Det er sjeldent jeg ser et så bratt fall i filmskaping som hos M. Night Shyamalan, mannen kjent for sine twister. Jeg mener at Den Sjette Sansen er en av de beste filmene fra 90-tallet, og da den kom ut var den hyllet av både publikum og kritikere. Det var en genistrek av en film, ikke bare på avsløringene, men atmosfæren, komposisjonen, musikken og skuespillet. M. Night Shyamalan ble kalt for «den nye Spielberg», og det tror jeg ikke var lurt. Kanskje han tenkte «hei, dette var jo ikke så vanskelig?» og gikk i slappere baner etter det. Hans neste film, Unbreakable, var utrolig solid, men ikke like bra. Så begynte problemene. Film etter film. Bare svakere og svakere. Bunnen var nådd med Avatar: The Last Airbender, som både spyr og bæsjer på TV-serien den baserer seg på, men også alt som skal til med filmskaping gjøres på den verste måten noensinne. Det er på nivå med The Room, Birdemic, Troll 2 og Plan 9 from Outer Space. Filmer som anses som de verste noensinne.
Jeg sitter med armene i kors i det The Visit begynner. Her går Shyamalan tilbake til røttene. En singel mor (Kathryn Hahn) forlot foreldrene hennes da hun var yngre og datteren hennes, en wannabe-filmskaper, ønsker å dokumentere hva som skjedde mellom moren og besteforeldrene. Moren går med på å sende barna på ei ukes besøk til besteforeldrene, som bor på en gård ute på landet. Som du sikkert skjønner allerede, er ikke besteforeldrene helt stabile og ting går ikke helt som planlagt.
Det er ofte jeg blir irritert på dårlig skuespill blant barn i dagens skrekkfilm, men for en gang skyld fungerer søskenparet veldig bra. Datteren er en intelligent dokumentarfilmskaper plaget med dårlig selvtillit, og filmen gir oss et, tør jeg å si, nesten kompleks presentasjon av henne. Hun har en fin kjemi med den tullete lillebroren og scenene de har sammen er troverdige og godt satt sammen i denne “found footage”-filmen. The Visit balanserer komedie og skrekk ganske greit, men repeterer noen av vitsene litt for mye. Den har en spennende progresjon mot siste akt og gir en kjølig atmosfære, som man kan trekke referanser til The Shining.
Og … det var det. Det er det positive jeg kan si om filmen. Resten er ganske dritt. Latterlig dårlige antagonister, forferdelig bruk av jump scares, tullete replikker og en særdeles rar kombinasjon av sjangertrekk. Pannen min har et rødt håndmerke etter alle de gangene jeg måtte facepalme av de latterlig situasjonene. (Til og med situasjoner som skal være skumle blir utført på en hysterisk dårlig måte). Jeg kan ikke forstå hva Shyamalan tenkte på med noen av gjestekarakterene vi ser tidlig i filmen, slik som konduktøren på toget, for det er utrolig pinlig å se på når han skal bli med på å beatboxe sammen med den rappende lillebroren. Ja, du leste riktig. Dette er en scene i filmen.
Jeg gikk inn med særdeles lave forventninger og selv om jeg så en dårlig film, ble jeg positivt overrasket at M. Night Shyamalan greide noe. Han har vært i en dyp, dyp grav, men med denne filmen beviser han at han kan muligens klatre seg ut og gi oss en middelmådig film. Jeg krysser fingrene for at han gir oss noe bedre neste gang.
The Visit vises også på Bergen internasjonale filmfestival, les våre anmeldelser derfra her.
The Visit – Skrevet og regissert av M. Night Shyamalan; med Kathryn Hahn, Ed Oxenbould, Erica Lynne Marszalek
Spilletid: 1 t. 34 m. Land: USA. Premiere: 25. september 2015. Aldersgrense: 15 år
