Bli medlem

Forfatter: Sigrid Rønnestad

«Rutete ninja 2» – Oppslukt i mønster

Stor suksess med «Rutete ninja» (2018) som etterfølger av «Terkel i knipe» (2004), begge av Anders Matthesen, har resultert i enda en oppfølger til førstnevnte; «Rutete ninja 2». En filmserie kjent for rappkjefta, drøye karakterer og aktuelle fortellinger pakket i mørk humor og fargerik natur, leverer ikke tredje installasjon på samme høyde som tidligere produksjoner. Mangel på overraskelsen og ureddhet blir lagt merke til, og balansen mellom leken og tung tematikk er ikke tilstede – Matthesen er heller ikke lenger på kanten. Filip Eberfrø (Tobias Santelmann) slipper ut av fengsel i Thailand grunnet mangel på bevis. Filmen starter rett etter originalens slutt, og Asgeir (Jon Sindre Fjelllvang) og RN (rutete ninja, Martin Beyer-Olsen) returnerer for å få satt Eberfrø i boksen for barnearbeidet han er ansvarlig for. Derfor får Asgeir familien med på ferie til «veganer-paradiset», og skal gå gjennom akkurat samme problem som i eneren. Selv om de problematiske tilstandene som eksisterte i Rutete ninja fortsatt er i live i filmen, er ikke samfunnsproblemene noe som tar opp mye spilletid i denne. Heller er det familietilstandene på ferie og skattejakten på skurken som er i fokus, og ikke smarte måter å kritisere samfunnet gjennom humor og barnekarakterer. Samtidig presenterer ikke Rutete ninja 2 noen nye problemer enn de som allerede fantes i Rutete ninja. Hele filmen fremstår ikke som noe mer enn en oppdatering på hvordan Asgeir og familien har det. Den blir kjedeligere og heller bare påfyll når det ikke er noe nytt å følge med på eller stille spørsmål til. Filmen følger den velkjente oppskriften på å levere en oppfølger som gi seer et innblikk i en karakters liv uten å ellers by på noe nytt. Det er umulig å omtale filmen ut å legge lys på originalen. Endring i dubbere og handling; sammenlignet med originalen, rekker ikke Rutete ninja 2. Humoren er vagere, ikke like rappkjefta karakterer, og kicket i kommentarene savnes. Mye av dette ligger nok i manus, og ikke bare stemmene til karakterene, da det drøye ikke brukes til å formidle en problematisk verden, men heller vitse og krenke litt her og der. Da språkbruken utvikles til en systematisk rekke, og heller ikke brukes til å humorisere en ellers tragisk situasjon, treffer ikke kommentarene på samme level som de kunne. Rutete ninja 2 er i bunn og grunn bare ikke like morsom. Jeg syns ikke at overgangen mellom Herman Flesvig og Martin Beyer Olsen fungerer så bra. Det er forståelig at endringen i stemmer mellom serien skal være et konsept, men det fungerer dårlig når det er samme karakter som tolkes av to ulike. Overgangen mellom Aksel Hennie i Terkel i knipe og Flesvig i Rutete ninja er glattere sammenlignet med overgangen mellom de to ulike stemmene til RN . Overgangen blir humpete i og med at man er kjent med en annen fra før. Jeg sammenlignet stemme hele veien, og savnet Flesvigs kjappe og komiske tolkning av rollen. Beyer-Olsen gjør en god jobb likevel, men forskjellen er tydelig, og den kvikke tonen til RN blir ikke like tydelig her. Rutete ninja 2 er en grei oppfølger til Asgeirs liv i Rutete ninja, men er ingen spenningsbombe og heller ingen konkurrent mot sine tidligere filmer. Den ligger som et ok tredjenummer, og latter får en her og der. Det er absolutt en komisk film, i lys av filmserien den lever i, og den er gøy. Men vanskelig å beskrive den på en annen måte. Rutete ninja 2. 2021. Regissert av Anders Matthesen og Thorbjørn Christoffersen. Med: Jon Sindre Fjellvang, Martin Beyer-Olsen, Christian Mikkelsen, Fridtjof Josefsen og Tobias Santelmann. Spilletid: 1 time og 26 minutter. På kino: 13.05.22

«Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter» – Bare magi kan redde dette

Som en som ikke er noe særlig fan av «Harry Potter», og der interessen for fantasy-filmer, så å si, er null-eksisterende, kan jeg ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke er den beste kandidaten for jobben, og heller ikke føler jeg har helt retten til å ytre meg om tryllekunst-universet, hehe. Dette kombinert med vurderingen min av de to tidligere filmene i serien jeg så første gang på tirsdag, var ikke forventningene mine i skyene, for å si det sånn. Jeg syns egentlig hele opplegget virket rimelig unødvendig og teit – men nå var det hvert fall gøy. I den tredje installasjonen av Harry Potter prequel franchisen, følger vi Humlesnurr (Jude Law) og gjengen hans bestående av Newt Scamander (Eddie Redmayne), hans bror Theseus (Callum Turner), gompen Jacob Kowalski (Dan Fogler), lærer Eulalie Hicks (Jessica Williams), assistent Bunty (Victoria Yeates) og Yusuf Kama (William Nadylam). De skal (endelig) ta oppgjøret med Humlesnurrs eks Gellert Grindelwald (nå Mads Mikkelsen) og ønsket hans om å ta over verden (høres teit ut, jeg vet) med «rotløse» Credence (Ezra Miller) ved sin side. Det magiske fabeldyret Qilin, et søtt rådyr-aktig vesen, skal visstnok være den som avgjør skjebnen til hele verden, basert på om den tror Grindelwald er ren-hjertet eller ikke. Fortellingen er ikke av stål, nei. Dekket i klæsjing og bråk, stråler, trylling, dukking, sinne, tornado og Bambi, klarer ikke filmen å kamuflere sin største svakhet; manus (tåre J.K). De unaturlige samtalene foregående mellom karakterene, opptar for mye tid. I nesten hvert øyeblikk holder karakterene monologer i dialogene, som fremstår både unaturlig, unødvendig og kjedelig. I en verden som dette, mener jeg at det å ha det mest virkelighetsnære i boks, er elementært for å rekruttere nye medlemmer til trolldoms-verdenen, viktigst; de som ikke tror på universet. Med dårlige samtaler mellom karakterene, det eneste som kan speile det virkelig liv, blir ikke bare filmen lite troverdig, men jeg mister interesse og har lite ønske av å følge fortellingen. Dette overtar bare inntrykket mitt i første halvdel av filmen, heldigvis. Den konstant vekslende og kaotiske handlingen distraherer meg fra det klissete manuset; om dette er gjennomtenkt eller flaks vet jeg ikke, men det fungerer i hvert fall. De heftige trylle-battlene mellom de gode og onde er godt konstruert og spennende, og gjør installasjonen ekstra eksplosiv, i motsetning til sine søsken. Om dette inntrykket bare eksisterer fordi jeg satt i en kinosal okkupert av en stor skjerm og god lyd, er usikkert. Men jeg koste meg! Noe jeg like vel har slitt med å forstå i de to tidligere filmene, er poenget til hele opplegget. Det virker som det er Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter som endelig tar tak, og med innsats prøver å løse det de to tidligere filmene enda ikke har fått til. Om poenget med Fabeldyr og hvor de er å finne og Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser er å lede opp til denne filmen, virker de rimelig forgjeves og bortkastet, og det virker som om hele franchisen blir en slags felle for Harry Potter-entusiaster for å tjene penger. Men all tid brukt i trollmannsverdenen er god tid, eller hva? Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter er en avslutning til det strevende problemet gjennom franchisen til nå (selv med to filmer til i vente), og byr på drivende spenning i magi-universet. Om du har savnet tryllestaver og Galtvort, er dette definitivt et underholdende svar på lengselen. Sier som så mangt, blir nok ikke bedre enn på kino. «Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter» regissert av David Yates. Med: Jude Law, Eddie Redmayne, Mads Mikkelsen, Ezra Miller, Dan Fogler, Victoria Yeates, Callum Turner, Jessica Williams og William Nadylam. Spilletid: 2 timer og 22 minutter. Aldersgrense: 12 år. På kino: 8. april 2022.

«Ekkliene – Velkommen til søppeldynga» – Overraskende søppelparty

Stinkebys atmosfære oser av søppel og skrap grunnet den gigantiske søppeldynga de ikke blir kvitt, og den BMX-elskende Max ønsker å ordne opp! Ekkliene – Velkommen til søppeldynga forteller historien om en søppel-spisende familie som må være Shreks nære slektninger med en enorm løfterekord, for de folka kan bære. Familien Ekkli er på leting etter et permanent sted å bo, samtidig som gutten Max og hans venn Lotte vil redde byen fra dens grufulle stank. Basert på de tyske bøkene «Los Olchis» skrevet av Erhard Dietl, og med Toby Genkel (Yakari på eventyr) og Jens Møller bak kamera, er jeg med på letingen etter en løsning på problemet ingen andre kan ordne, enn Ekkliene. Den elleve år gamle gutten Max elsker å finne opp ting, og sammen med Lotte og hennes onkel, får han skape dupeditter og maskiner som ordner småting her og der. Men moren hans, ordførerens kone, har andre planer. Lekser og cello står på agendaen til Max, selv når det er sommerferie, og han får ikke bruke ferien sin på ting elleve år gamle barn ofte vil; å tømme byen for stank. Etter et mislykket forsøk på å fjerne byens lukt, oppdager vennene Ekkliene, og finner ut at de kan spise alt søppelet på dynga. Med sterke farger og livlige animasjoner, vokser historien i en retning de fleste barnefilmer gjør, nemlig at de som er annerledes blir steng utenfor. Ettersom at filmen er nåværende og oppdatert, med stor bruk av mobiler og nettbrett, er det fint at noe av de gamle moralene står sterkt i en slik barnefilm. Samtidig syns jeg mange av karakterene har blitt sett før, og at det er for stereotypisk å gjøre for eksempel pizzarestaurant-eieren til en lubben fyr som snakker gebrokkent norsk. Historien er proppet full av overraskelser med blant annet ninja-mødre på tak, skuddutveksling med gjørme og lynraske småtroll på sykler. Men selv med alle hendelsene, er det ikke alt som slår an. Som en som er glad i barnefilmer, har jeg ikke noe problem med verken Ekkliene eller den gærne byen. Oversettelsen med ordspill som «ekklitastisk» og «ha en ekkli dag» er for meg litt oppbrukt, men noe som barna sikkert syns er artig. Noe som jeg ser på som en skikkelig bom derimot, er filmens lengde. Fortellingen dras alt for langt, og det er mye unødvendig dødtid som blir kjedelig for meg. Jeg kan dermed ikke tenke meg at det slår godt an hos dem filmen egentlig er ment for, nemlig barn – verdens mest utålmodige skapninger. Men tiden hos Ekkliene og Max er god og underholdene, og ønsket om å se hva slags sprell de finner på er i live gjennom filmen. Filmen har det med å klaffe, og det er ikke mye jeg trenger å stille spørsmål ved. Men er det én ting jeg ikke klarer å vikle hodet mitt rundt, er det byens navn. Det er åpenbart at byen lukter lort og at det er mye søppel på stedet, men hvem kaller en by «Stinkeby» i utgangspunktet hvis de ønsker å tiltrekke turister og venner? Hadde det vært et midlertidig kallenavn for å understreke trøbbelet, så ser jeg den, og morsomt. Men det å høre om et sted med navn «Stinkeby», er det vanskelig å forestille seg noe annet enn at den faktisk lukter, vel, dritt. Jeg sliter derfor med å forstå hvorfor det at plassen lukter så ille skal være den største byrden, når resten av verden tror at det stinker der uansett. Lite gjennomtenkt av grunnleggeren, syns jeg. Selv med en unødvendig lengde og en by full av folk som trolig også lever i andre animasjonsunivers, er Ekkliene – Velkommen til søppeldynga en underholdende opplevelse om grønne søppeltroll og vennskap. Selv om filmen trolig ikke er ekklitastisk i forhold til andre barnefilmer, er den oppdatert og nyskapt, og fortjener en titt fra alle de som trenger en duft av Shrek i 2021. «Ekkliene – Velkommen til søppeldynga» regissert av: Toby Genkel og Jens Møller. Med: Ben Young og Lily Held. Spilletid: 85 minutter. På kino: 05. november