Canada er kanskje mer kjent for å være stand-in for amerikanske skoger og byer når amerikanerne lager film, enn hva de er for sin egen filmproduksjon. Men nå har de en regissør de virkelig burde være stolte av. “L’enfant terrible” Xavier Dolan ble allerede i en alder av 20 år nominert til Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for sin debutfilm I Killed My Mother (2009). Laurence Anyways er hans tredje langfilm, og hans virkelige mesterverk.
Laurence Anyways starter i Montreal sent på høsten i 1989. Laurence Alia (Melvil Poupaud), en 35 år gammel litteraturlærer, finner ut at han ikke lenger er en han, men en kvinne fanget i en manns kropp. Gjennom ti år følger vi Laurence på sin ferd for å finne seg selv. Vi ser hennes forhold med kjæresten Fred (Suzanne Clément) rase sammen for å så bygges opp igjen utallige ganger. Vi ser henne miste lærerjobben. Vi ser henne bli banket opp. Vi ser henne bli utstøtt fra samfunnet. Og vi ser henne vinne støtte fra den yngre generasjonen. Laurence Anyways er en emosjonell berg-og-dalbane.
Det er ikke uten grunn at regissør Xavier Dolan blir kalt for “l’enfant terrible”. Han har en lekenhet i regien sin som få andre har. Hans bruk av farger, klipping, kamerabevegelser og musikk gjør Laurence Anyways til en helt unik opplevelse. Dolan er også en ekstremt dyktig manusforfatter. Han skaper en helt unik historie om et svært viktig tema. Dolans lekenhet gjør at hele filmen blir veldig frisk og levende. Den er en fornøyelse å se, selv om den til tider er veldig trist.
Skuespillet er også i en klasse for seg. Nathalie Baye gjør en praktfull jobb i sin rolle som Julienne Alia, Laurence sin mor. Men det er selvfølgelig Suzanne Clément og Melvil Poupaud som skaper denne filmen. Deres fremstilling som to ødelagte lykkelige ulykkelige mennesker er ekstremt troverdig. Clément spilte bra nok til å vinne Un Certain Regard for beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Cannes.
Musikkbruken er verdt et avsnitt for seg selv, da det føles nesten ut som om det er en egen karakter i filmen. Det er like livlig og pulserende som Dolans regi. Her brukes alt fra moderat til klassisk fransk musikk. Legg spesielt merke til hvordan musikken alltid reflekterer Laurence sine føleleser. Dette setter en mer definert stemming på det som skjer i filmen, og du blir dratt lenger og lenger inn.
At en film kan fortelle noe viktig om samfunnet uten å være “preachy” er noe jeg setter uendelig stor pris på. Dolan greier dette uten problemer. Det føles aldri ut som om det er en samfunnskommentar om 90-tallet, eller i dag for den saks skyld. Det føles som en fiksjonsfilm som får deg til å reflektere. Den ser først og fremst på hvordan et kjærlighetsforhold kan bestå hvis den ene parten ikke lenger er komfortabel med sitt eget kjønn, og derfor skifter. Men den tar også for hvordan homofile og transseksuelle blir sett på i samfunnet. Den fokuserer spesielt på hvordan de ulike generasjonene ser på det. Pluss at den tar opp temaet om transseksualitet er en psykisk sykdom.
Hvis du vil se noe av det beste kanadisk film har å by på, og se noe en svært lovende ung regissør, så er Laurence Anyways virkelig å anbefale. Den er helt fantastisk. Det er også verdt å merke seg at Xavier Dolans femte film Mommy nå har fått norsk premieredato. 25. desember er dagen.
Laurence Anyways – Skrevet og regissert av Xavier Dolan; med Melvil Poupaud, Suzanne Clément.
Spilletid: 2 t. 48 min. Land: Canada. År: 2012
