Jørgen Ward Søderstrøm | Jump Cut

«Miss Peregrines Home for Peculiar Children» – Kjedelig fra Tim Burton

Med et lite forbehold (jeg har ikke sett Big Eyes fra 2014) så har de siste par filmene fra Tim Burton vært kjedelige affærer. Dessverre så ser det ut til at denne “tørken” fortsetter, for Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children er ikke en særlig spennende film. Jake (Asa Butterfield) er, tilsynelatende, en helt normal gutt. Han sliter med å få venner, blir mobba på skolen og tar seg av sin, tilsynelatende, syke bestefar på fritiden. En dag blir bestefar (Terence Stamp) drept, og Jake er overbevist om at drapsmannen er ett av monstrene fra bestefarens historier. For å finne sannheten overbeviser han foreldrene sine, og psykologen, om at det kan være lurt å besøke barnehjemmet hvor bestefaren vokste opp, og stedet som var sentrum av alle historiene, på en øy utenfor Wales. Jeg kan godt skjønne hvorfor Tim Burton var interessert i å lage denne filmen, som er basert på en bok med samme navn av forfatteren Ransom Riggs, har det man kan kalle et veldig Burton-esque univers som virkelig kunne ha blitt kult hadde han satset på noe litt mørkere og litt mindre barnslig. Slik som det er nå, så blir filmen alt for klisjé. Vi har alt fra den unge gutten som ikke passer inn noe sted til den dårlige familien og håpløs kjærlighet i ungdomstiden. Det ble rett og slett litt for mye ungdomsfilm for meg. Kanskje er det fordi jeg ikke helt er i målgruppen til denne filmen, men jeg tror nok kanskje at de også vil finne seg noe annet å se. Det er synd å se Burton kaste bort en slik mulighet til å kose seg med et merkelig univers og et interessant narrativ (i boka blir deler av historien fortalt via forfatterens fotosamling, bestående av gamle, rare, fotografier). Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan Burton kunne ha brukt dette til sin fordel. Kort fortalt, jeg savner virkelig å se Tim Burton i storform. Denne filmen blir rett og slett for svak, i tillegg til at den føles alt for lang. Spenningen er nesten ikke tilstede, og de gangene filmen virkelig skinner igjennom er det takket være godt skuespill av Samuel L Jackson, som spiller filmens antagonist, Barron. Dessverre så tar det alt for lang tid før han dukker opp. Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children – Regissert av Tim Burton; skrevet av Jane Goldman, basert på historie av Ransom Riggs; med Asa Butterfield, Eva Green, Samuel L Jackson, Dame Judi Dench m.fl. Spilletid: 127 min; Land USA/Storbritannia; premiere: 5. Oktober; Aldersgrense: 12 år

«War Dogs» – Fattigmanns Wolf of Wall Street

David Packouz (Miles Teller) og Efraim Diveroli (Jonah Hill) har lyst til å tjene store penger, følge den amerikanske drømmen om du vil. For å oppnå dette starter de en liten bedrift som byr på offentlige kontrakter for militært utstyr, men det er ikke alltid de skaffer dette utstyret på lovlig vis. Dette fører til kontakt med en del tvilsomme folk. Om dette synopsiset høres ut som en fattigmanns versjon av The Wolf of Wall Street (2013) så kan jeg avsløre med en gang at filmen stort sett er nettopp det. 10 minutter inn i filmen kjente jeg at jeg kjedet meg, og denne følelsen ble værende igjen de resterende 104 minuttene filmen hadde igjen. Det er et sted mellom få og ingen positive ting med den. Ja, filmen er relativt godt produsert, men er ikke spennende, morsom eller greier å holde på oppmerksomheten din mer enn et par minutter av gangen. Regissør Todd Phillips er tidligere kjent for å ha lagd alle tre The Hangover-filmene (det er omtrent to for mye) samt Due Date (2010), så en skulle ha trodd at i alle fall et lite snev av humor kunne ha dukket opp. I stedet får vi Jonah Hill som spiller den samme gamle bannende, weed-røykende, sex-fikserte, irriterende idioten han alltid spiller, bare denne gangen uten særlig innlevelse. Miles Teller har på sin side har talent, men har igjen valgt å bruke det på helt feil film. En skulle ha trodd at han lærte den leksa etter Fantastic Four (2015). Det er svært lite som driver historien fremover annet en jaget etter penger, og det finnes knapt nok noen form logikk bak karakterenes valg og motivasjon utover dette. Eksempelvis uttrykker Miles Tellers karakter David at han er skeptisk til den delvis ulovlige måten de skaffer våpen på, mens han i en tidligere scene forklarer hvordan de forfalsket flere år med regnskap og dokumentasjon for å få bedriften til å fremstå som mer seriøs. Det er fascinerende hvordan de prøver å få karakteren til å fremstå som sympatisk bare for å rive det ned i scenen før og etter. Som jeg skrev innledningsvis så opplevde jeg denne filmen som en fattigmanns versjon av The Wolf of Wall Street, jeg tror faktisk jeg vil gå litt lengre å kalle den på grensen til en blåkopi. Filmen er drevet fremover av at hovedkarakteren (Miles Teller) har voice over som forklarer alt som skjer. Den starter med at hovedkarakteren er en dårlig selger som drømmer om noe større. Den avsluttes med at hovedkarakteren blir arrestert, soner for sine synder og driver i det små på slutten, uten å egentlig ha lært noe som helst. Den eneste forskjellen er at i The Wolf of Wall Street får vi i det minste se mindre av Jonah Hill. Jeg tror helt ærlig at jeg ikke er i stand til å se en hel film til hvor han spiller den samme karakteren uten at jeg ender opp med å slå et hull i kinolerretet. War Dogs – Regissert av Todd Phillips; Skrevet av Stephen Chin og Todd Phillips; Med Miles Teller, Jonah Hill, Bradley Cooper; Spilletid 114 minutter; Land USA; Aldersgrense 12 år; Premiere 19. August

«Oppdrag Dory» — Pixar tilbake i form

Jeg er veldig glad i Pixar sine filmer, det kan man jo bare innrømme med en gang, men det har seg dessverre slik at de har veldig variert erfaring med oppfølgere. Toy Story 2 & 3 (1999 og 2010) og Monsters University (2013) greide det bra, mens vi alle prøver å glemme Cars 2 (2011) og selv om The Good Dinosaur (2015) strengt tatt ikke er en oppfølger var ikke den heller mye å skryte av. Finding Dory er heldigvis en del av de førstnevnte. Filmen plukker opp tråden ett år etter Finding Nemo (2003). Dory, Marlin og Nemo bor sammen i korallrevet i fryd og gammen. Det viser seg derimot at Dory har begynt å huske, men ikke hva som helst. Hun har begynt å huske familien sin og hvor hun kom fra. Naturlig nok nysgjerrig og veldig ivrig på å finne de igjen rekrutterer hun Nemo og Marlin til å hjelpe henne med å finne dem. Noe av det første, og mest interessante, som slo meg filmen var at det med unntak av et uheldig møte med en kjempeblekksprut så finnes det knapt nok noen antagonist i filmen. Dette plasserer filmen i samme kategori som Inside Out (2015), som stort sett handlet om at det er greit å være trist fra tid til annen. På lik linje så tar Finding Dory for seg savn, familie og, om man velger å tolke det i den retningen, mental helse. Alt dette på en måte som er svært enkel for barn å forstå, men som kanskje gir enda litt mer mening for oss som er voksne. Pixar har greid å få til en god balanse her også. I tillegg til det tidligere nevnte trekløveret av hovedkarakterer introduserer også filmen en rekke nye karakterer til universet, og jeg må si at jeg likte disse, det største problemet var bare at de var på norsk. Oversettelsen har stort sett gått greit, så vidt jeg kan tolke, men det er nok enkelte vitser, og biter med dialog og spill på navn som hadde gitt mer mening på engelsk. Har man muligheten, vil jeg derfor anbefale å se filmen på sitt originale språk, som man alltid bør. Alt i alt kan jeg anbefale Finding Dory. Om Pixar greier å holde på denne kvaliteten kan man være fornøyd, men det beste hadde likevel vært om de greide å komme seg tilbake på samme nivå som de hadde med Toy Story 3 og Inside Out. Finding Dory – Regissert av Andrew Stanton & Angus MacLane; Skrevet av Andrew Stanton; med Ellen DeGeneres, Albert Brooks, Idris Elba m.fl. Spilletid 97 min; Land: USA; Premiere 26. August; Aldersgrense 6 år