Regissør Arild Østin Ommundsen overrasker med et stykke som ikke ligner noen annen norsk-produsert film. Lene (Silje Salomonsen) har en lang natt hvor hun møter en rekke mennesker og ender opp i forskjellige merkelige situasjoner. Men hva er virkelig, og hva er kun en fantasi? Vrangforestillinger fra tidligere hendelser skaper denne merkelige ferden i nattens timer, og vi vil etter hvert som tiden går forstå mer og mer av hva som foregår. Men jeg kan ikke love at du vil forstå alt.
Filmen er veldig rar dramaturgisk sett. Det føles som om du spiller et RPG-spill, hvor alle karakterer du går bort til begynner å bable i vei om seg selv og deres opplevelser, uten at du sier et ord. Mulig dette er meninga for å fremme den virkelighetsfjerne effekten, men når du sitter der uten å forstå dette blir det fort veldig sært. Jeg sitter og hører på dialogene (eller monologene) til disse karakterene, og blir bare irritert. Men igjen så kan dette være meninga. Hver karakter har en slags liten side-story som vi fort rusher igjennom for å komme oss videre gjennom main-storyen om Lene. Veldig rart, men noen av disse er relativt spennende og dramatiske. Hvorfor Lene er ute hele natten er også et godt spørsmål. Selv om hun har vrangforestillinger, virker hun opplyst nok til å dra hjem. Twisten på slutten var heller ikke tilfredsstillende, da den stilte like mange spørsmål som den svarte på.
Skuespillerprestasjonene var dog veldig sterke! Vi har riktignok stjerne-skuespillere som Kristoffer Joner som Omega#1, men alle andre i de største rollene spilte også utrolig bra og løftet filmen. Silje Salomonsen virka fjern og våken på samme tid som ga den forvirrende effekten som var ønsket. Nils Jørgen Kaalstad var overraskende og skummel, i tillegg til at han hadde den beste replikken i filmen i den korte sekvensen han var med som Kattefangeren. Ole Christoffer Ertvaag gir også et veldig usikkert preg over karakteren Maciek. Han virker opprinnelig som en normal fyr, men så blir han bare snålere og snålere.
Visuelt sett var filmen veldig fin. Bruken av farger var utrolig bra, og fremhevet de følelsene som passet for situasjonen hver gang. Det var stort sett mørkt, men ettersom hun forflyttet seg gjennom hele Stavanger, var det mange forskjellige lokasjoner som skapte gode variasjoner og fine bilder. Dette sammen med et ganske greit lydbilde skapte en nesten thriller-aktig atmosfære som passet dette psykologiske dramaet veldig godt.
Jeg synes det er tøft at det blir produsert en så unik film her i Norge, men den ble litt for sær etter min smak. Dette er en kunstfilm som kanskje ikke passer for alle, men som også har kvaliteter som noen filmentusiaster vil elske. Hvis du liker usikkerheten om en films handling som gir hint gradvis under filmen, kan dette være en film som er verdt å se for deg.
Now it’s dark er en utrolig sær og unik film som følger Lene gjennom Stavanger i nattens timer. Virkelighet og fantasi går om hverandre som skaper stor forvirring. Fin bruk av lyd og farger skaper en thriller-aktig atmosfære til et psykologisk drama, hvilket gir filmen en unik følelse.
Now it's dark - Skrevet og regissert av Arild Østin Ommundsen, med; Silje Salomonsen, Kristoffer Joner, Nils Jørgen Kaalstad og Ole Christoffer Ertvaag. Lengde: 2t 5min. Nasjonalitet: Norge. Premiere: 02.03.18
