Ex Machina – Regi: Alex Garland – Storbritannia – 1. 48 min.
Filmer om kunstig intelligens ser ut til å være “inn” for tiden. For knapt nok en måned siden så jeg Chappie av Neill Blomkamp, som tar opp mye av den samme tematikken som Ex Machina, men her slutter også stort sett likheten mellom de to.
Dataprogrammereren Caleb (Domhnall Gleeson) har vunnet en konkurranse hvor premien er å tilbringe en uke med datageniet Nathan (Oscar Isaac) hos hans private feriested. Dette viser seg derimot å være et skalkeskjul for Nathans egentlige mål. Han har utviklet kunstig intelligens, og vil gjennomføre Turing-testen for å finne ut om roboten Ava (Alicia Vikander) kan fremstå som menneskelig.
Som jeg nevnte innledningsvis, overlapper en del av tematikken i Ex Machina med Chappie, men folk som går til denne filmen bør ikke forvente seg et action-epos på linje med det Blomkamp har lagd. Debuttant Alex Garland har lagd en tidvis stille og rolig film hvor man hele veien føler at det er noe galt med situasjonen. Det er ikke før slutten man virkelig greier å sette fingeren på det, men det ligger der hele veien.
Filmen er fylt til randen med nydelige bilder og ekstremt gode skuespillerprestasjoner. Oscar Isaac er som vanlig ugjennkjennelig i sin rolletolkning, denne gangen som datageniet med ukjente og ikke helt hederlige motiver. Domhnall Gleeson har også begynt å få et godt fotfeste i bransjen og spiller stadig mer interessante roller. Han gjør det godt her også, og det er bare å glede seg til å se hva han er i stand til å gjøre i Star Wars senere i år. Svenske Alicia Vikander gjør det også bra i rollen som roboten/AI-en Ava. Hun spiller subtilt uten at det blir stivt eller unaturlig.
Filmen tar opp en del tematikk rundt kunstig intelligens, og hva bevissthet egentlig er. Er det muligheten til å stille spørsmål, forelske seg eller ha et seksuelt forhold? Av og til så føler jeg at Garland, som også har skrevet manus, har litt feil fokus på disse spørsmålene (seksualitet, blant annet) og at han egentlig bare beveger seg i overflaten. Brorparten av tematikken kommer frem i dialoger heller enn handlinger, og når skuespillerne er såpass dyktige som de er her, så hadde det ikke gjort noe med litt mer dybde. Men dette er stort sett det eneste jeg har å utsette på filmen.
Ex Machina er en dose av Spike Jones’ Her fra 2013, en liten dose av Blomkamps Chappie pluss en del eget materiale tatt ut fra Garlands eget hode. Løsningen fungerer utmerket, og skuespillerne bærer virkelig filmen. Alex Garland har etter mange år som manusforfatter gjort en strålende regidebut, og det er bare å håpe at han fortsetter å lage sci-fi-filmer av samme kaliber fremover.
