Vi er fortsatt i høysesong med adapsjoner av young-adult-bøker, og intet mer enn 1 år – Nesten på dagen – etter den første Maze Runner-filmen, blir vi bedt på kino igjen, til å se en gjeng pene guttunger løpe for harde livet.
Men denne gangen er det ikke en labyrint med mekaniske insekter de må komme seg vekk fra. Nå er det ørkenzombier som står for tur.
Den første filmen slutter med at “runnerene” våre unnslipper labyrinten, bare for å finne ut at de ble plassert der for et slags darwinistisk prosjekt av organisasjonen WIKD (OND på Norsk), som skulle finne ut hvem som var sterke nok å overleve i den post-apokalyptiske verden som finnes utenfor. Sammen med denne “sjokkerende” nyheten, finner de også ut at arbeiderene i labyrint-laben (eller lab-laben om du vil) er alle døde, for så å bli “reddet” av ukjente gjerningsmenn som tar dem til en trygg location, hvor den andre filmen begynner.
Det tar ikke lang tid etter de har blitt reddet før hovedkarakteren Thomas (Dylan O’Brien), begynner å lukte noe muffens med disse redningsmennene, og det er her ting begynner å krølle seg litt. Etter den første filmen slutter med den cliffhangeren den gjør, så forventer man en fortsettelse av den første filmens univers, men det virker mer som de bare bestemte seg for å scrappe hele “mytologien” bak den første filmen, som var en science-fiction thriller for ungdommer, og bestemt seg for å lage en film som mer kan kalles Mad Max: Fury Road til fots, med veldig mange pausestopp.
Personlig har jeg et veldig ambivalent forhold til denne typen filmer. Det er enda ikke en young-adult-film jeg har vært noe særlig glad i, men jeg ser fortsatt alle filmene, i håpet om at det skal komme en filmserie som har verdi for flere enn bare de som har lest bøkene. Og da jeg så den første filmen, kan jeg ærlig si at jeg fikk litt håp, for filmen spilte på en del gode temaer, og var til tider veldig underholdende. Det er derfor jeg ble spesielt skuffet da oppfølgeren bestemte seg for å snu ryggen til den første filmen, og gå en helt ny vei, en veldig lang og kjedelig vei.
Denne gangen står “Runnerene” ovenfor “The Scorch”. En ødemark, som ser ut som noen har flytta San Fransisco ut i Sahara-ørkenen. Sammen drar de på en vandring mot fjerne fjell for å finne en motstandsstyrke ved navnet “Den Strake Armè”. Heldigvis har de blitt vant med å løpe mye i den første filmen, for i denne filmen må de løpe fra utallige farer. Som WIKD agenter med elektroniske våpen, ørkenzombier med en vanvittig apetitt, snikskyttere med ukjent agenda, og sist men ikke minst, været. Ja, The Scorch er virkelig fylt med mange farer. Men ikke noe særlig Trials, som filmtittelen antyder.
Selv om det er en noen farer involvert, så forandrer det ikke faktumet at denne filmen har en ufattelig kjedelig spenningskurve. Disse filmene skal være spennende, intense, og helst litt innovative, men dette er bare lavmåls action. Filmen handler praktisk talt om at de skal fra A til B, på veien møter de en fare, da løper de så fra B til C, hvor de møter en ny fare etc. Dette blir slitsomt og veldig uinspirert.
Filmen virker mindre som en egen film, og mer som en bit av et puslespill som skal fullføres i en stor finale i den tredje filmen. Men å gjøre en dårlig film for at den neste skal bli bedre krever en del tillit hos publikum. Tillit jeg ikke vet om denne serien eier eller fortjener.
Maze Runner: The Scorch Trials – Regissert av Wes Ball; skrevet av T.S. Nowlin, basert på en roman av James Dashner; med Dylan O'Brien, Ki Hong Lee og Kaya Scodelario. Spilletid: 2 t. 11 m. Land: USA. Premiere: 18. september 2015. Aldersgrense: 12 år
