Birdman – Regi: Alejandro G. Iñárritut – USA/Canada – 1 t. 59 min.
Riggan Thomas (Michael Keaton) var en gang kjent på filmlerretet som superheltikonet Birdman på 90-tallet, men etter å ha takket nei til en fjerde oppfølger finner han igjen lysten til å jobbe som skuespiller og tar på seg ansvaret av å sette opp et teaterstykke på Broadway, som regissør, hovedrolle og produsent. Før premieren er det strev og usikkerheter som truer stykket før det får en sjanse. Samtidig må Riggan kjempe en kamp mot sitt eget ego. Gjør han dette for kunstens skyld eller bare for seg selv?
Birdman har fått flere Oscar-nominasjoner og det lever den opp til på mange måter. Tematikken berører på mange områder både innenfor teaterkunsten, skuespillernes liv utenom sine roller, filmverdenen, og dagens mediekultur. Den stiller mange spørsmål som den prøver å besvare selv, og svarene er nokså tilfredsstillende og meningsfulle.
Den er også selvironisk. Det er sjelden man kommer over en film som hyller teaterkunsten og ber sitt publikum sette mer pris på den samtidig som den peker ut den mørke siden ved filmproduksjon, og viser publikum at det grønne gresset vi er så vant til å se på blir brunt og vissent så fort vi snur oss. På en måte trer filmen til side i mørket og lar teaterkunsten få plassen sin i rampelyset, men så imponerer Birdman med å demonstrere fremragende kinematografi som bare film kan vise.
Et nokså kynisk perspektiv på dagens mediekultur er hva filmen velger å henvise til, og dette perspektivet er pakket godt inn i en dose sort humor. Den forteller sitt publikum at de har blitt bortskjemt av film og har glemt hva som er kunstnerisk verdifullt, men samtidig legger den seg flat og innrømmer at verden har forandret seg, og man må enten tilpasse seg eller bli glemt og forlatt.
Derfor spiller Birdman så kraftig på seerens voyeurisme og forsøker å skape en illusjon av at hele filmen går i ett opptak. Noe den får til med glans og gjør den unik. Fra øyeblikket filmen starter føles det ut som vi er i rommet og går bak kulissene for å observere produksjonen som er avsperret fra vanlig publikums adgang og er begrenset til teatersalen foran scenen. Det føles som et privilegium å få en slik innsikt, og det er uten konsekvenser for oss. Det er hva Alejandro vil vi skal føle, og det lykkes han i.
Om du har gått litt lei av superhelt-blockbusterne som Hollywood spyr ut ved jevne mellomrom og ønsker noe mer innsiktsfullt på lerretet så er Birdman svaret. Den får deg til å skamme deg over å være en del av dagens medieproduktkonsumere, men får deg også til å omfavne den og lar deg kose deg med hva det faktisk er.
