men syltynn
Det er mye familiært og behagelig med den nyeste filmen om Crawley-familien, men blir nok i tynneste laget for en helaftens spillefilm.
«Licorice Pizza» – en følelsesladd tidsreise.
Fem lange år etter Phantom Thread (2017), har den kjente regissøren Paul Thomas Anderson omsider kommet ut med sin nyeste spillefilm Licorice Pizza. I filmen møter vi Gary Valentine (Cooper Hoffman), en 15 år gammel gutt som bor i San Fernando Valley på 1970-tallet. En vakker dag støter han på Alana Kane (Alana Haim), en 25 år gammel kvinne som er tydelig lei av tilværelsen hun befinner seg i. Etter en lengre samtale, der Gary benytter seg av alle sjekkereplikkene i boka, får han overtalt henne med ut på en date. Dette fører til et nært vennskap mellom dem, og iløpet av filmen får vi se hvordan dette forholdet blir preget av både oppturer og nedturer, der sjalusi, drama og romantikk nærmest kan tas og føles på. Skuespillerprestasjonene i Licorice Pizza var helt fabelaktige. Cooper Hoffman, som forøvrig er sønnen til den avdøde skuespilleren Phillip Seymour Hoffman, og Alana Haim var strålende i rollene som Gary og Alana. Det var absolutt ikke vanskelig å se at dette var en film om to svært kompliserte personer. Måten disse skuespillerne grasiøst klarte å formidle følelsene til karakterene på, var virkelig imponerende å se på. Kinematografien i filmene til Paul Thomas Anderson pleier alltid å være fantastisk, og denne filmen er absolutt intet unntak. Den forførende kameraføringen i filmen kunne noen ganger nærmest virke hypnotiserende, og fargebruken i filmen var virkelig vakker å se på. Paul Thomas Anderson og Michael Bauman har begge stått for kinematografien i Licorice Pizza, og den oppgaven har de virkelig utført på en fremragende måte. Filmen kunne likevel føles svært langdryg til tider. Det var flere steder i Licorice Pizza der det så ut som at Garys og Alanas historie gikk mot slutten, før filmen med en gang gikk over til en annen hendelse eller situasjon som led til flere probemer for de to protagonistene. En langsom oppbygning i en film er noe jeg vanligvis er en stor fan av, men i dette tilfellet fikk det filmen til å virke mye lengre enn det den egentlig var. Licorice Pizza er en meget god film. De fabelaktige skuespillerprestasjonene og filmens nærmest forførende kinematografi har resultert i en meget innbringende kinoopplevelse. Dette er en film en definitivt burde få med seg. Licorice Pizza – regi av Paul Thomas Anderson. Skuespillere: Cooper Hoffman, Alana Haim, Griff Giacchino, Sean Penn, Bradley Cooper. Spilletid: 2 timer og 13 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 9 år.
«The Alpinist» – høydeskrekk og kuldegrader
«The Alpinist» gir et spennende og visuelt slående innblikk i en verden kanskje mange er ukjent i.
«My Hero Academia: World Heroes’ Mission» – engasjerende action fra start til slutt
Hvis du ser etter en fartsfylt animefilm med morsomme og engasjerende karakterer som i tillegg leverer på et emosjonelt nivå, trenger du ikke lete lengre enn til denne filmen. I My Hero Academia: World Heroes’ Mission møter vi Izuku Midoriya (Daiki Yamashita) og alle de andre klassekameratene hans fra U.A. High School. Når en ondsinnet organisasjon ved navn «Humarise» truer hele verdens befolkning av folk med særpreg (quirks) med å detonere bomber fulle av en livsfarlig gass, blir det opp til Midoriya og de fremste heltene i Japan å sette en stopper for planene deres. En desperat kamp mot klokken oppstår, og Midoriya, sammen med en annen gutt han møter på veien ved navn Rody Soul (Ryo Yoshizawa), må skyndte seg å desarmere gassbombene før det er for sent. Før jeg satt meg ned for å se denne filmen, hadde jeg allerede en forkjærlighet for Midoriya og vennene hans fra U.A. High School. Selv om jeg bare hadde sett frem til halvparten av sesong 2 av serien filmen er basert på, var det ikke vanskelig å sette seg inn i dens handling. Humoren i filmen var den samme som i serien, og jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndene da jeg så de interessante og morsomme designene til de forskjellige karakterene igjen. Kampscenene i My Hero Academia: World Heroes’ Mission var virkelig noe for seg selv. De var fartsfylte og visuelt vakre. Rett og slett imponerende å se på. I tillegg var musikken som akkompagnerte disse kampscenene, minneverdig og effektiv. Det var nesten så jeg nærmest fikk frysninger hver gang kjenningsmelodien fra serien begynte å spille. Særlig i filmens siste kampscene. Introduksjonen av den nye karakteren Rody Soul var også noe filmen behandlet meget bra. Utviklingen han gikk igjennom i løpet av filmens handling, var både emosjonell og engasjerende. I tillegg fungerte han og Midoriya veldig bra sammen som et team. En følte virkelig med dem når de strevde med å kjempe mot Humarise. Likevel var det noen småting ved filmen jeg reagerte litt på. Et av valgene en av hovedpersonene tar, virket litt merkelig for meg. Filmen hadde i tillegg en montasje jeg følte var en smule malplassert. Dette var likevel ikke noe som plaget meg så mye, og det ødela absolutt ikke min opplevelse av denne fabelaktige filmen. My Hero Academia: World Heroes’ Mission er virkelig en actionfylt og spennende film. Kampscenene er både vakre og engasjerende, og du føler virkelig for heltene fra start til slutt. Dette er absolutt en film som er verdt å se. My Hero Academia: World Heroes’ Mission: Regi av Kenji Nagasaki. Stemmeskuespillere: Daiki Yamashita, Ryo Yoshizawa, Nobuhiko Okamoto, Yûki Kaji. Spilletid: 1 time og 44 minutter. Land: Japan. Aldersgrense: 12 år.
«John – den siste norske cowboy» – fascinerende og vakker
Hvis du noen gang har lurt på hvordan det er å eie din egen gård i idylliske Montana, trenger du ikke se lengre enn til denne dokumentaren laget av Frode Fimland. I John – den siste norske cowboy, møter vi den titulære John Hoiland, en 92 år gammel cowboy som eier og driver sin egen ranch i statene. Dokumentaren gir oss et innblikk i hvordan John er som person, hans normale hverdag, samt det harde arbeidet han til daglig utfører. Vi får i tillegg se hans forhold til de andre innbyggerne i byen Big Timber, der han nærmest har kjendisstatus som en av de siste cowboyene i Montana. Denne dokumentaren var virkelig en fryd å se på. Den har en solid kinematografi, meget bra bruk av musikk, og et engasjerende tema. Historiene John fortalte om livet sitt, var virkelig fascinerende å høre på, og det var imponerende å se hvor hardtarbeidende denne 92 år gamle mannen var. Det var også gøy å se den klare kjærligheten John har til eiendommen sin og folkene rundt han. I tillegg til flere av innbyggerne i Big Timber, møter vi også Jim Larkin, som er bestekompisen til John. De to går flere år tilbake, og det er tydelig at de har et sterkt vennskapsforhold seg imellom. Det var spesielt gøy å se hvor fort John kvikna til hver gang Jim kom på besøk, noe som gjorde dokumentaren desto mer sjarmerende for meg. Det var likevel noen steder jeg følte filmen gikk litt tregt. Dokumentaren består for det meste av intervjuer med John og de andre folkene i Big Timber, og med filmens 1 time og 28 minutter lange spilletid, kunne dette muligens virke litt langdrygt til tider. Heldigvis var dokumentaren såpass innbringende at dette ikke ble et stort problem for meg. Bruken av det vakre landskapet i Montana, i tillegg til de mange fascinerende historiene filmen hadde å by på, holdt meg engasjert gjennom hele dokumentaren. John – den siste norske cowboy er virkelig en perle av en dokumentar. Dens bruk av musikk, kinematografi, og de mange fascinerende fortellingene fra både John og de andre i Big Timber, har resultert i en meget innbringende filmopplevelse. Dette er virkelig en dokumentar en burde få med seg. «John – den siste norske cowboy», regissert av Frode Fimland. Om: John Hoiland. Spilletid: 1 time og 28 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: Tillatt for alle.
«Alltid Nære Deg» – Gripende og nært
I filmen Alltid Nære Deg (org. tittel Nowhere Special), regissert av den italienske regissøren Uberto Pasolini, møter vi John (James Norton), en 35 år gammel vindusvasker som bor i Belfast, Nord-Irland. Han har en 3 år gammel sønn ved navn Michael (Daniel Lamont), og John gjør alt han kan for å gi sønnen sin en fin oppvekst. Det Michael imidlertid ikke vet, er at faren har blitt diagnostisert med en alvorlig sykdom og har kort tid igjen å leve, et faktum John absolutt ikke vil at sønnen skal få vite. Denne filmen tar for seg et veldig tungt, men viktig tema, og det er tydelig at filmskaperne ville gjøre denne filmen så realistisk og rå som mulig. Ved bruk av naturlig lyssetting, solid kinematografi, og virkelighetstro karakterer, blir vi dratt inn i den oppriktig vanskelige situasjonen John befinner seg i når han nå må finne en god fosterfamilie til sønnen sin før tiden renner ut. Den minimale bruken av musikk i filmen hjalp i tillegg med å bringe frem følelsen av at dette er realistiske mennesker som går igjennom en veldig tøff periode. Rollebesetningen til filmen er meget solid, men James Norton i rollen som John er helt klart filmens midtpunkt. Han gjør en fantastisk jobb i rollen som en far som bare vil sønnen alt vel og gjør det han kan for å gi Michael et godt liv, selv når han gradvis blir svakere og svakere. Filmen kunne likevel til tider føles litt treg. Dette var spesielt merkbart i noen av scenene der det ikke var veldig mye som skjedde. Det var også noen øyeblikk der Michael mumlet linjene sine, noe som av og til kunne virke litt distraherende, men dette hindret meg ikke i å bli engasjert i filmens handling. Alltid Nære Deg er en solid film som effektivt skildrer en fars rørende kamp for at sønnen skal få et godt liv. Dette er en film som det absolutt kan være verdt å se. «Alltid Nære Deg».Regissert av Uberto Pasolini. Spilletid: 1 time og 36 minutter. Skuespillere: James Norton, Daniel Lamont, Eileen O’Higgins, Siobhan McSweeney. Aldersgrense 6 år.