Bli medlem

Forfatter: Torgeir Engen

«Krigere» – Hverdagshelt

Da Mamo blander seg inn i feil side av loven tar ungdomsarbeideren Berat Mamo under vingen for å redde han fra en kriminell fremtid.

«Elvis» – Presterende Presley

Baz Luhrmann har hatt æren av å lage mang en stilfull film, men er kanskje best kjent for jukebox musikalen «Moulin Rouge!». Da er det kanskje passende at han også blir ansvarlig for en biopic rundt hans majestet Presley, som har laget noe av verdens mest jukebox vennlig musikk. Dette er Luhrmanns første storsatsning på nesten 10 år, og med Austin Butler som tittelkarakteren, og Tom Hanks som hans slibrige, ryggdolkende manager, er det dekket til høylytt kalas. Filmen er fortalt via Colonel Tom Parker, som nær døden mimrer om det han selv ville beskrevet som sin største bragd, å oppdage kongen av rock. Her merker vi også som publikum filmens største bragd, det å få på kamera en ukarismatisk Tom Hanks. Enten er det de varierte lagene med fedme sminke han har på seg, eller den unaturlige lespingen rollen visstnok krever. Uansett er resultatet at Tom Hanks, Hollywoods absolutte gullgutt og kjernekar, blir lavpunktet i denne filmen. Og siden Parker er filmens forteller, må vi tåle en del monologer. Heldigvis holder de mindre kjente skuespillerne skuta stødig. Richard Roxburgh og Helen Thomson presterer veldig sympatiske skildringer av kongens foreldre, og Olivia DeJonge likeså som kongens kone. Høydepunktet er likevel kongen selv. Austin Butler holder og kaster rundt seg en slik manisk energi med sine virkninger og gestikulasjoner, at det blir lett å se hvorfor Elvis ble slik et midtpunkt for datidens rebelske ungdom. Det var først etter denne filmen at jeg forsto hvorfor Billie Joe Armstrong og Gerard Butler har formet sine stjerne imager slik de har, for Elvis Presley er virkelig blåkopien på en tenårings hjerteknuser. Kritisk for en artists biografi film er lydbildet, og som med mange ting kan den representeres på to måter. Du kan velge å ha en så tro adaptasjon av datidens sound som du klarer, med all gitar vreng og lydkvalitet som hørte til epoken, eller du kan prøve å fange energien til tidsalderens popkultur, med et oppdatert lydbilde, ferskere instrumenter og nyere teknikker. Det er dette siste alternativet Elvis velger å ta i bruk, og selv om Austin Butlers sang og dans er veldig representativ av kongens kunst, er mye av filmens praktiske musikk, overganger og montasje melodier, moderniserte varianter av kongens repertoar. Særlig er det hiphop og R&B som brukes i det moderniserte lydsporet, men min personlige favoritt er hvordan det subtile motivet til “I can’t help falling in Love” spilles hver gang kongens datter bringes opp. Filmen er ikke tom for substans, og særlig tegneserienerder kan ha en glede av at filmen adopterer gammel, gammel Captain Marvel Jr. motiver, som brukes til å informere kongens karakter og motivasjon. Det viktigste elementet i Elvis sin karakter ville jeg fortsatt beskrevet som musikkgleden. Denne arvet han fra ghetto miljøene han vokste opp i og fortsatte å besøke lenge etter at han selv ble kjent. Om rasepolitikken i filmen reflekterer den historiske Elvis er ikke jeg den rette å kommentere på, men i denne filmen er det veldig klart at det er svart musikk som kongen har adaptert for populærkulturen, og at han skylder de sorte miljøene han har menget seg i sin suksess. Dette er representert i referansene til sorte rockelegender, samt det oppdaterte lydsporets rap og sjel. Det er leit at det største navnet på plakaten også er den største skuffelsen i filmen, men det har ikke kapret all fornøyelse ut av filmen. Det er mange scener som går fra “nice” til “daaaamn” på noen sekunder, og jeg sverger, du må ha solgt noe til djevelen for å kunne bevege føttene slik Butler gjør på denne scenen.

«Everything Everywhere All at Once» – I et alternativt univers var Freud safisk

Mangevers filmer er vistnok en trend for tiden, og jeg er jo generelt nerd nok til å sette pris på harde sci-fi konsepter. Særlig i filmer med høytempo kampscener og hakket fult av humor. Da er det ganske gøy å tenke på at klodens for tiden største film franchise blir helt utdanket i alle disse tre kategoriene av en (sammenlignet) småbudsjettert film om en middelaldrende innvandringsmor med ingen øvre kvaliteter enn det. Evelyn (Michelle Yeoh) er en førstegenerasjons asiatisk-amerikansk husmor som sammen med mannen Waymond (Ke Huy Quan) driver et tøyvaskeri. Dagene har blitt dølle, og Evelyns frustrasjon rundt hennes personlige hobbier blør over til frustrasjon rundt den useriøse mannen og den rebelske dattera, Joy (Stephanie Hsu). Om det ikke kunne bli verre kommer far (James Hong) fra gammlelandet over for å feire nyttår, og ei kontordame (Jamie Lee Curtis) fra selvangivelseskontoret er på krigsstien. I et annet univers derimot, fra en helt annerledes tidslinje, har et supergeni sørget for filosofiske og teknologiske oppdagelser som har gjort det mulig å krysse over til vår eksistens. Denne teknologien har skapt uante muligheter for menneskeheten, men også våknet opp en ondskap som bare denne dimensjons Evelyn Wang kan hamle opp med. Kanskje. Men nok om substans, la oss snakke stil. Studioet A24 (kanskje mest kjent for Midsommar) står bak Everything Everywhere etc., og de er ikke late når det kommer til det visuelle. Selv om vi nå snakker om en lavbudsjettsfilm, kompenserer komposisjon og kostyme fantastisk for hva i en dyrere film ville vært digitale spesialeffekter. Og det er mye kinonerd-snacks å finne. Hvis du klarer å unngå å hviske «I know Kung Fu» 3-4 ganger disse 2+ timene har du mer viljestyrke enn meg. Snakker om Kung Fu, dette er en martial arts film. Jeg er ikke en kampsportekspert, hverken på eller utenfor filmen, men jeg kjenner igjen Jackie Chan, everything-and-the-kitchen-sink, rekvisit fokuserte kampscener, noe det er masse av i Everything etc. Det er heller ingen mangel av mer typisk hånd-til-hånd kamp, eller overdreven komedie knuffing. Det bør nevnes at dette ikke er en film for barn (aldersgrense 15 år). Ikke fordi den er så enormt komplisert, eller fordi volden er så brutal at de yngre får mareritt (den er bare litt ganske brutal), men fordi om du tar med en tenåring for å se denne risikerer du å måtte svare en del spørsmål angående leketøy for godt voksne. Hull, sprekker, glipper, avgrunner og mange, lange, slappe pølser. Hvis du noen gang hadde lyst til å se noen ta springfart med bar rumpe først mot et veldig buttplug-formet trofe, så er jo dette filmen for deg. Det er å verdt å merke at ingen av disse elementene virker utilpass i filmen. De er forklart innenfor universet (de gir «logisk» mening), og de har symbolsk verdi for flere av karakterene og hele fortellingens subtekst. Det er også filmen for deg om du bare har lyst til å se en sabla god film om familie fra noen andre enn Disney. Filmens kjernebudskap, «det eneste som kan bekjempe nihilisme er positiv nihilisme», «hvis ingenting betyr noe kan du likesågodt gjøre ting bedre som noe annet» er kanskje ikke lett å få grep på ved første gjennomgang, men da kan du jo bare se den en gang til. Og så er den jo jævla morsom. Regi: Dan Kwan & Daniel Scheinert. Nasjonalitet: USA. Premiere: 20.05.2022. Aldersgrense: 15 år. Skuespillere: Michelle Yeoh, Ke Huy Quan, Stephanie Hsu

«AmbuLAnce» – LA står for Lite Artig

Velkommen til Michael Bay land, hvor biler og gønnere er konge. Hvor soldater og gutta i blå er uten feil, og alt som er galt i verden kan spores tilbake til noe noen bak en pult gjorde. Mye blir sagt om Michael Bay, spesielt av filmstudenter, og spesielt at han suger ganske hardt for noen som lager så mye film. Kanskje ikke helt rett å si. Ofte føles det som om han lager mye mer reklame enn han lager kino, og det kan man godt også føye AmbuLAnce under. Los Angeles mangler ikke representasjon på kino. Siden byen huser en av de største filmindustriene i verden, gir det jo mening, men fra tid til annen velger da altså filmskapere å sette *ekstra* fokus på gatene med utsikt til Hollywood skiltet. AmbuLAnce er satt i disse gatene, og når kameraet ikke sleiker asfalt mellom bilene, eller svette av brynet til alle mennene som kauker til hverandre, så har Bay valgt å smette inn så mange oversiktsskudd over byen som han klarer. Og du kan banne på at de er tatt fra helikopter, og ofte har helikopter i seg (ja, det er et skudd med helikopter i solnedgang). Bay har også et nytt leketøy, droner, og hvis du ikke går lei av det samme skuddet hvor dronen sveiper ned tett inntil et bygg før den flater ut over en park foran fasaden den tredje gangen det blir brukt, så kanskje du kan like denne filmen. Kanskje. AmbuLAnce handler om ung veteran Will Sharp (Yahya Abdul-Mateen II) som desperat etter penger gjenforenes med sin adoptivbror, Danny Sharp (Jake Gyllenhaal), som er en høyt erfaren og høyt sukssesfull bankraner. Will, som bare var ute etter et lån, eller en småjobb, blir dratt inn i en enorm gig, hvor alt går til helvette sidelengs når han også på soldatinstinkt skyter en politimann. I et desperat forsøk på å flykte med flere milioner, kaprer de ambulansen, og en uheldig ambulansearbeider (Eiza González), som plukket opp den skutte grisen. Klarer de å komme seg unna? Klarer politimannen å overleve møtet med kula? Klarer Bay å lage en film hvor kamera står stille i to sekunder? Svaret på minst en av disse er ja. Heldigvis er ikke alle av Bays vanlige synder like synlig her som i de fleste av hans verk. Ok, så du kan telle antall kvinner på en hånd, mens du må be naboen om å ta av seg skoa hvis du skal telle mennene med plottrelevanse. I det minste er ikke kamerat så nærme navelen til González som den pleide å være Megan Fox, og hun er faktisk noe av det beste med filmen. Hun har god karakterisering, motivasjon, needs and wants, og vi får føle mye av kaoset Sharp-brødrene bringer inn i hennes hverdag som allerede er ganske høyt på kaos. Jeg sliter mye mer med å sympatisere med mennene. Ja, Wills motivasjon er sympatisk, men den strekkes fort tynn i filmen. For ikke å snakke om Danny, som er rent motivert av å imponere pappa i himmelen. Filmen gnager ganske hardt på moralen. Det er gjort mye ståhei over livet til den ene purken bak i ambulansen, men ellers er livet til de sivile lite verdt i AmbuLAnce. Will og Dannys medsammensvorne blir alle plaffet ned under første akt, uten at filmen tar en pust i bakken, i kontrast med alt dramaet når gutta i blå nesten gjør det samme med en av sine egne. Som om det er en slags dobbel standard. Alt i alt skorer ikke en film som aldri slutter å rope på meg veldig mye. Skjermen står sjeldent stille nok til å sette pris på hvor flink Bay er til komposisjon, og jeg setter generelt pris på hvor usubtil han er, men. Det blir masse stress, men lite kjøtt å sette tenna i. Sikkert gøy hvis du liker biler og gønnere. AmbuLAnce: regissert av Michael Bay. Med Jake Gyllenhaal, Yahya Abdul-Mateen II, Eiza González. 2t 16 min. USA. 15 år. Premiere 25.3.22

«Coda» (2021) – En Gleedelig sammenligning

Tidlig i første akt, namedropper Coda dramakomedien Glee, så la oss snakke om Glee. Glee anses som en av de verste husmorspornoene, dagtv, voksne-later-som-om-de-er-tenåringer-og-synger-om-sex-med-andre-tenåringer-mens-de-er-omringet-av-cheerleadere-i-miniskjørt, bullshit drama seriene som du kan finne på skjermen. Likevel vil jeg gi Glee to gullstjerner. Én, serien får fram at musikk er gøy. To, serien har handikappet representasjon. Den representasjonen er ganske ofte dritt, men den er jo der da. Coda får også disse to gullstjernene. Selv om jeg ikke kjenner til mye av musikken som brukes, flyter intensjonen lett, så selv om jeg er en gammel skrue (ok, jeg er 28) henger jeg med. Og Coda har karakterer med handikap, og de er kritiske til plottet, men mer om de snart. Grunnen Coda vil sammenlignes med Glee, om jeg skal gjette, er ikke så vi ser hvor de er like, men for at vi skal se hvor Coda er bedre. Ruby (Emilia Jones) er en ganske typisk romcom fokuskarakter. Hun er jordnær og pen, men ikke så pen at nerder blir redde. Hennes venneflokk består av nøyaktig én, om vi ikke teller brødre, romantiske interesser og mentorfigurer, og hun drømmer om å forlate redet og bli en sanger. Den største tvisten på kjent formel her er hennes familie. Hennes døve mor, far og bror. De, som så tragisk er frastjålet gleden av musikk, forstår ikke Rubys drøm om scenen, og vil heller fengsle henne på familiebåten (hvor de er avhengige av en hørende person pga. HMS lover, og USA er et bullshit land å være handikappet i). Her kan vi gå tilbake til Glee. Sesong 4, episode 10, sesongens julespesial. I en liten mikroepisode får vi se hvordan Arties liv ville vært dersom han aldri landet i rullestolen. Vi får høre opp og ned om hvor kritisk det er spesifikt at *han* var i pine slik at andre personer lærte sympati. Sånn at Artie kunne stille som emosjonell hjelp for noen andre når de kom i en bilulykke. Hvordan uten han, ville det aldri vært en Glee klubb til å begynne med. Hele Arties karakter, skade, utvikling og handikap, kokt ned til et trappetrinn for de andre kormedlemmene å nå høyere fra. Og dette er avbildet som romantisk og ideelt. Rare Kristne ideer om selvoppofrelse dyttet på en karakter som hadde alle grunner til å bli noe mer. Coda er aldri så ille som «Hvis ikke du hadde blitt en krøpling, så hadde noen andre dødd», men det er ganske slitsomt å sitte gjennom enda en film hvor opplevelsen av å leve med noen med handikap er prioritert over opplevelsen til de handikappede selv. Filmen nagler jo mange aspekter hos de hanikappede: Vi utvikler en sans for humor, både som selvforsvar, men også fordi vi er jævla funny, vi foretrekker ofte hverandres selskap over de kapable, og vi er alle 100% fantastiske til å pule. Helt sant. Men dette blir overdøvd (heh) av filmens fokus. Ruby må forlate redet, og familien, til tross for alt, er hennes største hinder. Jeg er kanskje veldig negativ når jeg skriver dette. Jeg er for eksempel svak for farsfigurer på skjermen, og Coda har to fan-fucking-tastiske mannementorer for Ruby. Hennes biologiske far (Troy Kotsur) har filmens mest morsomme øyeblikk, og også den mest hjerteskjærende. Og korleder Bernando Villalobos (Eugenio Derbez) bringer litt etnisitet i denne veldig, veldig, unødvendig hvite filmen, når hvor han kaprer midpunktet i hver scene han er. Og musikken er jo god, og på ingen måte like overprodusert skvulp som du finner i Glee (jeg er halvveis gjennom sesong 5 nå, don’t @ me). Altså, filmen er god. Kanskje tilogmed fantastisk. Jeg er bare ganske lei av å bli avbildet som en byrde på alle venner og famile. Jeg har ikke lyst til at hver karakter jeg har noe til felles med er et anker for de som er raskere, sterkere, penere enn dem. Egoistisk av meg, kanskje, men hvis du ikke har lyst til å vurdere de handikappedes synspunkt, kan du drite i å lage film om oss. Coda: regissert av Sian Heder. Medvirkende – Emilia Jones, Marlee Matlin, og Troy Kotsur. Spilletid 1 t 51 min. Tillat for alle. Premiere 19.11.2021

«I Onde Dager» – Til Atle Antonsen skiller oss ad med en kjøttkniv

Det er et kjent refreng i den moderne verden at alle ektepar hater skjorta av hverandre. Spesielt de som er hvite, hetro og barneløse. Da er det jo litt chill å endelig se ordentlig representasjon av spesifikt dette på skjærmen, særlig chill når paret begge planla å myrde dritten ut av hverandre på den samme hytteturen.

«Chaos Walking» – Kul film, ful adaptasjon

Chaos Walking er en adaptasjon av Patrick Ness’ bok The Knife of Never Letting Go (mer om det senere), første bok i hans Chaos Walking bokserie. Vi finner oss på en annen planet i en liten landsby ved navn Prentisstown. Her bor Todd Hewitt, sammens med sin hund Manchee, sine adoptivfedre, og en liten hær av barske frontermenn. Og det er bare menn. Ca. 20 år før plottet starter døde alle kvinnene, og landsbyen sjangler videre på denne fiendtlig planeten. Den andre finurlige tingen med å bo i Prentiss, er at alle er påvirket av en kondisjon de kaller ‘støy’. Til enhver tid er tankene deres spilt av i stereo, og hele byen kan høre, og noen ganger se, hva det er du tenker på. Støyen er det mest fantastiske elementet i denne science fantasy filmen, og er kanskje det som trakk meg til den mest. Spesielt for Todd Hewitt (Tom Holland) er støyen et åpenbart handicap, siden han, og andre, ikke har muligheten til å skjule noe eller lyge, og jeg er en sucker for cheesy handicap metafor. Og metaforet funker. Det virker som om alle mennene i Prentiss har heftig Tourettes, og spesielt Todd, som ikke har noe trening på å styre støyen, virker som han sliter unormalt mye med dette. Viktig å nevne at Ness brukte støy som et metafor for sosiale media, hvor ingen kan skjule personlige detaljer, og ikke nødvendigvis som Tourettes eller andre handicap. Dette stopper selvsagt ikke boken, og filmen til større grad, fra å bruke som støyen som et handicap motif. Siden støyen er slikt et sentralt element i historien, var det selvsagt viktig at den ble oversatt til film. Støyen her er ikke bare et slapdash magi element, og stilles mer sentralt i plottet enn kraften i Star Wars eller tryllestavene i Harry Potter (som egentlig bare blir mer og mer til dårlige pistoler jo lengre inn i den serien vi går). Støyen i Chaos Walking påvirker hver interaksjon mellom karakterene, og har hatt stor innvirkning på Todds fortid og framtid. Også er det et kult konsept. Noen av karakterene har klart å trene støyen sin, slik at det kan styre hva som flommer ut av dem, og hvilke bilder de prosjekterer. Dette fører til kule visuelle design, slikt som predikanten som bokstavelig talt er dekt i ild og svovel, og hver samtale er mer interessant når ingen klarer å holde kjeft, og det manes fram bilder og lyder i alle retninger. Du føler som om du virkelig belønnes for å følge med. Plottet sparker virkelig av når en romskip smeller ned i sumpen bak Todds hjem, og Todd fersker noe ukjent i å stjele fra gården. Dette noe viser seg til å være en jente (Daisy Ridley, og ikke nokk med det, så er hun en jente uten noe støy. Da braker eventyret løst, for en jente er noe alle i Prentiss gjerne skulle møte, og da spesielt ordfører Prentiss (Mads Mikkelsen), som med Mikkelsens typiske karisma klarer å piske opp hele byen til en kvinne jakt. Men vi må nevne adaptasjonen. Som sagt er dette en adaptasjon av den første boken i en serie filmen er oppkalt etter. Et grep som lukter veldig som brand integrering. Denne filmen har brukt mye tid i skriverommet og har blitt omskutt en del, og det er ikke for å gjøre det til en så boktro film som mulig. Derimot så er filmen veldig, veldig forskjellig fra boken. Alderen på hovedkarakterene er høyere. Ganske typisk for Hollywood, siden de ofte vil bruke eldre stjerner i hovedroller, og noe må jo Tom Holland gjøre mellom Spider-Man filmer. Dyrene som er påvirket av støy snakker ikke lengre. Ok, de ønsket vel at filmen skulle være mer moden. Vanskeligere å ta en brutal verden seriøst når det er sauer i bakgrunnen som stadig mumler «Sheeeeep». Slutten er fullstendig endret. Ok, ok, ok, dette er normalt det siste strået enhver bok fan tolererer. Om vi dømmer fra The Golden Compass, er dette et trekk som er garantert til å surne omtalen fra alle som har lest boken, men som sikkert er gjort for å sikre en happy Hollywood ending for en film som ikke er garantert en oppfølger, mye som The Golden Compass, eller Eragon, eller The Last Airbender, eller alle sci-fi/fantasy adaptasjoner som ikke heter Harry Potter eller Lord of the Rings. Heldigvis for meg hadde jeg null peil på at det var en bok knyttet til filmen (selv om jeg hadde en viss anelse, Hollywood har ikke mange originale ideer som dette lengre). For meg var filmen bare en god space western med kule ideer og budsjettet til å få de på skjermen. Mye som en stor episode The Mandalorian. Og når rulleteksten startet med «Based on the book The Knife of Never Letting Go by Patrick Ness», viste jeg hvor de neste audible-kreditene mine skulle gå. Håper virkelig vi får en oppfølger som holder mål. Chaos Walking: regissert av Doug Liman. Med Tom Holland, Daisy Ridley, Mads Mikkelsen, Nick Jonas.USA. Spilletid 1t 49min.