Kosmorama: The Price of Fame
To lutfattige innvandrere trenger desperat penger. Så de kommer opp med idéen om å grave opp Charlie Chaplins lik, og kreve løsepenger fra familien hans. Denne historien er basert på virkelige hendelser.
Kosmorama: Corn Island
En gammel mann ror sin båt ut til en liten øy, i en elv som grenser til to land som er i krig. Her bestemmer han seg for å plante en maisåker og bygge sitt nye hjem. Men hvor lenge kan det vare?
Kosmorama: Vivianes kamp
Viviane Amsalem lever i et kjærlighetsløst ekteskap og er ulykkelig. Hun vil søke om skilsmisse, men som jødisk kvinne har hun få rettigheter.
Kosmorama: Drone
«Drone» tar for seg amerikanernes bruk av droner i kampen mot terror, og de etiske sidene knyttet til det.
Kosmorama: Å vende tilbake
Faren til Oscar og Fredrik returnerer fra tjeneste i Afghanistan, tydelig preget av krigen. På en jakttur blir faren sporløst borte. Sønnene bestemmer seg for å gå ut å finne ham.
Kosmorama: God thriller fra vestbredden
En vennegjeng bestående av Omar, Tarek og Amjad bor på hver sin side av den mye omtalte muren på vestbredden. De drømmer om å kaste okkupasjonsmakten.
Tepper, olje og cinema
KOSMORAMA – iransk symposium – 20.04.2013 Skrevet av: Ingrid Holtar og Martin T. Johannessen Foto: Jan Bastian Marthinsen Fredag, rundt klokka 11.00, satt vi et varmt rom i lokalene til Det Norske Oljeselskap i munkegata 26. Foran oss satt en iransk mann og spilte musikk som mest av alt minnet om en Western – Ennio Morricone, men musikken tilhørte Østen, og var introduksjonen til et symposium om iransk film. Deretter trappet en professor med stort skjegg opp på talerstolen. Mannen av iransk opprinnelse het Hamid Naficy, men han pratet med erkeamerikansk dialekt og innledet symposiet med å påpeke at en rekke iranske filmskapere, kunstnere og intellektuelle lever i eksil, og at de fleste er for underbetalte sosialarbeidere å regne. Vi fikk vite at filmen befinner seg i en paradoksal situasjon i Iran. På den ene siden forsøkes filmen å kontrolleres og styres av regimet. På den andre siden lages sterke filmer som både av regimekritiske så vel som kunstneriske årsaker aldri skulle vært laget. En film som This is Not a Film (Jafar Panahi) ble eksempelvis smuglet ut i en kake, for så å senere vinne en pris i Cannes. – I de senere årene har Iran blitt mer enn bare tepper og olje. Nå har vi også cinema. (Hamid Naficy om det blomstrende filmmiljøet i Iran) Tre eksilregissører var tilstedet på symposiet. Æresgjest på Kosmorama og kjempen innen iransk film, Mohsen Makhmalbaf, snakket om hvilken rolle filmskaperen skal spille i samfunnet. Regissøren trakk særlig frem kunstnerens rolle som ambassadør, og hevdet at filmskaperen skal være et talerør for virkeligheten. Han snakket om «The role of the filmmaker as a role-model in society», og blåste liv i ideer som en gang også fantes i et reaksjonært Europa. Filmskaperen, han eller hun, skal avdekke løgnene, gi de stemmeløse en stemme, og gi et bilde til dem uten ansikt. Makhmalbaf pratet ikke om film som underholdning. Han pratet om film som et synonym for noe annet, som et verktøy, som et øye som ser det styresmaktene i Iran ikke vil at man skal se. I lokalene til Det Norske Oljeselskapet ble det bare varmere og varmere med tiden. Etter Makhmalbafs tale kunne svettedråper synes på de oppmøttes panner. Vi slo oss til ro med at mangelen på aircondition sikkert var et bevisst valg fra arrangørenes side: nå befant vi oss i Iran. Skuespiller og regissør Susan Tsalimi var heldigvis neste taler på stolen. Kvinnen som emigrerte fra Iran til Sverige i 1989 var et friskt pust i det ellers gloheite lokale. – Du er en dronning her, sa en venninne, hvis du flytter til Sverige er du en «nobody». Men jeg var en dronning uten en trone. (Susan Tsalimi om hennes skuespillerkarriere i Iran) Taslimi pratet energisk, aggressivt og engasjerende om mennesket frigjort fra bestemte roller som drømmen. Hun pratet om falske rollemønstre i Iran, om hvordan kvinnen ses på som husmor og offer, mens mannen ses på som rasjonell og maskulin. Hun snakket om å rense språket for nedsettende ord og uttrykk – det var patos, teatralsk, og publikum var med på notene. Mye takket være konferansier Eirik Frisvold Hanssen, som oversatte fra svensk til engelsk med bravur. Jump Cut var fulle av begeistring over hvordan Hanssen taklet situasjonen. Den seriøse mannen oversatte med trygghet, et eksempel til etterfølgelse, Stian Hansen var «long gone», og filmvitenskapstudenten så igjen en lysere framtid i møte. Etter pausen snakket regissør Bahman Ghobahi om filmskaperens plikt til å bruke filmkameraet som et våpen mot diskriminering. Et land som Iran er satt sammen av mange forskjellige folkegrupper, og en stor utfordring ligger i å bygge bro mellom disse etniske gruppene. Filmer av Ghobadi, Makhmalbaf og andre iranske filmskapere har vist at medlemmer av grupper som før har blitt ensidig negativt representert, i virkeligheten er allsidige mennesker. På samme måte har filmene, ofte til regimets forargelse, vist den internasjonale verden at Iran er et allsidig land. Til tross for varmen: Jump Cut var imponert over rekken av regissører som stilte opp i lokalene i Det Norske Oljeselskap. Bra jobba!
God dokumentardebutt
Sound City – Regi: David Grohl – Therapy Content
Skrevet av: Jørgen Ward Søderstrøm
Filosofisk tenkepause
The Gardener – Regi: Mohsen Makhmalbaf Skrevet av: Martin T. Johannessen Mohsen Makhmalbaf er æresgjest på Kosmorama dette året, og på fredag var det klart for premiere på regissørens siste film, The Gardener. Filmen er en dokumentar som aktualiserer religionens plass i det moderne samfunnet, og handler først og fremst om mindre religioner, i dette tilfelle Bahá’í. Makhmalbaf er undrende i sin tilnærming til både tematikk og kinematografi. Etter filmens slutt forklarte regissøren, som selv var tilstede under visningen, at to av tre kameraer brukt totalt under innspillingen representerte menneskelige perspektiver, mens det siste kameraet representerte filmøyet. I Brechtiansk stil filmer til stadighet filmskaperne (Mohsen Makhmalbaf og hans sønn, Maysam_Makhmalbaf) hverandre, og dialogen dem i mellom legger til grunn for filmens kjernekonflikt: positive og negative sider ved religion. Filmen gir ingen svar, og leker seg snarere med de store spørsmålene. Dette er et smart trekk; presenterte argumenter føles aldri påtvungne, og spesielt det siste kameraet – filmøyet, manipulerer fram en følelse av objektivitet. Bilder av natur kun akkompagnert av musikk oppleves som behagelige tenkepauser, og gir det nødvendige rommet for refleksjon. Den eksperimentelle, nesten primitive kinematografien (overeksponerte bilder, tilsynelatende planløst) går hånd i hånd med filmskapernes nysgjerrige tilnærming til tematikken, og skaper en følelse av ro og harmoni. The Gardener er en film uten svar. Det passer bra da tematikken er såpass misjonerende i seg selv.
En storartet stilreise mot kollektivt galskap
The Fifth Season – Regi: Peter Brosens, Jessica Woodworth – BO Films Skrevet av: Edvard Holmen Minge Til venstre sitter en mann. Til høyre, på den andre siden av bordet står en hane. Kamera beveger seg sakte frem og tilbake mens denne mannen prøver å kommunisere med hanen. Sånn starter The Fifth Season. Etter dette skulle drøye 90 minutter med fascinerende film sanses i en halvfull sal 2 på Nova Kinosenter. Vi er i en mindre landsby i Belgia og det er vinter, men når bålet på seremonien som markerer vinterens slutt ikke vil ta fyr, forstår vi etter hvert at noe er galt. I etterkant viser det seg at biene ikke svermer og at kuene ikke gir melk – Naturen fungerer ikke som den skal. Med dette mysteriet i virke følger vi karakterene i tiden deretter. Vi ser karakterene i denne vanskelige situasjonen gradvis drifte over mot galskapen. The Fifth Season er ikke lik mange filmer du har sett før. Det er ikke mange tvister eller plutselige endringer, det er en rolig skildring som beveger seg i et sakte tempo. Det finnes ikke nye ressurser lenger i den lille landsbyen, og dette er problemene filmen arbeider med hele veien. Dette er en film sammensatt av lange innstillinger, med et tregt bevegende kamera, akkompagnert av et rolig og ustabilt pulserende lydspor. Vi får muligheten til å granske hvert eneste bilde nøye. Vi kan se at denne filmen har et stilfullt visuelt utseende – hver eneste innstilling har noe interessant ved seg. Grunnelementene mise-en-scene, kinematografi og lyd er nydelig utført i denne filmen. Personlig kan jeg ikke komme på mange filmer som er bedre utført eller mer interessant på det planet. Det er disse elementene, i tillegg til filmens fjollete kalkulerte banaliteter, som gjør den underholdende og hele tiden spennende å følge med på. I tillegg har filmen har lite dialog, og det passer veldig godt inn i filmens smygende gråtone. Bruken av lite dialog fremmer dessuten filmens utsøkte stil. Det er kanskje en vanskelig situasjon og sette seg inn i, men filmen forteller oss hvordan det kanskje kan gå om vår planets frodige fruktbarhet skulle minke eller forsvinne. Gjennom å skildre denne utenkelige situasjonen, så ser man fort hvordan man avhenger av naturen og ressursene der ute. Fortellermåten og formspråket er spesielt og annerledes enn det vi vanligvis betrakter som fiksjonsunderholdning, det er ikke dermed sikkert at det blir like godt likt hos alle og enhver. Uansett, så har The Fifth Season en sjokkerende slutt, som jeg vil si understreker poenger rundt et eventuelt budskap. Om filmen har et budskap, så har også jeg et budskap med denne teksten: Se The Fifth Season, det er en opplevelse om du liker den eller ei! Stilfull og sikker: The Fifth Season er god på flere plan – Topp underholdning, og nok av interessante elementer til at du kan tolke, undre og tenke deg til Belgia og tilbake. Du har fortsatt mulighet til å se den på Kosmorama! Lørdag: Klokken 13:30 Søndag: Klokken 09:00