Ukategorisert | Jump Cut

Kosmorama: «Bird» – Frihet, flukt og magisk realisme

Ønsket om frihet og trangen til å flykte fra en vanskelig livssituasjon er bare noe av det som rommer tittelen til filmen Bird . Vi følger tolv år gamle Bailey (Nykiya Adams), som bor i Nord-Kent, England, sammen med sin halvbror Hunter og faren Bug (Barry Keoghan). Hverdagen preges av fattigdom og røffe omgivelser, og Bailey blir ofte overlatt til seg selv, ettersom faren er fraværende og opptatt med sitt. En dag møter hun en mystisk person ved navn Bird (Franz Rogowski), som leter etter foreldrene sine. De to danner raskt et sterkt bånd – noe som passer godt, ettersom filmen er en del av Kosmoramas «Mennesker imellom»-serie. Bird er en herlig blanding av både ulike sjangere, miljøer og stemninger. Den kombinerer det røffe gettomiljøet Bailey er vokst opp i – preget av narkotika, fattigdom og kriminalitet – med stemningsfulle skildringer av naturen, som gir kontrast til den harde virkeligheten. Sammen danner disse elementene et unikt filmlandskap preget av en type magisk realisme. Filmen er full av symboler som kanskje ikke er like lett å forstå ved første øyekast. For eksempel er betydningen av Bird-karakteren noe man blir sittende og gruble over etter at filmen er ferdig. Hvem er denne karakteren egentlig, og hva skal den symbolisere? Dette er spørsmål som åpner for tolkning og gir filmen en ekstra dybde, der små detaljer og gjentatte motiv kan avsløre nye lag ved fortellingen. Magisk realisme, blandet med temaer som oppvekst, familierelasjoner, identitet og sosiale strukturer, skaper en unik og underholdende filmopplevelse. Selv om filmen i bunn og grunn er en coming-of-age-historie, gir denne blandingen filmen en originalitet som både fascinerer og engasjerer. For enkelte kan filmen virke treg til tider, da den er preget av lange, sakte scener med lite dialog. Likevel klarte filmen å skape en sterk stemning, og den var visuelt imponerende å se på. Den ble filmet med 16mm film, noe som ga sterke kontraster og teksturer som forsterket både realismen og den visuelle dybden. Bird er en film som fascinerer på flere plan, og selv om den ikke lykkes med alt, treffer den med mye av det den prøver på. Med sin symbolikk og dype temaer etterlater filmen seeren med noe å tenke på, og engasjerer på en subtil, men effektiv måte. «Bird» regissert av Andrea Arnold. Med: Nykiya Adams, Barry Keoghan og Franz Rogowski. Spilletid: 1 timer og 59 minutter. Land: England. Aldersgrense: 15 år.

Kosmorama: «Rains over Babel» – Dantes Inferno møter skeiv frigjøring

Rains Over Babel følger flere forskjellige handlinger gjennom en hard og livlig navnløs by mens de overkommer deres livs største vansker. I programmet til festivalen blir den beskrevet som en «psykedellisk nyfortelling av Dantes Inferno» og har med flere gjenkjennelige karakterer fra verket. Temaene omhandler kanskje mest det å finne seg selv og stå for sine sanne verdier og følelser. Fortellingene sentrerer seg mest rundt opplevelser om hvordan skeive mennesker internaliserer og opplever homofobi, og deres endelige oppgjør med forventninger som enten blir satt på eller de setter på seg selv. Ellers møter vi også på mennesker som må være tålmodige og standhaftige for å kjempe for deres mening med livet. Dette er regissøren Gala del Sol sin første spillefilm, som plasserer den i Kosmoramas «New Directors» program der de fremmer regissører de tror kommer til å ha en stor rolle i fremtidens filmkultur. Inspirasjonen fra fortellingen sitter etter min mening mest i overtonene; Den dypper tærne litt i å være en «metal»-film, med sterke farger og lys, detaljerte utenomjordiske karakterdesign og hard musikk. Allikevel virker det som den ikke helt våger å gå inn i en mørkere dybde som man kanskje skulle forventet, mest i henhold til mise en scéne men og i forhold til handlingen. Det er tydelig at det har gått mye arbeid inn i rekvisitter og setting og alt det estetiske, men allikevel sitter jeg igjen med en liten følelse av at noe mangler for å knytte det ordentlig sammen, kanskje i manusavdelingen. Cinematografien trekker på noen interessante og engasjerende teknikker som dekker litt over filmens mangler og jeg ser absolutt potensialet i regien. Det virker som om filmskaperne prøvde å pakke inn for mye av både fortellinger og sære trekk til at de skaper en god helhet. Det som opplever dette mest er nok tempoet som oppleves tregt i noen sekvenser. Starten har mye intrige, men den mangler noe som får seerne til å kunne hekte seg på minst en av fortellingene. Igjennom midtdelen drar filmen oss med på 3-4 forskjellige eventyr, som er både engasjerende i ulik grad og feiler i å komplementere hverandre. Den siste akten plukker heldigvis filmen opp igjen, der vi får en fin og ryddig slutt på alle hendelsene. Vekten noen av karakterene bærer med seg i forhold til problematikk blir også endelig lagt på en meningsfull, effektiv og rørende måte. Selv om jeg synes filmen var ganske midt på treet og det er lettere å avdekke hva den etter min mening kunne gjort bedre, er jeg ekstremt spent på å følge med på hva del Sol gjør videre. «Rains over Babel» regissert av Gala del Sol. Med: Jhon Narváez, Sofia Buenaventura, John Alex Castillo. Spilletid: 1 timer og 51 minutter. Land: Colombia, USA, Spania.

«Ski»- Fame vs. Lykke

«Ski»- Dokumentaren som følger Nikolai og Vegard som skal på fire dager, uten stopp, stå på ski over 27 fjell i Nord-Norge

Topp 10 – Filmer fra 2024

Nok et glimrende filmår ligger bak oss og mangt en plattform publiserer sine kontroversielle topplister (inkludert Akademiet) rundt disse tider. I redaksjonen er det disse 10 titlene som dukket opp hyppigst og høyest i våre personlige lister, men det var veldig mange filmer som akkurat ikke nådde opp, som for eksempel Perfect days, Elskling, Anora, Furiosa: A Mad Max Saga og Innsiden ut 2. Med norsk premieredato som grunnlag kom vi endelig frem til dette knippet med perler fra året 2024; 10. Wicked (2024) Regi av Jon M. Chu – Premieredato 22. november Her møter vi de to rake motsetningene Galinda, den populære og overfladiske, og Elphaba, sombåde utstøtt og misforstått, på universitetet Shiz. Med en en storslått miks av sang og dans utfolder historien deres seg med flere tvister og et stort glimt i øyet. Hadde du sagt til meg at en musikal om heksene fra Oz skulle ende opp som en av 2024 sine beste filmer når året startet hadde jeg kalt deg for gal. Her var det derimot jeg som var gal, for Wicked er absolutt et av årets høydepunkter. Med et spektakulært produksjonsdesign, strålende skuespillerprestasjoner med live sang, og en energi som smitter over på publikum, er det nærmest umulig å se Wicked uten å sitte igjen med et stort smil om munnen. Filmen åpner med sangen «No One Mourns the Wicked», og setter umiddelbart fokus på spørsmålom hva som egentlig gjør noen onde, samt den moralske vekten av å glede seg over noens død. Denne tematikken utforskes ved å la oss bli kjent med den onde heksa fra vest. Kanskje er det ikke et så enkelt svar som først antatt? Selv om filmen håndterer tunge temaer, er dette en gledesbombe av et fyrverkeri. Gjennom sang og dans, der det ene imponerende nummeret overgår det neste, og med høydepunkter som «What is This Feeling?» og «Defying Gravity», fylles filmen med latter og godt humør. Med ti Oscar nominasjoner, inkludert beste film og beste kvinnelige hoved- og birolle, setter Wicked standarden for en topp 10 liste med høy kvalitet. Det er kanskje ikke en film med dypeste metaforene, men her leveres en opplevelse av de sjeldne. Det bare å lene seg tilbake og glede seg. Så venter vi i redaksjonen spent på hva Jon M. Chu vil få til i del to, Wicked: For Good, som kommer på kino 21. november i år! Av Simon Bjerkås 9. The Zone of interest (2024) Regi av Jonathan Glazer – Premieredato 26. januar “The Zone of Interest” er en film som vitner menneskets største forbrytelse ved å følge livene til forbryterne som står bak. I denne unike Holocaust filmen gir regissør Jonathan Glazers sitt publikum et blikk inn i hverdagen på en høytstående Nazi familie som bor vegg i vegg med konsentrasjonsleirer Auschwitz. Hans kamera er rent observerende, og det holder seg bare på den frie siden av konsentrasjonsleirens vegger. Holocausts grusomheter kan kun vitnes gjennom lyden av skudd og skrik som kommer fra den siden av veggen vi ikke ser. Glazer har i sin film skapt den mest effektive beskrivelsen av denne forferdelige tiden ved å sette oss inn i livet til de “uvitende” familiene som bader i luksusen deres ektemenns horrible handlinger betaler for. Med mor på besøk spiser de kake og drikker kaffe til lyden av henrettelser, og de plukker plommer i sin frukthage til lyden av folkemord og tortur. “The Zone of Interest” står ikke på denne listen på grunn av underholdningsverdi eller på bakgrunn av en TikTok trend. Den står her fordi den skapte den beste, og mest ærlige beskrivelsen av historiens verste mennesker. Av Truls Hustad 8. Ibelin (2024) Regi av Benjamin Ree – Premieredato 8. mars Da rulleteksten rullet over skjermen og lyset ble slått på etter visningen av Ibelin, var det ikke et eneste tørt øye i hele kinosalen – og med god grunn. Ibelin er en hjertevarmende fortelling om livet og ettermælet til Mats Steen, en gutt som døde 24 år gammel av sykdommen Duchennes muskeldystrofi. Grunnet sykdommen satt han mye hjemme i rullestol, og gaming ble en flukt fra hverdagen. Etter hans død oppdaget familien at det eksisterte en hel verden på internett som Mats hadde vært en del av, og at han var høyt elsket av mennesker over hele verden. Dokumentaren forteller Mats’ livshistorie på en nyskapende, kreativ og fengende måte. Gjennom gamle videoopptak og intervjuer med familien får vi først et innblikk i Mats’ oppvekst og hvordan det kunne være ensomt å vokse opp med sykdommen hans, da han ikke kunne delta i fysisk aktivitet som andre barn. Etter hans død oppdager familien at Mats levde et helt annet liv i videospillet World of Warcraft. Her kunne han være hvem han ville, og dokumentaren viser hvordan han var en sammensatt person med følelser og tanker som alle andre, men med begrensede muligheter til å uttrykke dem i den virkelige verden. Ved å rekonstruere hendelser og samtaler som Mats hadde hatt i spillet, klarer dokumentaren å vise oss hvem Mats var, og hvordan han ikke lot sykdommen definere ham i spillverdenen. Animasjonssekvensene er livlige, fargerike og gir et dynamisk innblikk i det unike samholdet spillerne opplevde med hverandre. Gjennom detaljrike animasjoner formidles følelsen av fellesskap, støtte og kameratskap som preget spillverdenen, og hvordan disse virtuelle båndene kunne være like sterke som relasjoner i den virkelige verden. Den animerte spillgrafikken, kombinert med voiceovers av samtaler fra chatten, tenkte jeg først kunne virke litt alternativ – spesielt for meg, som ikke har så mye kjennskap til gamingverdenen. Men tvert imot, dette hadde en helt motsatt effekt. Jeg ble fullstendig dratt inn i Mats’ verden, og gjennom å se hva han opplevde mens han spilte, kunne jeg samtidig føle både hans gleder og hans sorg. I dokumentaren får vi også møte Mats’ venner fra spillverdenen i virkeligheten, og betydningen av å ha et samhold og en flukt fra hverdagen på nettet blir enda tydeligere og lettere å forstå. Filmen forteller en sår historie som gjør vondt på en god måte, og jeg satt igjen med tårer