Dette er The Devils Rejects. Dette er Pierrot Le Fou. Dette er Jodarowskis The Holy Mountain. Dette er Free Fire. Dette er Picnic at Hanging Rock. Dette er Reservoir Dogs. Dette er The Hills Have Eyes. Dette er Easy Rider. Dette er The Treasure of Sierra Madre. Dette er Tarantino. Dette er Edgar Wright. Dette er Winding Refn. Dette er Giallo. Dette er sovjetisk montasje. Dette er kunst-film. Dette er nådeløs action. Dette er Leone-western. Dette er fransk nybølge. Dette er amerikansk nybølge. Dette er skrekk. Dette er exploitation. Dette er sex-ploitation. Dette er LSD. Dette er motkultur. Dette er cult. Dette er religiøst. Dette er nostalgia. Dette er nyskapende. Dette er en hyllest. Dette er en amalgamasjon av alt som er godt. Det føles som alt jeg elsker, men også ingenting jeg noensinne har sett med øynene mine åpne.
Av de så langt 64 filmene jeg har sett på festivalen siden min første Kosmo i 2016 har ingenting slått meg som denne filmen. Dette var mildt sagt en religiøs opplevelse for meg. Det vil si mer enn jeg er til vanlig.
Plotet tar for seg en gruppe lovløse franskmenn (og en kvinne) som bor i fjellene. En er advokat, en er kunstner, en er skribent, og tre av dem er tyver. Dagen filmen foregår kaprer og dreper de tre tyvene mannskapet til en pansret bil på en landevei, og stjeler en kasse gullbarrer. I en hast vekk fra åstedet treffer de på to unge kvinner og en liten gutt. Redd for hva som kunne skje om disse snakker med politiet som uten tvil vil oppsøke dem tar de dem med seg. Sammen er de nå 10 stykker som lever bohem-livet i fjellene, frem til to politibetjenter kommer på besøk, med helvete i baklomma.
Filmen er en feberdrøm uten like. Aldri vil du se sekvenser like tettklippet og stilistiske. Så godt som alt er filmet i closeups, med harde raske zooms, filming ned pistolsiktet, filming inn pistolløpet, flammen fra lighteren, kjøttøksa som hogger igjennom grisekjøttet. Det er nådeløs intensitet hele veien. Selv i de mest mundane konflikter, spising av mat, tenning av en sigar. Du blir tvunget til kinosetets kant igjennom det hele.
Farge, lys, bilde og klipp har aldri jobbet så eksplosivt med hverandre. Jeg kalte det tidligere en feberdrøm, men vil nesten justere det til en LSD-trip. Ansikter lyses konstant opp av farger i italiensk giallo-stil, ikke en kule skytes uten flammer ut løpet. Tilsynelatende gudelige scener med en naken gullmalt kvinne som urinerer på en begravd mann dukker opp her og der. Scener i totalt mørke hvor mennesker flyter inn i det evige imens klærne deres rives av dem. Det er utenom noe du har sett før. Se for deg de mest sprakende og flashye sekvensene i en Tarantino-film, la oss si Kill Bill. Sekvenser som varer i kanskje 5 minutter totalt, og blås det opp til 90, så begynner du nærme deg hva dette er.
Jeg må også bemerke det utrolige lydbildet i filmen. Gjenbruket av ikke bare umiddelbart gjenkjennelig Ennio Morricone musikk, men også andre italienke film-anthems som Road to Salina hjelper med å skape en uforglemmelig og fengende opplevelse.
Man kan kalle filmen en film-rebells våte drøm. Det er aldri et stille øyeblikk, det er aldri pause. Det er alltid noe som skjer, på de mest ekstreme måter. Dette ligger så mye på regissørene Hélène Cattet og Bruno Forzani, som klart viser den desidert mest unike og visuelt utfordrende filmen under årets festival. Klipp, scenografi og kinematografi her er fra en annen verden, noe som absolutt vil sette en pinne i hjulet for manges opplevelse, men for de som klarer å sleppe denne filmen inn. De som filmen er laget for, er dette nærmest en religiøs opplevelse. Dette er en film som krever all din oppmerksomhet, en film som hever pulsen din, en film som sliter deg ut, men som gir deg i gjengjeld en uforglemmelig opplevelse som skaker deg. For å parafrasere fra filmen, ord som kommer ut fra munnen av Elina Löwensohn som perfekt forklarer filmen:
“This is the greatest orgasm of my life. I never want this night to be over”
Det er bare én visning igjen av denne filmen, Lørdag kl 2200. Jeg bør ser deg der.
