Funuke domo, kanashimi no ai wo misero (2007) Regi: Daihachi Yoshida – Amuse Soft Entertainment / Monster Film / Phantom Film / Sony Music Entertainment / TYO Productions – 1 t. 52 min.
Filmen forteller en historie om en familietragedie fra landsbygda. Foreldrene til tre voksne barn omkommer i en bilulykke, og den eldste datteren kommer hjem fra Tokyo fordi hun ikke lenger kan gå på skuespillerskolen foreldrene betalte for. Det blir et ladet gjensyn mellom de tre, som takler sorgen på svært forskjellige måter. Den eldste av to søstre (Satou Eriko) finner et slags utløp for sitt sinne ved å terrorisere sin lillesøster (Satsukawa Aimi), mens deres bror, den eldste av søskenflokken, forholder seg passiv til deres feide. Selv mishandler han sin egen kone mens han har et insestuøst forhold til den eldste søsteren sin. Familien deres er på randen av å knuses helt, og bare de kan finne tilbake sammen, men det skal vise seg å være utfordringer i vente på alle kanter.
Tittelen selv betyr «Vis litt kjærlighet, tapere!» og dette stemmer nokså godt med plottet, som viser hva kjærlighet betyr for en familie. Hvor går grensen? Hva er rett? Alle disse spørsmålene smakes på gjennom filmens handling, og etterlater seg en bitter smak i munnen. Dette er en mørk komedie på godt og vondt, men underholdende og unik på sin egen måte.
Skuespillerne har god kjemi med hverandre og dialogene er godt skrevet. Det er øyeblikk som får en til å le, øyeblikk som får en til å grøsse, kanskje til og med gråte. Alt representert gjennom noenlunde standard kinematografi, men godt nok. Det som får denne filmen til å skille seg ut er skuespillerne selv og manuset. Selvsagt er mye av filmen annerledes fra hva vi i vesten er vant med, og kanskje ser vi i beste fall en uslepen diamant, men gjennom asiatiske øyne finner vi en glitrende juvel. Det vil si man må kunne se bort ifra det som er annerledes og heller sette pris på hva filmen får deg til å tenke over. Skuespillernes prestasjoner vil mest sannsynlig komme frem som ortodokst, og uekte grunnet deres overdrevne ansiktsuttrykk og kroppsspråk, men for japaner vil nok disse prestasjonene virke som naturlig og godt gjennomført.
Karakterutvikling er essensielt i filmen, og man knytter bånd til personlighetene man følger og blir kjent med. Samtidig er det emosjonelle også mye i fokus. En godt gjennomført blanding som røsker i hjerterota uten å helt slippe taket eller gi sitt publikum trøst. Noe som gjør hele opplevelsen til å føles mer ekte selv om noen usannsynlige hendelser forekommer.
