Bli medlem

Forfatter: Thomas Fjellum

«Gold» – Var det verdt det, Matthew?

Kenny Welsh drømmer om gull, og vil ikke gi seg før han har vunnet storgevinsten. Dessverre har han gått på noen smeller, og firmaet hans har mistet kontoret.

«Suicide Squad» – Superskurker uten lov til å være supre

Med Marvels økonomiske suksess de siste årene, har DC endelig begynt å satse. For etter Nolans Dark Knight-trilogi har det vært helt dødt fra DC sammenlignet med Marvels Avengers-satsing. Deres nye cinematiske univers har fått en del pepper for den mørke tonen, både i Man of Steel og i Batman vs Superman: Dawn of Justice. Men før man kommer til Justice League, får vi Justice League for skurkene; Suicide Squad. I kjølvannet av Supermans ødeleggelse av Metropolis, frykter Amanda Waller det samme vi så fra Bruce Wayne i Dawn of Justice. For hvis den neste Superman skulle mangle intensjonene til den vi alle kjenner, så trenger man en plan for å stoppe han eller henne. Så hvilket sted er bedre å lete enn i fengsel? Deadshot, Harley Quinn, Captain Boomerang, El Diablo, Enchantress, Killer Croc og Slipknot er laget som skal kunne redde verden. Og uunngåelig nok, må de etter hvert ut for å gjøre nøyaktig det. Her har vi samlet kriminelle mennesker, og metamennesker, for å kjempe sammen. De har noen utrolige krefter og egenskaper, allikevel får vi knapt se dem, og i store deler av filmen kunne Suicide Squad bli byttet ut med rene soldater, og jobben hadde blitt den samme. Captain Boomerangs bumerang blir brukt i kamp en eller to ganger. Og når du har et våpen som kallenavn, burde man kanskje forvente at det blir brukt. For det er den største forbrytelsen her, action-scenene mangler preget av karakterene. Deadshot blir introdusert som verdens dødeligste snikskytter, allikevel blir han kun brukt som alle andre, løpende i gruppa for å skyte det de finner. Og uten særpreg, blir det vanskelig å ha det noe gøy med karakterene, noe filmskaperne også så ut til å skjønne. For de første 45 minuttene av filmen er ingenting uten musikken. All den tiden blir brukt på å introdusere karakterer, enten ved at Waller forteller om dem, eller via flashbacks. Og i de scenene blir det brukt så mye forskjellig musikk, at man faktisk blir tatt litt ut av filmen. For det er ikke scenene som prøver å få deg til å ha det artig, det er de diverse ikoniske rockesangene som blir spilt. En god del kommer til å gå inn i filmen kun med viten om at Will Smith spiller i denne filmen, og at The Joker og Harley Quinn er med i filmen. Når de samme personene går ut fra kinoen, kommer de ikke til å ha lært så mye mer enn det. For dette er uten tvil en film om Deadshot og Harley Quinn. The Joker er knapt med i filmen, selv om vi endelig får bekreftet at han har drept Robin i dette universet, og dermed drevet Batman til å bli en morder. Resten av squaden er med, men får ikke all verdens tid til å vise seg frem. Harley Quinn er en underholdende karakter, men hun er for det meste gal på en morsom eller sexy måte. Vi får ikke se på henne som skummelt gal, en karakter man frykter. I stedet løper hun bare rundt og vitser med de forskjellige medlemmene. Resten av gjengen blir beskrevet som usosiale. Ikke på den måten at man er litt stille av seg, men at man dreper alle rundt seg. I introduksjonen til Captain Boomerang, dreper han partneren sin, mens Killer Croc har blitt utstøtt hele livet sitt. Allikevel er det aldri noen spenning innad i gruppa om hvem som er sjefen, hvordan de skal gjøre ting eller lignende. De jobber sammen perfekt og følger ordrene til Rick Flag, som leder gruppa. Hvorfor ikke la dem angripe hverandre? Men viktigst av alt, hvorfor la de være under kontrollen til Flag? Waller har total kontroll over dem og kan drepe de når som helst, hvorfor må de gå rundt med en fra militæret? Det setter karakterene så i bånd, at de sliter med å ha gøy med materialet. Hele historien er satt i en tom by, hvor fiendene kan komme fra hvor som helst. Allikevel føler man aldri på den spenningen og filmen klarer ikke å gi tyngde til noe av det som skjer på skjermen. Mye av materialet blir veldig repeterende, og det virker som man har slitt med å få ned en sammenhengende historie. Suicide Squad som konsept er veldig lovende, men det virker ikke som filmskaperne vet helt hva de lager. Så i stedet for at de klarer å kose seg med materialet, blir det i stedet en ganske standard actionfilm.  Suicide Squad – Regissert av David Ayer; skrevet at David Ayer; med Will Smith, Margot Robbie, Jai Courtney, Viola Davis Spilletid: 2 t. 3 min. Land: USA. Premiere: 05.08.16. Aldersgrense: 12 år.

Lights Out – Den mørke kinosalen kaller

Lights Out er inspirert av David F. Sandbergs tre år gamle kortfilm om et lite vesen som kun dukker opp i mørket. Nå har konseptet blitt gjort om til en langfilm hvor James Wan er en av produsentene. Det det betyr er at den følger en del av de samme formlene som har blitt så populære de siste årene etter filmer som The Conjuring. Allikevel er denne bedre enn de fleste av samme typen. Etter at Martin (spilt av 11 år gamle Gabriel Bateman) mister faren sin, bor han kun sammen med sin mor, Sophie (Maria Bello), som lider av depresjon, og har gjort det i lengre tid. Martin begynner å høre moren snakke med seg selv, han hører skjæring og banking komme fra tomme rom, og så ser han også Diana. Han rømmer til søsteren sin, Rebecca (Theresa Palmer), og sammen prøver hun og kjæresten (Alexander DiPersia) å finne ut hvem Diana er, og hvordan de skal bli kvitt henne. Monsteret Diana ser ikke nødvendigvis så skummel ut, men det er heller ikke det som er hovedmålet med filmen. For i motsetning til flere andre filmer i samme sjanger, fungerer filmen også uten Diana. Da sitter vi igjen med et drama om hvordan Martin og Rebecca sliter med morens depresjoner, og hvordan de ikke vil gi henne opp. På den måten klarer man å bygge relasjoner til karakterene og man bryr seg faktisk om hva som skjer. Dermed kan også Diana virke som en metafor for selve depresjonen og man sitter igjen med en troverdig historie. Men dette er tross alt en horrorfilm og der leverer den også. Mens man vanligvis vil ha et lysere sett mens man ser på en skrekkfilm, er dette noe den virkelig spiller på. For når monsteret kun dukker opp der det er mørkt, blir mørket plutselig mye mer skummelt. Ja, det skjer kanskje en gang for mye at lyspæra går midt i en skummel situasjon, men det kunne helt klart vært verre. Måten Diana klarer å bevege seg rundt i huset på er kun via mørket og det er her Sophie kommer inn i bildet. For hun vil hjelpe vennen sin, Diana, og fjerner det meste av lyspærer rundt om i huset. Hadde løsningen bare vært å skru på lyset, så hadde filmen enten blitt veldig kjedelig eller veldig dum. Om man ser på de fleste andre filmene i sjangeren, er det en god del klisjeer som går igjen. Når det kommer til karakterene, så ser man igjen og igjen at de generelt sett gjør helt håpløse valg. I Lights Out unngår man dette, og gjør da at man klarer å heie på dem. Og man kan jo ikke snakke om dagens skrekkfilmer uten å nevne jump scares. Ja, denne filmen har dem også, men det er store forskjeller i hvordan man bruker dem. Det har kommet en ny generasjon med fans av skrekkfilmer som ikke lenger mener at psykologiske filmer som The Shining er skumle. I stedet skal hovedmålet være å få deg til å skvette mest mulig, og her kommer jump scares inn i bildet. Men hvor vanskelig er det å få en katt til å løpe foran skjermen, mens man skrur volumet opp 1100%? Alt for ofte har man en jump scare som fjerner all spenning som er i filmen, og man kan puste lettet ut. Her drepes aldri spenningen i filmen ved en jump scare, i stedet er det enten noe som skjer eller så bringes creep-faktoren enda høyere opp. På et tidspunkt tidlig i filmen tenkte jeg et øyeblikk at jeg så på en drømmesekvens, men det er den for smart for. Lights Out er en film som leker med det mange er redde for; mørket. Det skjer en gang eller to at hun lager lyder fra rom som er helt opplyste, men i det store og det hele er dette noe man kan overse. For Lights Out er en flott skrekkfilm som ikke bare viser andre filmer hvordan man effektivt bruker klisjeene vi er vant til, men at man kan lage en god historie ut av filmen og samtidig holde lengden på godt under to timer. For med bare 80 minutter er dette en film som kan få både karakterene og publikum til å sove med lyset på.  Lights Out – Regissert av David F. Sandberg; skrevet av Eric Heisserer; med Maria Bello, Theresa Palmer, Gabriel Bateman og Alexander DiPersia Spilletid: 1 t. 21 min. Land: USA. Premiere: 22.07.16. Aldersgrense: 15 år.

Ghostbusters – Nok en unødvendig remake

det faktum at de fire hovedrollene har blitt til kvinner, har gitt denne filmen mye hets på nettet, og traileren er den mest mislikte traileren på youtube. Men fortjener den all hetsen?